| Áiti |
Samisk stabbur som ble/blir brukt til oppbevaring av mat, klær og utstyr. Stabburene
kan være laftet eller i bindingsverk. Inngangsdøra er plassert på den ene av
røstveggene. Stabburene har ofte takutspring over inngangspartiet. De var tradisjonelt
ikke knyttet til en eiendom, men til en eier. Eksempelvis kunne stabbur som ble gitt i
gave, flyttes dit den nye eieren ville ha det. Datering: nyere tid. |
| Alvedans |
Se Stakktuft |
| Arran__ildsted_ |
Samisk betegnelse på det sentralt plasserte ildstedet i teltet, lavvu´en, eller
gammen, goahti Formen kan varierer fra rund til rektangulær. Størrelsen på de runde kan
være ca 1 meter i diameter og større. De minste av de rektangulære har langsider på ca
1 meter og kortsider på under 1 meter. Datering: 1.årtusen f.Kr. – nyere tid.
(Holm-Olsen, Grydeland og Tømmervik 1999) |
| Asbestforekomst |
Naturlig og tilgjengelig forekomst av asbest for eksempel lommer/striper av asbest i
bergflater eller fjellvegger. |
| Assebaktegrav |
Rekkeorganiserte ovale eller rektangulære steinrammer som er fylt med varmepåvirket
stein. Størrelsen på steinrammene er ca 2m x 1,2 m. Assebaktegravene er tolket både som
samiske branngraver og som steinfylte ildsted på teltboplasser. Finnes i
innlandsområdene på Nordkalotten. Datering 800-1100 e.Kr. (Schanche 1997 jf Simonsen
1982 og Storli 1991, K. Schanche |
| Ati |
Samisk stabbur som ble/blir brukt til oppbevaring av mat, klær og utstyr. Stabburene
kan være laftet eller i bindingsverk. Inngangsdøra er plassert på den ene av
røstveggene. Stabburene har ofte takutspring over inngangspartiet. De var tradisjonelt
ikke knyttet til en eiendom, men til en eier. Eksempelvis kunne stabbur som ble gitt i
gave, flyttes dit den nye eieren ville ha det. Datering: nyere tid. |
| Avfallsdunge |
Kulturlag som inneholder konsentrasjoner av rester etter måltid og/eller annet
organisk avfall. Datering:alle perioder. |
| Avfallsdynge |
Se avfallsdynge |
| Bautastein |
Minnestein som kan være fra folkevandringstid, vikingtid eller tidlig middelalder. I
noen tilfeller står de på gravhauger og danner en enhet sammen med disse, men oftest har
de vært reist frittstående. Kan også være markeringen av en grav .Datering:
folkevandringstid – middelalder. (Østmo 1988). |
| Bekkekvern |
Kvernstein med tilhørende oppmuring av stein og stokkverk i bekk eller liten elv.
Bekkeløpet kan også ha vært bearbeidet i form av en utgravd renne eller løp.
Bekkekvernene ble brukt til å male korn til lokalt bruk. Datering: nyere tid |
| Bergkrystallbrot |
Se Steinbrudd |
| Bergkrystallbrudd |
Se Steinbrudd |
| Bjønnagildre |
Se fangstinnretning |
| Bjørnebås |
Se fangstinnretning |
| Bjørnefelle |
Trekonstruksjon som består av fire trestubber som utgjør hjørnefundament for en
kasselignende konstruksjon med rektangulær grunnflate. Samisk |
| Bjørnegrav |
Bjørnegravene knyttes til den samiske bjørnekulten og har mht gravform, plassering i
terreng og geografisk utbredelse likhetstrekk med samiske urgraver. Gravene kan inneholde
bein fra en eller flere bjørner. I enkelte tilfeller kan også skjelettdeler av andre dyr
være representert sammen med bjørnebeina. Never er også funnet i bjørnegraver. Se
også urgraver. Datering: 200 f.Kr. – 1600 e.Kr. (Schanche 1997) |
| Bogastelle |
Dette er en skytestilling i form av en U-formet oppmuring av stein som det gikk an å
søke ly bak for en jeger eller skytter (Mål: ca 1 x 2 m). Den fungerte best i
kombinasjon med ledegjerder (se nedenfor), fordi jaktvåpenet som enten kunne være pil og
bue eller armbrøst, ikke var særlig effektivt på langt hold, og dyrene ble ledet forbi
gunstige angrepspunkter. Går også under benevnelsen Bogastille, Bågestille, Bågåstø
(Østmo 1988) |
| Bogastille |
Se bogastelle |
| Boplass |
De opptrer som regel i form av kulturlag uten synlige strukturer over bakkenivå.
Boplasser fra steinbrukende tid er registrert på bakgrunn av at det enten er gjort funn
av flere steinartefakter eller avslag i overflaten eller at prøvestikk har gitt slike
funn. Datering: Alle perioder |
Borg
 |
Borganlegg bygget etter etableringen av nasjonalstaten, som forsvar enten av
landegrenser eller byer. Forekommer som forfalne ruiner til delvis restaurerte stående
byggverk. Datering: middelalder – nyere tid. |
| Brannlag |
Sjikt i en jordprofil som avslører brent materiale (jord, vegetasjon, annet brennbart
stoff) og som kan representere en skogbrann, et bål, brente boplasser, flatmarksgraver
e.a. |
| Bro |
Konstruksjon som gir mulighet for ferdsel fra bredd til bredd over bekker og elver.
Broer er også lagt over myrstrekninger, og det er vel denne kategorien av broer som er
best dokumentert mht anlegg fra forhistorisk tid, siden bevaringsforholdene for
brofundamentene (som da gjerne består av tømmer) som regel er best i slike tilfelle.
Kalles også kavlbro eller klopp (eks Danmark - sjekk). Brorester og brofundamenter for
øvrig er som regel steinkonstruksjoner, og kan være vanskelig å bedømme mht alder. Her
blir det mer den konteksten anlegget inngår i, fremfor form og materiale etc, som kan gi
de beste holdepunktene for en slik |
| Brot |
se steinbrudd |
| Bru |
Se bro. |
| Brurele |
Lite område, oftest på svaberg på brinker ned mot daler, der det ligger hodestor
stein på en organisert måte; 2 stein i sammen og 2 eller flere rader av stein. I følge
tradisjonen var det ofte lang vei til kirken for de som bodde inne på fjellet. Når et
brudefølge kunne se ned til kirken, hvilte de og la ned stein som markerte hendelsen.
Brudeparet la 2 stein ved siden av hverandre, mens bryllupsgjestene la en stein hver
ordnet i rekker. Datering: nyere tid. |
| Brygge |
Brygger fra forhistorisk tid er lite kjent, i alle fall i norsk materiale, og også
denne kategorien består da fortrinnsvis av trefundamenter som ligger igjen i et fuktig
miljø, f. eks i gamle havneområder fra vikingtid og middelalder. De finnes ellers
fortrinnsvis i form av stein og trekonstruksjoner i strand- og fjæresonen. Eks. fra
Midt-Norge: Kong Øysteins havn ved Agdenes. Andre begreper med tilsvarende betydning:
Kaianlegg. |
| Brønn |
Utgravd sjakt eller opplagte stein rundt et oppkomme eller ile. Kan være foret og
kantsatt med stein, med tanke på vanntilsig, for vannforsyning. |
| Buplass |
Se boplass. |
| Bygdeborg |
Forhistoriske mur/vollanlegg som er anlagt rundt om i landet på åser og berg som er
vanskelig å bestige. Oftest er det bratte skrenter på flere kanter, slik at borgen bare
er tilgjengelig fra en side. På de stedene hvor det var lettest å komme opp ble det
bygget murer. Arealet innenfor er som regel forholdsvis jevnt. Ikke sjelden finnes det
spor etter hustufter innenfor borgområdet. Undersøkelser har vist at murene gjerne
inneholder konstruksjonselementer av tre, trolig rester av palisadeverk. Kan ligge ved
gamle ferdselsveier, langs skipsleia eller på en eller annen måte tilknyttet
bosetningen. To hovedkategorier kan muligens skilles ut: 1. Anlegg som omslutter et
forholdsvis stort areal, og som kan nås forholdsvis raskt, både med hensyn til selve
bestigningen og med hensyn til avstanden til samtidige bosetningsspor. Etablert i
førromersk jernalder. 2. Anlegg med mindre areal, og lokalisert mer utpreget i
(nåværende) utmark, fortrinnsvis laget i yngre romertid/folkevandringstid. (Indrelid
1991:30, 31, Ystgaard 1998, Østmo 1988:77, 78). |
| Bygrunn |
Fysiske levninger i kulturlag fra førreformatorisk og etterreformatorisk tid som
skriver seg fra en bosetning der handlinger som medfører og/eller er et resultat av
byutvikling har funnet sted: - håndverksaktiviteter, vareutveksling, myntsirkulasjon,
sosial differensiering, religiøse og politiske manifestasjoner etc. Datering: Middelalder
– nyere tid. (Christophersen og Nordeide 1994) |
| Bågåstø |
Se bogastelle. |
| Båtdrag |
Båtdrag eller dragsted, kan finnes der båt og skip har vært dratt over et eid fra
den ene fjorden til den andre, for å korte veien og unngå urent og farlig farvann.
Rester etter slike drag er tømmerlunner som er lagt på tvers av dragsretningen, ofte
holdt på plass med større stein. Langs slike drageid kan det også ligge gravhauger,
tufter og offerplasser (Simonsen 1991). De kan også sees som U-formede brede grøfter i
terrenget. I flere tilfelle er det kun stedsnavn og muntlig tradisjon som vitner om steder
som har fungert på denne måten. |
| Båtfeste |
Et fortøyningspunkt for båt. I nyere tid er dette gjerne i form av en jernbolt felt
ned i berget, med en kraftig jernring gjennom. I eldre tider ble det brukt stein, i de
tilfellene der det ikke lot seg gjøre å få slått en solid trestokk ned i bakken.
Steinene er lagt på den måten at de låser hverandre. Den øverste steinen som ligger
lengst fra vannet er som regel den største og benyttes til å feste tauet rundt. De
øvrige steinene er plassert på rekke i den retningen en får drag i fortøyningen og
bidrar til å holde fortøyningssteinen på plass. Denne steinkonstruksjonen er også kalt
åbol. (Wenås 1990). |
| Båtoppsett |
Båtstø med tilhørende plass til oppsett eller lagerplass av båt. Tegner seg som en
lang og relativt smal rektangulær forsenkning med voller. Datering: vanligvis
middelalder-nyere tid. |
| Båtopptrekk |
Se båtstø. |
| Båtstø |
Ryddet område i fjære-/ og strandsone for å gi plass til å trekke opp en båt, i
sjømiljø så langt at båten kommer ovenfor flomålet. Fremtrer som to mer eller mindre
parallelle steinrekker i passelig båtbreddeavstand til hverandre. For å lette opptrekket
er det ofte lagt lunner på tvers av trekkretningen. Universelt kystkulturminne som har
endret seg lite gjennom alle århundrer. Likevel viktig å være oppmerksom på at
båtstøer som ligger i vegetasjonssonen kan ha høy alder, og kan også lett bli
forvekslet med en nausttuft. Båtstøer kan være en god ledetråd ved søk etter
nausttufter. |
| Chertbrot |
Se steinbrudd |
| Chertbrudd |
Se steinbrudd |
| Depotfunn |
Samlet funn, gjerne bestående av halvfabrikata innenfor en materialgruppe, som
råjern, flint, spiralsølv mv. De kan være gjemt innunder steiner, i fjellsprekker oa,
med tanke på senere fremhenting. Denne type funn omtales også som skattefunn, særlig i
de tilfellene der materialet er av edelmetall. Det kan være vanskelig å skille depotfunn
fra offerfunn. Hvis de bl. a. finnes i myrer eller vann, er tanken på offer nærliggende. |
| Drueklasetuft |
Se mangeromstuft. |
| Dyrkingsspor |
Spor i terrenget som vitner om eldre tiders dyrkingsaktivitet. Dette kan være ett
eller flere elementer slik som rydningsrøys, åkerrein, åkerhakk eller teigpløying. |
| Eldstad |
Se ildsted. |
| Fallosstein |
Lys marmorstein uthugget for å symbolisere mannlig fruktbarhetsevne. Form og
størrelse varierer, men hovedtrekkene er et avrundet hode over en søyleformet sokkel,
uthugget i ett stykke. Noen steiner har ornamenter rundt sokkelen, og ofte er de utstyrt
med en tverrgående linje over hodet. Høyden kan variere fra 20 - 100 cm, bredden 10 - 50
cm. Datering: senere del av eldre jernalder. (Petersen 1905, Støren Binns 1990). |
| Fangstanlegg |
Betegnelse hovedsakelig brukt i forbindelse med fangstgraver og fangstgroper, der
disse er plassert i et system på tvers av byttedyrenes løpsretning, enten på linje
eller i bueform, avhengig av terrengforholdene. Avstanden mellom gropene /gravene kan
variere. Dateringer av groper i tilsynelatende samme system viser at gropene ikke
nødvendigvis er samtidige. Slike anlegg ble laget med tanke både på elg og rein, men
oftest er det reinen slike anlegg har vært myntet på. Fangstanlegg var et viktig element
i samisk villreinfangst Datering: yngre steinalder – nyere tid. |
| Fangstgjerde |
Se ledegjerde |
| Fangstgrav |
Dyregrav lagt opp i tørrmur i rektangulær form. Lengde 2m, bredde 0,7m, dybde 2m.
Ofte har de lave ledegjerder ut fra hvert av hjørnene. Brukt til fangst av villrein.
(Mikkelsen 1994) |
| Fangstgrop |
Oval til rund nedgravning eller forsenkning i marken som kan være omgitt av voller.
Fangstgroper ble brukt til fangst av fortrinnsvis rein, elg og andre hjortedyr. Se også
fangstanlegg Datering: yngre steinalder – nyere tid. |
| Fangstinnretning |
Samlebetegnelse for andre faste fangstfeller enn fangstgrop og fangstgrav. Under denne
kategorien finnes for eksempel bjørnebås, bjønnagildre, revebås og ulvestue. |
| Fastring |
Se kjøttgjemme. |
| Fegate |
Se geil. |
| Fergestad |
Se fergested. |
| Fergested |
Sted der man ifølge tradisjonen fraktet folk fra og til når de skulle krysse elver,
vann eller sund. Ofte ligger de ved gamle kirkeveier. Jfr gårdsnavnet Furnes. |
| Flatmarksgrav |
En gravtype som ikke har synlig markering over markoverflaten og som inneholder en
eller flere av følgende komponenter: Skjelettfunn av menneske, gravgaver og konstruktive
elementer som f eks en større steinhelle eller mindre steinpakninger. Datering: Vanligvis
yngre jernalder (Støren-Binns 1978). |
| Flytteveg |
Se flyttevei |
| Flyttevei |
Begrep som vanligvis blir brukt i forbindelse med flyttveiene for rein, mellom sommer-
og vinterbeiter. Langs flyttevegene finnes spor etter boplasser og anlegg som i
overveiende grad kan knyttes til villreinfangst og den senere tamreindriften. En
overveiende grad av kulturminnene langs flytteveiene er spor etter samisk aktivitet for
eksempel arran, teltboplasser, gieddi, bogasteller og fangstgraver/ -groper (s.d). |
| Forrådsgrop |
Gryteformet forsenkning i utmark, med diameter omkring 2 m, og med varierende dybde,
avhengig av hvor sammensunket og gjengrodd formasjonen er. Her plasserte man gress og tort
? for å bruke til vinterfor. Gropen ble dekket av en treplatting og never for å hindre
lufttilførsel og råtning. Synonymt med surforgrop, høygrop. Surfor: Fôr som er
konservert i fersk tilstand, i våre dager som regel med syre, salt eller melasse. (Norsk
landbruksordbok 1979) |
| Funnsted |
Betegnelse på et sted der det er gjort et løsfunn. Løsfunn er enkeltliggende
gjenstander funnet uten at de er observert i noen klar sammenheng med strukturer eller
andre funn. Årsaken til funnforekomsten er derfor uviss, den kan være tilfeldig mistet
på stedet eller stå i sammenheng med bosetning, gravanlegg eller annen virksomhet. |
| Gammetuft |
Restene etter en gamme, dvs en bygning bestående av en bærende trekonstruksjon som
har vært dekt med never og torv. Den opprinnelige golvflaten i en gammetuft avgrenses av
veggvollen dvs restene etter de sammenraste veggene. Inngangen til gammen vises som en
forsenkning i veggvollen. Golvflaten varierer fra rund til rektangulær og kan være
nedgravd dvs ligge under bakkenivå. Enkelte gammer med rektangulær golvflate
(stavgammer) har vært inndelt i flere rom for eksempel boligdel, fjøsdel og gang, noen
også med tilbygg. Gammer var inntil slutten av 1800-tallet en tradisjonell samisk
boligform. Se også goahti. Datering: 1800 f.Kr. – nyere tid. |
| Gardfar |
Rester etter forhistorisk steingjerde/steingard. Datering: vanligvis romertid –
folkevandringstid. |
| Gardsanlegg/ |
Se gårdsanlegg/ødegård |
| Gardsgrunn |
Se gårdshaug |
| Gardshaug |
Se gårdshaug |
| Geil |
Ut fra en av tuftene i gårdsanlegget fører en geil, - en fegate som brukes til å
drive husdyrene mellom utmarka og husene. Den består av to lave gressgrodde steingjerder
som går parallelt det første stykket ut fra huset, i en avstand av 1,5 til 2 m Datering:
Som regel Romertid - Folkevandringstid. (Myhre 1972:14) |
| Gieddi |
Begrepet brukes mest i forbindelse med samleplassen for reinen, der den samles for
melking eller merking, også kalt r e i n t r ø eller k r u. Dette er en type kulturminne
som etterlater svært få spor i terrenget. Her er det mer terrengform og vegetasjon som
indikerer bruk. Rundt slike samleplasser ble det gjerne reist et gjerde som bestod av en
ring med stokker som ble holdt oppe av kløftstenger. Mot disse ble det reist små tre
eller kvister (Fjellheim 1995, 27). I beste fall vil slike gjerder kunne etterlate en svak
forhøyning i terrenget, men som regel er de helt forsvunnet. Størrelsen på slike
plasser kunne variere, alt etter størrelsen på reinflokkene. Et vanlig mål er gjerne 20
- 25 m i diameter. |
| Gjerde |
Langstrakt oppbygging av stein i mer enn ett lag. Ligger oftest i eiendomsgrenser
eller som arealdisposisjonsgrense. Dateringen strekker seg fra jernalder frem til
1900-tallet. |
| Goahti |
En samisk gamme som består av en bærende trekonstruksjon av buede stokker. Gammen er
vanligvis kledt med never og torv og har en rund grunnflate. Ildstedet er plassert i
sentrum av golvflaten. Se også gammetuft. Datering :nyere tid. |
| Grav |
Brukes fortrinnsvis om funnsted for gravfunn, mao en fjernet grav, der kunnskap om
gravens art og utseende ikke foreligger, men der man har opplysninger om at gjenstanden er
funnet sammen med brente bein, kull og lignende .. |
| Gravfelt |
Samling gravhauger/gravrøyser som i antall er mer enn fem og der gravene har en
innbyrdes avstand på under 50 m. (Skjelsvik 1973). |
Gravhaug
 |
Gravminne som består av kun løsmasser. Dette kan være bare jord, men
byggematerialet består som oftest av en blanding av løse jordarter og stein. Gravhaugen
har en toppet til velvet profil over markoverflaten. Formen er rund, oval, spissoval,
trekantet, lang etc. (Hyenstrand |
| Gravkammer |
Se gravkiste. |
| Gravkiste |
Er synonymt med grav med steinkiste, kammer eller rammekonstruksjon. Dette er graver
der selve gravrommet er omgitt av en ramme med heller, tørrmur e.l. (Solberg 1976: 50).
Datering: yngre steinalder-1700 e.Kr. |
| Gravrøys |
Grav som i sin helhet består av stein uten synlig innblanding av jord. Den har toppet
eller hvelvet profil, og grunnflaten er rund, oval, trekantet, eller lang etc. Datering:
yngre steinalder - sen vikingtid. (Hyenstrand 1979) |
| Grop |
Forsenkning i bakken som enten vitner om en eller annen form for menneskelig aktivitet
eller kan være skapt av naturlige prosesser (eks gjengrodd fangstgrop, grop etter sprengt
tyrirot, rotvelt, jorderosjon o.a.). Betegnelsen brukes også om fangstgroper og
kullgroper der man ikke kan avgjøre hvilken funksjon den har hatt. Størrelsen kan ligge
mellom 0,5 - 3 m i diam., dybde over 0,2 m. |
| Gropeberg |
Se skålgropfelt. |
| Gropestein |
Se skålgropstein. |
| Grønnsteinsbrot |
Se steinbrudd. |
| Grønnsteinsbrudd |
Se steinbrudd. |
| Gårdsanlegg |
En betegnelse som brukes på gårdsstrukturen i folkevandringstiden. For å bruke
betegnelsen må minimum to av hovedkomponentene være til stede: en eller flere hustufter
i nær tilknytning til ett eller flere gravanlegg. Det klassiske gårdsanlegget som vi
først og fremst kjenner fra sørvestlandet, kan bestå av: Fegate, gardfar, geil,
gravhauger og –røyser, -langhus, rydningsrøyser, utgard. synonymt begrep:
Ødegård. Datering: Jernalder. |
| Gårdsgrunn |
Se gårdshaug. |
| Gårdshaug |
En gårdshaug er en opphopning av bygningsrester, avfall og fyllmasser, og er
resultatet av at et gårdstun har stått på samme sted gjennom flere hundre år.
Gårdshaugene har vanligvis et areal på 2-3000 kvadratmeter og en kulturlagstykkelse på
1-3 meter, men kan være både større og mindre. Om gårdshaugen tegner seg som en haug
eller går mer i ett med omgivelsene, avhenger både av det opprinnelige terrenget på
stedet og av senere tids slitasje. Hvis kulturlaget ikke overstiger 0,5 meter, brukes ofte
betegnelsen gårdsgrunn. Gårdshauger finnes langs hele kysten av Nord-Norge. De eldste
bunndateringene går tilbake til eldre jernalder mens de yngste gårdshaugene først er
etablert i nyere tid. Topplagene kan gå fram til vår tid, og mange gårdshauger er
fortsatt bebodd i dag. Datering: i hovedsak middelalder – nyere |
| Haug |
Forhøyning - enten kunstig frembrakt eller en gravhauglignende naturdannelse. Nevnes
bare dersom det kan se ut til at haugen ikke skriver seg fra aktiviteter i nyere tid. |
| Heilag_kjelde |
Se hellig kilde. |
| Heilag_stad |
Se hellig sted. |
| Heilagt_fjell |
Se hellig fjell. |
| Hellegrop |
Hellegropene er ovale til rektangulære forsenkninger som i mange tilfeller er
avgrensa med kantstilte heller . Størrelsen ligger ofte innen 1x2m – 2x3,5m. Gropene
er å finne langs kysten av Nord-Troms og Finnmark og kan ha blitt brukt til utvinning av
olje fra hvalspekk. Datering:1. årtusen e.Kr. (Henriksen 1995). |
| Hellekiste |
Se gravkiste. Datering: Sen yngre steinalder, bronsealder. |
| Hellemaling |
Figurer påført bergflaten uten ristningsspor. Utført i rød maling, trolig laget av
dyrefett og oker. Som regel finnes de på bratte bergvegger og under hellere - mao steder
med gode bevaringsforhold. De kan imidlertid også finnes andre steder. Datering:
Bronsealder – tidlig metalltid. (Simonsen 1991, Hagen 1976). |
| Hellemåleri |
Se hellemaling. |
| Heller |
Utoverhengende bergvegg brukt både av folk og fe til å søke ly under uvær, men
også brukt til opphold av mer varig karakter. Det er funnet bosetningsspor under hellere
etter fangstfolk både fra eldre og yngre steinalder, og det er også funnet spor etter
husdyrhold i yngre steinalder og i bronse- og jernalder. Sporene kan opptre i form av
kulturlag i varierende tykkelse og/eller i form av ildstedsrester. Hellere er også brukt
som setre i nyere tid. Datering: alle perioder (Østmo 1988). |
| Helleristning |
Figurer eller mønstre som er hugget eller slipt inn i fast fjell eller på løse
steinblokker. De er gjerne inndelt i to hovedgrupper, veideristninger og
jordbruksristninger. Datering:I hovedsak eldre steinalder - Kr.f. |
| Hellig_fjell |
Et fjell- eller en bergformasjon som i følge samisk sagn- og tradisjonsstoff,
betegnes som hellig og for eksempel knyttes til bestemte hendelser. Samiske stedsnavn kan
også gi en pekepinn på om en naturformasjon, et fjell eller lignende har vært oppfattet
som hellig. På hellige fjell kan en i noen tilfeller finne spor etter offerhandlinger
(horn, knokler, o.a). |
| Hellig_kilde |
Oppkomme med stadig rennende frostfritt vann som det enten har vært knyttet kultiske
handlinger til og/eller en tro på vannets helbredende krefter. Det kan mao. både ha
vært ofret til slike kilder eller hentet vann fra dem. De finnes spredt omkring i hele
landet og identifiseres kun ved muntlig/skriftlig tradisjon. Hellige kilder kan skrive seg
helt fra steinalderen, og også eldre jernalders fruktbarhetskultus, men de fleste har sin
opprinnelse i helgendyrkelsen i tidlig kristen tid (se også under Olavskilde) (Bø |
| Hellig_sted |
Dette er som regel, det samme som offersted (se nedenfor), men kan også representere
et kultisk objekt som f eks en naturformasjon, et gravanlegg benyttet til fedrekultus
eller en lokalitet der det har foregått kulthandlinger (se hov, hellig fjell) |
| Hole |
Se hule. |
| Holemåleri |
Se hulemaleri |
| Holveg |
Se hulvei. |
| Horg |
Et blotsted under åpen himmel, det kunne være et slags stenalter eller et eget
blothus uten gudebilder (Eldjárn 1981). Vi kjenner til noe få konstruksjoner tolket som
steinaltre på Sørvest- og Nordvestlandet (KSB 1990). Trekantede steinlegninger er i noen
tilfelle tolket som kultanlegg (Griffiths 1990, KSB 1994). |
| Hule |
Mange huler viser spor etter menneskelig aktivitet fra ulike tider. Hulene er i
motsetning til hellerne mer markerte innhulninger i berget, og kan opptre som dype ganger
innover fjellet. Boplassporene finner vi gjerne nær huleåpningene og et varierende
stykke innover. Sporene etter mennesker er de samme som ved hellerne. Hulene ble også
brukt i rituelle sammenhenger. Dette er huler som kan være vanskelig tilgjengelige, og
sporene etter de rituelle handlingene (hulemalinger/ evt kulturlag) finner vi som regel
enten (som oftest) innerst i hulen eller i overgangssonen mellom lys og mørke. Datering:
Som boplass; alle forhistoriske tidsavsnitt. Som rituelt åsted; fortrinnsvis bronsealder.
(Østmo 1988: 61-62, Bjerck 19..). |
| Hulemaleri |
Figurer eller mønstre påført hulevegg med rødlig maling trolig laget av oker og
dyrefett. Datering:Yngre steinalder-bronsealder/tidlig metalltid. |
Hulvei
 |
Spor etter ride- og gangveier som gikk frem gjennom bygdene, stort sett fra gård til
gård. Der veien måtte forsere en stigning (i løsmasseterreng) kunne det lett danne seg
såkalte hulveier som tegner seg som U-formede grøfter i terrenget, skapt etter flere
århundrer lang slitasje. i en del tilfeller finner vi flere parallelle spor i slike
bakker, og de samler seg til en trase der terrenget flater ut. Slike veier var i bruk over
et langt tidsrom, og kan være vanskelig å datere nøyaktig. Jernalderen er imidlertid
sentral her, og det kan gjerne forekomme gravanlegg og veimerker langs disse gamle
veitrasseene (Østmo 1988). |
| Husmannsplass |
Dette er ikke noe forhistorisk bosetningsspor, men representerer likevel en viktig, og
forholdsvis tidsavgrenset periode i norsk bosetningshistorie. Husmannsplassene finnes i
ulike tilstander, fra unnselige nedgrodde tufter til stående relativt velholdte bygninger
som i dag - stort sett - har endret funksjon. Bare lokaliteter som i dag består av tufter
er registrert i denne databasen. Stående bygninger befinner seg i SEFRAK-registeret. |
| Hustuft |
Dette er synlige rester etter forlengst nedfalt hus. Hustufter finnes fra så godt som
alle perioder og i alle deler av landet. Følgelig opptrer de i mange forskjellige former.
Alle forhistoriske hus har likevel det til felles at selve gulvarealet der man oppholdt
seg ikke var hevet over bakkenivået. Først i tidlig middelalder ser det ut til at man
begynte å bygge hus der gulvet ble lagt over bakken, på grunnmurer eller syllstein.
Derimot kunne husene være nedgravd (Østmo 1988). Datering: alle perioder |
| Hvalfangststasjon |
Kulturminner som representerer ulike spor fra kommersiell fremstilling av
hvalprodukter for eksempel spekkovner, tufter etter boligkvarter, o.a. bygninger og
installasjoner som var knyttet til denne virksomheten. Datering: 1600-1900-tallet
(Jørgensen 1994) |
| Ildsted |
Ilsteder kan anta mange former og opptre i ulike sammenhenger. Det kan være det
eneste som er igjen fra en hustuft eller gammetuft, eller det kan skrive seg fra en åpen
boplass, eller et kortvarig oppholdssted. Ildstedene varierer i form og størrelse. De kan
framstå som steinsatte ringer, større anlagte steinrammer eller bare som egne fargeskikt
i undergrunnen. Se også arran og åttetallsildsted. Datering: alle perioder. |
| Innhegning |
Spor etter et gjerde, vanligvis bygd av stein eller torv. Gjerdet har avgrenset et
område og hindra dyr i enten å komme innenfor eller å komme ut. Datering: jernalder
– nyere tid. |
| Jaktstilling |
Oppmuring av stein som har tjente som skjulested for fangstmann under jakt på fugler,
både for å fange levende fugl, for eksempel falkefangst, men også for å drepe dem, for
eksempel måkefangst. Under denne kategorien finnes måkehus, måkahus, ørnehus,
falkfangerhytte og andestelle. |
| Jaspisbrot |
Se steinbrudd. |
| Jaspisbrudd |
Se steinbrudd. |
| Jekteoppsett |
Rektangulær forsenkning/nedgraving, omgitt av markante voller på tre sider som ble
brukt til oppsett eller lagerplass for jekter. De kan være 10m x 30m. Jekteoppsettene
ligger i vegetasjonssonen som grenser til dagens strand/fjæresone. Datering: Nyere tid. |
| Jernvinneanlegg |
Samlebegrep som omfatter ett eller flere spor knyttet til jernutvinning. Dette kan
være følgende delelementer, alene, i kombinasjon med hverandre eller i kombinasjon med
slagg: Ovn, tuft, malmlager, rosettovn, røsteplass, slagghaug, kullgrop, kullmile, mv.
Anlegg fra eldre jernalder og middelalder synes å ha en viss størrelse, og har
sysselsatt mange mennesker. Anlegg fra yngre jernalder er gjerne mindre omfattende og
synes i større grad bare å være knyttet til den enkelte gårds utmarksnæring, og ble
kun drevet av bonden selv og hans folk. Datering: jernalder – middelalder. (Stenvik
1988). |
| Jordkjellar |
Se jordkjeller. |
| Jordkjeller |
Restene etter delvis nedgravd bygning med rektangulær eller rund golvflate. Noen
jordkjellere kan ha vegger i tørrmur mens andre har torvvegger som har blitt holdt oppe
av en avrundet bærende trekonstruksjon lik den en finner i samiske gammer (bealjegoahti).
Datering: nyere tid. Gravhauger er ofte blitt omgjort til jordkjellere. Dette gjelder
forholdsvis store hauger av steinblandet jord, og som ligger relativt nær det nåværende
gårdstun - fortrinnsvis er de fra yngre jernalder. |
| Kaianlegg |
Se brygge. |
| Kaldkjelde |
Nær samiske boplasser kan det være lagt opp stein rundt oppkommer, der det var
mulighet for dette. Bare i nødsfall ble bekkene brukt som drikkevannskilde, kildevannet
var renere, og det frøs sjelden til. Steinoppbyggingen rundt kilden kan være U-formet
eller sirkulær, og består av ett til to lag med stein. Størrelsen avhang selvsagt av
størrelsen på selve oppkommet, men ofte er de ikke større enn omkring 1 m i diameter. |
| Kalkomn |
Se kalkovn. |
| Kalkovn |
Oval gryteformet steinkonstruksjon, mål f.eks 3x3,5 m, helst anlagt på en hellelagt
steingulv. Ovnen kan være plassert i et steinmurt ovnshus, mål anslagsvis 7 x7 m.
Datering: Middelalder. (Sognnes 1996) |
| Kast |
Se varp. |
| Kattisse |
Faststående fiskeredskap til bruk i innlandsfisket. Består av stokker som er slått
loddrett ned i bunnen. Disse danner et stengsel eller gjerde som leder fisken inn i et
nyreformet fangstrom som er vanskelig å komme ut fra. Herfra kan fisken øses opp.
Datering: eldste datering i Norge (Hedmark) er tidlig bronsealder, men er blitt brukt
også på 1900-tallet. |
| Kavlbro |
utgjør gjerne del av samme veisystem som hulveiene, der man var nødt til å legge
ruten over myrlendte strøk. Stedvis er de lagt over store myrstrekninger og kan være
over hundre meter lange. Kavlbruene består av tømmerstokker, hel- eller halvkløyvinger,
som er plassert tett sammen, enten på langs eller tvers av veiens lengderetning. De kan
bestå av ett eller to lag med tømmer, men i første tilfelle er enden på stokkene
gjerne understøttet med en tverrliggende stokk. Bredden på kavlebruene varierer mellom
1,5 - 2,5 m når stokkene ligger på tvers, og mellom 0,5 - 1,2 m når stokkene er
plassert på langs. Datering: De fleste daterte kavlbruer ligger innenfor tidsrommet 900 -
1400 e. Kr . Noen få er datert til eldre jernalder. (Smedstad 1988). Andre betegnelser:
Bro(se ovenfor), Stokkebro, Veibrolegning. |
| Kavlbru |
Se kavlbro |
| Kilde |
Oppkomme eller ile. Er med i registeret dersom de ligger i relasjon til en boplass,
på en bygdeborg, eller når det knytter seg tradisjoner til kilden (eks. Olavskilder). |
| Kirke |
Datering:middelalder – nyere tid. |
| Kirkegård |
|
| Kirkegårdsmur |
Steinmur som omgir en kirkeruin, kirketuft, kirke eller sted der det har stått en
kirke. I siste tilfelle skjer identifiseringen fortrinnsvis på grunnlag av muntlig
tradisjon eller skriftlige kilder. |
| Kirkeruin |
Rester etter kirke der deler av selve bygningen fortsatt står igjen for eksempel
vegger, søyler eller trapper. (eks st. Knuts kirkeruin, domkirkeruinen på Hamar etc).
Datering: middelalder – nyere tid. |
| Kirketuft |
Sted der det har stått en kirke i middelalder eller etterreformatorisk tid, og der
bare grunnplanet av bygningen kan erkjennes, som regel i form av nedgrodde veggevoller
eller vegetasjonsendringer. |
| Kjelde |
Se kilde. |
| Kjone |
Anlegg som ble brukt til å tørke malt i. Kan være bygd av steinheller. Kjent i
Skandinavia fra yngre jernalder. |
| Kjøtgøyme |
Se kjøttgjemme. |
| Kjøttgjemme |
I forbindelse med fangstgraver og -groper kan det være anlagt steinsatte groper for
oppbevaring av byttet, også kalt kjøttkjellere. På samme måte som det er stor
aldersspredning på fangstanleggene kan også alderen på kjøttgjemmene variere. Går
også under benevnelsen matgjemme, fastring. (Simonsen 1991:20) |
| Klebersteinsbrot |
Se klebersteinsbrudd. |
| Klebersteinsbrudd |
Kleberstein forekommer som linser og lag i krystallinske skifere, og i Norge finnes en
mengde slike forekomster. Kleber er ildfast, uforvitrelig og er lett å arbeide i, og har
både i forhistorisk og historisk tid vært brukt til ulike redskaper (støpeformer,
vevtynger, fiskesøkker), i husholdningen (gryter, koler) og som byggemateriale
(kirkebygg). På tilgjengelige steder, i huler og større blotninger kan vi finne spor
etter uttak, særlig i form av mer eller mindre ferdige gryteemner. I noen tilfeller
finner vi også spor etter uttak til bygningsstein. Slike brudd finnes flere steder rundt
om i landet, eksempelvis kan nevnes Kvikne, Oppdal, Skaun, Alstahaug, Brønnøy, m.fl.
Datering: Flere er datert til yngre bronsealder og eldre jernalder, mens andre er fra
vikingtiden og tidlig middelalder. (Littr. bl.a. Skjølsvold, Wik, Pettersen |
| Kloster |
Se klosterruin. |
| Klosterruin |
Påviselige rester etter kloster (bekreftet gjennom tradisjon og/ eller skriftlige
kilder) som enten omfatter rester fra selve klosterbygningen eller fra klosterhagen og
murene omkring - evt. andre fysiske strukturer fra klosterliv i middelalderen. Datering:
middelalder |
| Kobbergruve |
Se kobberutvinning. |
| Kobberutvinning |
I forhistorisk tid ble kobber utvunnet kun i dagbrudd, ved meiselbruk og uthamring. I
historisk tid får vi kobbergruver der man sprengte seg inn i fjellet og fulgte
kobberårene. |
| Kokegrop |
Groper som tegner seg som grunne forsenkninger i terrenget. De er fylt med en blanding
av skjørbrent stein, trekull, kullblandet og brent sand. Dybde og størrelse på gropene
varierer. |
| Koksteinsforekomst |
Større konsentrasjon av forekomster med skjørbrent stein i dyrket mark. Dette er
stein som tydelig er påvirket av varme, oftest er den skarpkantet på grunn av
oppsprekking. Koksteinsforekomstene dannes ved utpløying av ansamlinger med kokegroper
og/eller koksteinshauger (se nedenfor), og fremtrer som store flater på dyrket mark, der
de ofte opptrer i mørk kullblandet jord. Koksteinsforekomstene kan variere i tykkelse,
noen kan være grunne overflatefenomen, andre kan være opptil 0,5 m dype eller mer. Da
forekomstene er utpløyde og har vært det gjennom mange år, er mange oppblandet og
forstyrret i varierende grad. Ved ølbryggingen i middelalderen ble det brukt stein i
oppvarmingsprosessen. Store, flater med kokstein nær gårder kan også representere denne
aktiviteten. Datering: bronsealder – nyere tid. (Sundt 1865, Støren Binns 1997). |
| Koksteinshaug |
En haugformasjon som hovedsakelig består av skjørbrent stein, iblandet trekull, sand
og jord. Haugene kan være runde eller ovale, og ofte har de en forsenkning i midtpartiet.
De kan finnes i forbindelse med ringformete tunanlegg på linje med bålhauger (s.d.), men
også i forbindelse med ordinære gårdsanlegg fra jernalderen. Datering: Jernalder |
| Kolgrop |
Se kullgrop. |
| Kompassrose |
Ristning i berget som kan bestå av konsentriske sirkler med eiker. En av eikene peker
alltid nordover. Kan også bestå av flere linjer, opptil 16, som går ut fra et
midtpunkt. (J.A. Wikander1991) |
| Kopargruve |
Se kobberutvinning. |
| Koparutvinning |
Se kobberutvinning. |
| Kru |
Se gieddi. |
| Kullgrop |
Gravd grop der det er fremstilt trekull. Bunnen av gropa inneholder rester av trekull.
Rundt gropa kan det være en voll av masse som ble kastet opp da gropa ble gravd. En
kullgrop kan ha en mindre grop ved siden av, eventuelt utenfor vollen. Denne gropen kalles
sidegrop. (Bloch-Nakkerud 1987). Den representer restene som ligger igjen etter at kullet
er fjernet fra kullproduksjonen som foregikk i gropa., det vil si under bakkenivå. En
kullgrop kan gjerne være del av et jernvinneanlegg og finnes ofte nær ved
slaggforekomster, og kan da til forveksling ligne en fangstgrop. Imidlertid kan kullgroper
også ha sammenheng med annen type virksomhet som for eksempel gårdssmier og behandles
derfor som et eget fenomen. |
| Kullmile |
Representerer rester etter kullproduksjon som har foregått over bakkenivå i
liggemiler og reismiler. . Den tegner seg som et rundt og flatt område med diameter på
10-14 meter og det finnes rester etter kull under torven. Før vedmassene ble lagt på
bakken , ble plassen utjevnet slik at den skulle være tørr og fast. Sirkelen kan være
omgitt av grøfter, med broer inn mot den plane flaten. Kalles i fagterminologien for
Liggmile ellr Flatmarksmile. |
| Kultanlegg |
Se Horg |
| Kulturlag |
Sjikt av mørkt kullholdig jordlag som indikerer bosetning. Kan også inneholde mindre
mengder skjørbrent stein, beinmateriale, artefakter og avslag. Datering: alle |
| Kvalfangststasjon |
Se hvalfangststasjon. |
| Kvarts |
Se steinbrudd. |
| Kvartsittbrot |
Se steinbrudd. |
| Kvernsteinsbrot |
Se kvernsteinsbrudd. |
| Kvernsteinsbrudd |
Kvernstein ble fortrinnsvis laget av bergarten granatglimmerskifer. Dette er en
forholdsvis bøt bergart som lett lar seg forme, samtidig som den består av harde kantede
granater som egner seg godt til knusing og maling av korn. Kvernsteinsbruddene finnes
følgelig der denne bergarten opptrer, fortrinnsvis på forholdsvis lett tilgjengelige
steder mht frakt. Bruddene identifiseres ved forekomst av halvfabrikkerte og feilslåtte
kvernstein på og ved bruddstedet, dels på løse blokker, dels som spor i fast fjell.
Slike brudd finnes flere steder i landet, eksempelvis kan nevnes Vågå, Hardanger,
Hyllestad, Selbu, Lierne, Brønnøy og Rana. Andre strukturer i tillegg til selve bruddet,
kan opptre som rester etter arbeidsbrakker og redskaper (i Selbu).Datering: De eldste
bruddene skriver seg trolig fra vikingtiden, men kvernstein for håndkvern er også funnet
i forbindelse med bosetning eldre enn denne, slik at denne type brudd i mindre målestokk
også kan være eldre. (Alsvik 1987) |
| Kyrkje |
Se kirke. |
| Kyrkjegard |
Se kirkegård. |
| Kyrkjegardsmur |
Se kirkegårdsmur |
| Kyrkjeruin |
Se kirkeruin. |
| Kyrkjetuft |
Se kirketuft. |
| Mangeromstuft |
Tuftekompleks, som finnes langs kysten av Finnmark, og som består av flere tufter
eller rom som ligger samlet vegg-i-vegg i en klynge. Inngangen til et tuftekompleks kan
gå via en felles korridor med videre inngang til de enkelte tuftene eller rommene.
Mangeromstufter har ofte kraftige veggvoller av torv, og stein. Rommene inne i et kompleks
kan ha felles veggvoll med de tilgrensende rommene. Størrelsen på mangeromstuftene
varierer alt etter hvor mange rom de består av. Størrelser på 15x30 meter er ikke
uvanlig. Begrepene drueklasetuft og mangeromstuft har ofte vært brukt synonymt. Datering:
middelalder-nyere tid. |
| Mariakilde |
Se Olavskilde. |
| Mariakjelde |
Se Olavskilde |
| Markedsplass |
Område der det har foregått handel i forhistorisk tid og middelalder. |
| Matgjemme |
Se kjøttgjemme. |
| Matgøyme |
Se matgjemme. |
| Melkeankerhull |
|
| Melkegjemme |
Se melkegrop |
| Melkegjerde |
Se Gieddi |
| Melkegrop |
Rektangulær/ oval grop med forholdsvis rett nedskårne sider, gjerne gravd ned i lave
sandrygger og -koller nær reindriftsnomadenes sommerboplasser. Noen groper kan være
delvis steinsatt, og det forekommer at en dekkhelle ligger nær gropa. Ofte ligger to
eller flere groper nær ved hverandre. Tverrmål omkring 0,5 - 2,5 m, dybde 0,2 - 0,8 m.
(Liavik og Støren Binns 1999). |
| Melkeplass |
Se Gieddi |
| Merkeodde |
Smalt nes/odde nær reintrekk som lett lar seg avstenge ved halsen. Reinen samles på
odden for merking. |
| Minnesmerke |
|
| Mur |
Tørrmur av naturstein. Nevnes bare dersom det kan se ut til at muren ikke skriver seg
fra aktiviteter i nyere tid. |
| Myrmile |
Mile anlagt ute på en flat blautmyr. Det ble gravd en grop i myra med skrå vegger,
gjerne kledd med never. Gropa ble dekket over med halvkløvninger, og oppå disse ble
tyriveden lagt i dunge og dekket med torv. Under brenningen rant tjæren ned mellom
halvkløvningene (som også kunne være utstyrt med små hakk i siden for å lette
avrenningen), og videre ned i myrgropa. Tjære er tyngre enn vann, og samlet seg under evt
vanntilsig i gropa. Vannet ble tappet ut gjennom et staurhull som førte det ut i en grop
som ble gravd ved siden av milegropa. Selve tjæren ble øst opp fra bunnen til slutt.
Omtrentlige mål på en slik myrmilegrop: Diam. 3 m, dybde 1 m. Denne typen mile kan ha
vært den mest brukte i forhistorisk tid, og den har vært i bruk til helt frem til innpå
1900-tallet (Farbregd 1989). |
| Myrpæler |
I forbindelse med torvtaking, innsjøreguleringer, nydyrking etc, støter man fra tid
til annen på rader med trepæler, tilspisset i den nedre enden, og satt ned i det
underliggende grus- eller leirlaget. De kan ha fungert som ledegjerder eller muligens som
en form for pallisadeverk. Datering: trolig yngre steinalder/ bronsealder. (Ziegler 1891). |
| Mødding |
Se avfallsdynge. |
| Måkahus |
Fangstinnretning av stein beregnet på fangst av måker. De var utstyrt med gitter av
tre og kjennes bare fra Utsira i Rogaland og enkelte øyer i nærheten. |
| Måkehus |
Oppmuring av stein som tjente som skjulested for fangstmann under jakt på måker. I
nyere tid brukte fangstmannen ofte en måkevinge som middel for å tiltrekke måkene.
Finnes langs kysten og er blant annet registrert i Aust- og Vest-Agder. |
| Nausttuft |
Tufter etter bygning som kan ha rommet ulike båttyper, opp til de største
vikingskip. De ligger som regel vinkelrett på den strandsonen de sogner til, og avstanden
ned til sjøen avhenger av alder og den lokale hastigheten på landhevningen. Nausttuftene
har voller av jord og stein, med en størrelse i lengde og bredde som var avpasset etter
båten. Datering: jernalder – nyere tid. (Østmo |
| Njalla |
Et lite stabbur stående på en søyle/stokk. Samisk byggeskikk. Datering:
middelalder, nyere tid. (K. Borgen:1995) |
| Offerring |
Ringforma tørrmur eller voll. De har varierende høyde og diameteren er sjelden
større enn10 meter. I sentrum av ringen kan det ligge en steinblokk som har fungert som
"alter". Offerringene var kultsteder i den samiske førkristne religionen. |
| Offerstein |
Større steinblokk som fra naturens hånd i seg selv er iøynefallende og/eller er
plassert på et iøynefallende sted. Enkelte slike steiner kan være utstyrt med
skålgroper (eks Engeløya, Steigen) - se også skålgropstein), men vanligvis er de uten
menneskeskapte markeringer. På oversiden av noen offersteiner kan en finne innhugd en
stor grop, og rundt den en ringformet eller rammeformet fure. I samisk kulturtradisjon kan
offersteiner bestå av enkeltstående stein eller av steinblokker som er spaltet i flere
deler. Offergavene kunne bestå av horn, kjøtt, fisk, tran, blod, kaffe, smør, mynter
o.a. Ofte er det slik at det kun er selve naturformasjonen eller steinen i kombinasjon med
muntlig tradisjon og evt stedsnavn som vitner om at det dreier seg om en offerstein. Se
også sieide. |
| Olavskilde |
De fleste hellige kilder her til lands har navn etter Olav den Hellige, med
utgangspunkt i sagaen som forteller at det på den sandmælen nær Nidelvens utløp der
liket hans ble plassert etter slaget på Stiklestad kom opp klart kildevann, og at det
hadde helbredende virkning. Her ble det bygget en brønn som ble innbygd i. Senere ble det
også gravd en Olavsbrønn innebygd i Domkirken. Men i motsetning til tilsvarende kilder
andre steder i Europa ligger bare et fåtall Olavskilder i nærheten av kirker, i større
grad er de å finne langs pilgrimsleder og sentrale anløpssteder langs kysten. (Bø 1981) |
| Olavskjelde |
Se Olavskilde. |
| Pestkirkegård |
Se pestkirkegård. |
| Pestkkyrkjegard |
Valfartsrute i forbindelse med helgendyrking. Den mest kjente pilgrimsveien i Norge er
til Nidaros i forbindelse med Olavsdyrkingen som pågikk gjennom hele middelalderen og
helt opp til reformasjonens tid. Pilegrimsveiene var gang- og rideveier som kom både fra
nord, øst og sør, og som gikk langs flere dalfører og over fjelloverganger mot Hellig
Olavs stad. Langs rutene var det reist merkesteiner og varder, særlig over høyfjellet,
og gamle steinbuer og små krypinn var hvilesteder langs veien. Utvilsomt har
pilegrimsveiene og så tjent andre formål enn å trafikeres av pilegrimer, og det er ikke
alltid lett å si hvilken funksjon som kom først i forbindelse med de enkelte rutene. I
dag er det i stor grad muntlig tradisjon i kombinasjon med forekomst av merkesteiner og
hvilesteder som forteller om pilegrimenes vandringer. (Weber 1988). Pilegrimsveier er
også kjent fra andre steder, for eksempel Røldal kirke. Datering: middelalder. |
| Pilegrimsveg |
Se pilegrimsvei. |
| Pilegrimsvei |
Valfartsrute i forbindelse med helgendyrking. Den mest kjente pilgrimsveien i Norge er
til Nidaros i forbindelse med Olavsdyrkingen som pågikk gjennom hele middelalderen og
helt opp til reformasjonens tid. Pilegrimsveiene var gang- og rideveier som kom både fra
nord, øst og sør, og som gikk langs flere dalfører og over fjelloverganger mot Hellig
Olavs stad. Langs rutene var det reist merkesteiner og varder, særlig over høyfjellet,
og gamle steinbuer og små krypinn var hvilesteder langs veien. Utvilsomt har
pilegrimsveiene og så tjent andre formål enn å trafikeres av pilegrimer, og det er ikke
alltid lett å si hvilken funksjon som kom først i forbindelse med de enkelte rutene. I
dag er det i stor grad muntlig tradisjon i kombinasjon med forekomst av merkesteiner og
hvilesteder som forteller om pilegrimenes vandringer. (Weber 1988). Pilegrimsveier er
også kjent fra andre steder, for eksempel Røldal kirke. Datering: middelalder. |
| Pomorgrav |
Pomorene var russiske handelsmenn og sjøfolk fra områdene ved Kvitsjøen. De drev
handel langs kysten av Finnmark og byttet bort mel, salt og tømmer o.a. mot fisk.
Handelen var særlig utbredt på 17- og 1800-tallet og opphørte ca 1920. Graver etter
disse handelsfolkene finnes langs kysten av Finnmark, særlig Øst-Finnmark. De fremstår
oftest som ovale eller rektangulære forsenkninger eller forhøyninger ca 0,5mx2m. De går
også under navnet russegrav. Datering: nyere tid |
| Pæler_i_myr |
Se Myrpæler |
| Reingjerde |
Se Gieddi |
| Reinsøm |
Kritisk punkt langs reinens trekkveier der reinen må krysse vann for å komme til
bestemmelsesstedet mellom sommer- og vinterbeiter. Gunstig lokalisering for
fangstvirksomhet. |
| Reintrø |
Se Gieddi |
| Rettarstad |
Se rettersted. |
| Rettersted |
Sted der tradisjon/ skriftlige kilder forteller om fullbyrdelse av dødsdommer
(skalpering, hengning, bålbrenning), fortrinnsvis i historisk tid. Som regel finnes ingen
synlige spor, men hendelsene på stedet kan være reflektert i stedsnavnet. |
| Revebås |
Se fangstinnretning. |
| Ringforma_tunanlegg |
Se tunanlegg. |
| Ringformet_tunanlegg |
Se tunanlegg. |
| Ristning |
Tegn og ristninger i berg som ikke defineres som helleristning. Det kan dreie seg om
gamle inskripsjoner fra middelalder, tidlig historisk tid og nyere tid, eller det kan
være falske helleristninger. |
| Runeinnskrift |
Runer var et skriftsystem som var i bruk i store deler av Nord-Europa før det
latinske alfabetet ble innført, omtrent samtidig med kristendommen. I middelalderen var
runer likevel fortsatt i bruk som vanlig skrift blant folk flest – fortrinnsvis i
bymiljøene. De finnes på trepinner, trestykker, never (i Russland) og på kirkevegger.
Runer fra forhistorisk tid er kun bevart der de er risset inn i stein, og de opptrer
fortrinnsvis på runesteiner, men også på berg og løse steiner. Datering:
1000-tallet/middelalder (Østmo |
| Runestein |
Reist stein med innskrift av runer (den yngre runerekken), ofte supplert med ornering
i form av ranker og billedmotiv. Daterig: 1000-tallet - tidlig middelalder. |
| Russegrav |
Se pomorgrav. |
| Rydningsrøys |
Røys lagt opp av løst sammenkastet stein med varierende størrelse og uten klart
markert ytterkant. Rydningsrøysene har ingen fremtredende beliggenhet. De ligger på
dyrkbar mark og kanten kan ofte være dekket av, og være iblandet jord. |
| Røykomn |
Se røykovn. |
| Røykovn |
Steinheller og torv som er lagt over en grøft i hellende terreng evt. en naturlig
sprekk i berg. Ved grøftens nedre utløp har det vært en røykkilde/bål. Ved grøftens
øvre uttløp er det en forsenkning der fisken som skulle røykes ble plassert. Datering:
nyere tid. |
| Røys |
Steinrøys av ubestemmelig karakter som ikke med sikkerhet kan avskrives som
kulturminne. Det kan være naturdannelse, sammenkastet rydningsstein av uviss dato,
grensemerke og , tilfeldig steinansamling etc. |
| Sáiva |
Samisk benevnelse på et vann eller en innsjø uten tilløp. Samiske sagn kan være
knyttet til slike vann. |
| Samlegjerde, |
Se Gieddi |
| Seglingsmerke |
Se seilmerke. |
| Seilmerke |
(Mangler eksempel) |
| Sieidi |
Sieidi er den samiske benevnelsen på en hellig stein. Sieidier kunne fra naturens
hånd ha en særegen form. Størrelsen varierer fra blokkstore til mindre stein. Små
sieidier kunne for eksempel plasseres oppå større sieidier (offersteiner) eller på
andre hellige steder. Se også offerstein. |
| Skanse |
Kraftig voll bygget av stein og jord i forsvarsøyemed, enten til forsvar av en
festning/ forlegning eller som et stengsel for å hindre fiendens fremmarsj på
strategiske steder i terrenget. Datering: nyere tid. |
| Skiferbrot |
Se Steinbrudd |
| Skiferbrudd |
Se Steinbrudd |
| Skillegjerde |
|
| Skyttargrav |
Se skyttergrav. |
| Skyttarstilling |
Se skytterstilling |
| Skyttergrav |
En grøft eller forsenking som ble brukt som skjul for soldater på utsatte poster
eller under trefninger. Datering: 1940-45 (2. verdenskrig). |
| Skytterstilling |
Forsvars- eller vaktsted som kunne inneholde, kanonstilling, skyttergraver, ganggraver
og andre innretninger. Datering: 1940-45 (2. verdenskrig). |
| Skålgrop |
Skålformet fordypning hugget inn på en bergflate eller på en løs stein - en liten
rund grop med diam vanligvis på omkring ca 4-5 cm, dybde ca 0,5 - 1 cm, den kan også
være større, helst når den opptrer på løse steiner (sjekk). Som regel kan skålgroper
bare identifiseres dersom det er flere av dem på samme felt, eller dersom den eller de
opptrer sammen med annen bergkunst. Datering: bronsealder - jernalder |
| Skålgropfelt |
Skålgroper på fast fjell, helst svaberg, og helst i samme miljø som helleristninger
av sydskandinavisk karakter. Skålgropfelt er også kalt gropeberg. |
| Skålgropstein |
Svær naturlig steinblokk med mange skålformede groper (også kalt gropestein) -
kanskje offergroper - innhugd i overflaten. I den sørlige delen av landet er skålgroper
som regel knyttet til helleristninger av den sørskandinaviske typen, men forekommer også
på steiner uten andre tegn. De kan da være såvel eldre som yngre enn helleristningene.
De nordnorske skålgropsteinene er helt udatert og er kanskje fra en meget senere tid enn
den øvrige bergkunsten. (Simonsen 1991). |
| Slaggforekomst |
Mange steder er det bare slaggrester eller slagghauger som viser at det har foregått
fremstilling av jern på et sted - slaggen er lettest iøynefallende, og ofte observeres
ikke de øvrige sporene knyttet til denne virksomheten. Fenomenet er derfor trukket ut som
en egen kategori. Steder med slike forekomster kan ha lokalnavn assosiert med slagg og
jernproduksjon. |
| Slaggførekomst |
Se slaggforekomst. |
| Slagstad |
Se slagsted. |
| Slagsted |
Sted der det i følge tradisjon/ skriftlige kilder er blitt utkjempet slag. Som regel
finnes ingen synlige spor, men hendelsene på stedet kan være reflektert i |
| Sliperenne |
Tydelige renner i berget eller på jordfaste blokker som er fremkommet ved at
overflaten gjennom lengere tid er blitt brukt som slipeflate for steinøkser. |
| Sommerboplass |
Se Teltboplass |
| Sperregjerde |
Gjerde med formål å regulere reinens vandringer bl.a. i forhold til beiter. |
| Stabbur |
Se Áiti. |
| Stadnamn |
Se stedsnavn. |
| Stakktuft |
Tidligere ble stakktuftene ofte kalt alvedans. De er som regel kvadratiske og omgitt
av en liten grøft. Det finnes også enkelte runde stakktufter. Tverrmålet er vanligvis 5
– 10 meter. Denne typen kulturminner er konsentrert til Jæren og i noen grad til
øyene i Ryfylket. Datering: yngre jernalder - middelalder |
| Stapelplass |
(Mangler eksempel) |
| Stedsnavn |
Stedsnavn kan ofte fortelle om historiske og forhistoriske hendelser på stedet samt
religiøse forestillinger som er knytta til stedet, og det har sin verdi å få slike navn
kartfestet, gjerne supplert med evt ytterligere informasjon fra lokalt hold. Dette kan
senere være et utgangspunkt for evt arkeologiske undersøkelser i et område. |
| Steinalderboplass |
Se boplass. |
| Steinalderbuplass |
Se boplass. |
| Steinalter |
Se under horg |
| Steinbrudd |
Utvinningssted for ulike bergarter for eksempel bergkrystall, chert, grønnstein,
jaspis, kleber, kvarts, kvartsitt, skifer etc. Datering: Steinalder – nyere tid |
| Steinbu |
Rester etter lite krypinn oppbygd av stein, i utmarka. Kan være anlagt i forbindelse
med fangstsystemer som krever nærvær og tilsyn, men kan også ha vært tilholdssted i
korte perioder under fangst- og fiskesesongen, eller i forbindelse med annen
utmarksnæring. Datering. Både forhistorisk og historisk tid. |
| Steinkonstruksjon |
Steinkonstruksjon av ubestemmelig karakter som ikke med sikkerhet kan avskrives som
kulturminne. |
| Steinkors |
Korsformet stein som gjerne er enkelt og grovt tilhugget. De finnes på Vestlandet. |
| Steinkross |
Se steinkors. |
| Steinlegging |
Se steinlegning. |
| Steinlegning |
Grav som i sin helhet eller i overveiende grad består av stein, og som over
markoverflaten har en plan eller svakt velvet profil. Steinlegninger med jordinnblanding
er som regel overtorvet. Datering: overveiende jernalder. (Av Hyenstrand1979 kalt
Steinsättning). |
| Steinplatting |
Et firkantet eller rektangulært steinsatt område nær jernaldergården der det kan
finnes gjenstand(er) som Torshammer, Tordenkile settes i forbindelse med hedensk
gudsdyrkelse (Hagen 1953). |
| Steinring |
Se Steinsetning |
| Steinsetning |
En samlebetegnelse for graver som er markert med reiste steiner som danner en sirkel,
firkant eller oval krets. De kan også være skipsformet. Steinsetninger kalles også
dommerringer, tingsteiner, tingsteder og lignende. Datering: oftest eldre jernalder. (Av
Hyenstrand 1979 kalt Stenkrets). |
| Steinsetting |
Se steinsetning. Se steinsetning. |
| Steinvoll |
Se under mur. |
| Surforgrop |
Se forrådsgrop. |
| Sølvgruve |
Se steinbrudd |
| Teltboplass |
Betegnelse på samisk boplass benyttet vår, sommer eller høst. På en teltboplass
kan en bl.a. finne spor etter arran, teltringer eller åttetallsildsted. I sørsamisk
område kan en finne telttufter med en lav sirkelformet voll av torv, grus, spredte stein,
med ca 1 m bred åpning, Disse telttuftene måler 6 -10 m i diameter, og er gjerne å
finne på terrasser, rygger og fremspring i terrenget. Nær telttuftene finnes gjerne
melkegroper, reintrøer og kaldkjøller (s.d.). Også benevnt Sommerboplass (Liavik og
Støren Binns 1999, ERM).Datering: første årtusen e.Kr. – nyere tid. |
| Teltbuplass |
Se teltboplass. |
| Teltring |
En ring med spredte stein i en sirkel, som har vært brukt til å holde teltduken på
plass. Her er et vidt spillerom, både i tid og kulturell tilhørighet. Datering: alle |
| Tingstad |
Se tingsted. |
| Tingsted |
Sted der det i følge tradisjon/ skriftlige kilder er holdt ting i eldre tider. I
flere tilfeller er tingstedene blitt etablert der man møtte opp for å betale leidgang,
og tingmøter og rettsavgjørelser ble ofte holdt på de samme stedene. Senere kan denne
typen steder ha videreutviklet seg til handelsplasser, og kanskje til og med skapt
grunnlaget for byutvikling. |
| Tjærebrenning_i_gryte |
En metode brukt til hjemmeproduksjon i nyere tid: En stor jerngryte ble fylt med
tyrispik på høykant. Den ble deretter plassert opp-ned på en steinhelle som sto litt
på skrå, utstyrt med et hull eller en avløpsrenne. Grytekanten ble tettet godt med
leire. Rundt og over gryta ble det lagt ved som brant godt og som varmet opp gryta og
tyrispikene. Som rest i terrenget fra en slik mile vil man finne skråttliggende
steinhelle(r) over en oppmurt nedgravning der en beholder for oppsamling av tjæren var
plassert. (Farbregd 1989) På Østlandet kan man se spor etter slik virksomhet i form av
et tre som er ristet inn i bergflaten. Tjæren rant ned i treets "greiner" og
samlet seg i "stammen". Fra nederst del av denne stammen rant tjæra ned i en
bøtte |
| Tjæregrop__Tjæregrøft |
Dette er også en enkel form for mile til småproduksjon. I en slak skråning ble det
gravd en 1,5 - 2 m lang og ca 0,5 m dyp grøft som ble kledd med never. I nedre ende av
grøfta ble det gravd en grop. I grøfta ble tyrispik plassert på langs og tildekket med
never og jord. Tyriveden ble påtent øverst og ilden brant seg langsomt nedover, mens
varmen smeltet harpiksen før ilden nådde dit. Tjæren rant derved nedover langs bunnen
av grøfta og ble oppsamlet i en beholder i gropa nedenfor. (Farbregd 1989) |
| Tjærehjell |
Dette er den vanligste formen for tjæremile. Den ble helst plassert i en lun
bakkehelling, på en platting utformet som en svak grop med voll rundt, med diameter 4 - 8
m. I nedkanten går en grøft ut gjennom volden til en liten grop nedenfor. Her er det
gjerne spor etter opplegget for avtapping, og det er dette som lettest gjør at en kan
skille slike miler fra kullmiletufter. (Farbregd 1989) |
| Tjæremile |
Generell betegnelse på alle typer |
| Tjørebrenning_i_gryte |
Se tjærebrenning i gryte. |
| Tjøregrop/tjøregrøft |
Se tjæregrop/tjæregrøft. |
| Tjørehjell |
Se tjærehjell. |
| Tjøremile |
Se tjæremile. |
| Tuft |
Generell betegnelse på strukturer som representerer nedbrudte og overgrodde rester,
enten etter en form for bolig eller en form for driftsfunksjon (naust, fjøs, kulthus,
strandsitterbuer), Det er stor variasjon, både med hensyn til form og alder. Betegnelsen
kan brukes i de tilfellene der det ikke lar seg gjøre å foreta noen nærmere bestemmelse
av alder og funksjon. |
| Tun |
Betegnelsen er brukt om lokaliteter der man vet at gårdshusene skal ha stått før
det har foregått en samlet flytting av hele gårdsbebyggelsen; eksempel
"gammeltunet". |
| Tunanlegg |
Består av langovale tufter som ligger i en krets eller halvkrets med den ene gavlen
vendt mot et felles tun. En utbredt tolkning er at de ikke representerer selve
gårdsbosetningen, men heller representerer et sted der felles sosiale institusjoner
(forsvar, kult, handel) er blitt ivaretatt. De kan bestå av fra omkring 4 til18 tufter.
Bålhauger, bålgroper og koksteinshauger, stedvis også gravhauger, finnes gjerne i
tilknytning til slike anlegg. Kalles også ringformet tunanlegg (Johansen og Søbstad |
| Tørkeplass_for_sjøsalt |
Område på strandflate ned mot fjæresonen ved smalt eid. Ingen konkrete spor. Er
erkjent gjennom muntlig informasjon. Datering: nyere |
| Ulvestue |
Se fangstinnretning. |
| Urgrav |
Samisk gravskikk der den døde ble helt eller delvis svøpt i never og lagt ned i
naturlige eller anlagte kamre i ur. Av gravgaver er det funnet asbestkeramikk,
bronsesmykker, jaktvåpen, matvarer, redskaper av stein, jern, bein og tre. Urgravene kan
deles inn følgende typer: Murte kammer av stein i eller på overflata av ura. Røyser i
helleur eller rullesteinsur. Røyser av en viss størrelse kan ha en steinkiste i midten.
Steinsettinger på overflata av ura. Disse er gjerne runde eller ovale og er sjeldent
større enn 2.5 meter. Groper som framstår som ovale eller runde søkk i ura. Gropene kan
være sammenraste gravkammer eller representere graver der en trekiste eller pulk har
vært lagt ned i ura. Enkelte groper er omgitt av en lav steinvoll, og dette kan forstås
som restene av ei utkastet røys. Naturlige hulrom under bergoverheng og store
steinblokker eller mellom steiner i storsteinet ur. Hulrommene har ofte ei oppmuring
foran. Denne gravskikken er påvist i de fire nordligste fylkene i Norge samt i
Norrbotten, Västerbotten og Jämtland i Sverige. Store urgravfelt er bare funnet i
Øst-Finnmark. Datering: 900 f.Kr – 1700 e.Kr. Av urgravfunn datert til siste
årtusen f. Kr. - 1000 e.Kr. er alle fra Varanger. (Schanche 1994:75-79 og 1997:141-143,
171-173) |
| Varde |
Del av et varslingssystem basert på lyssignaler. Ild ble tent på varder eller veter,
bygget opp av stein, plassert på høytliggende punkter i terrenget med fri sikt til neste
varslingspunkt. I middelalderen utgjorde de et varslingssystem som omfattet hele
kyst-Norge. Systemet ble blant annet brukt i forbindelse med mobilisering av leidangsskip
i ufredstider. I Håkon den Godes saga heter det at på sju netter gikk hærbudet fra den
sydligste veten til det nordligste tinglaget på Helgeland. (Østmo 1988, s 76). Datering:
middelalder – nyere tid. |
| Varp |
Større eller mindre hauger av småstein eller kvist. Disse er blitt til som minne om
en hendelse oftest voldelig, som hadde funnet sted på eller nær det stedet varpet
ligger. Folk tenkte seg at når de "ofret" til røysa var dette et vern mot
skrømt, mot åndene til dem som hadde blitt drept på stedet. (Fritt etter Svale
Solheim). Omtales også som kast eller verperøys. |
| Veg |
Se vei. |
| Vegetasjonsmerke |
Vegetasjonsforsjeller i dyrket mark som kan sees på flybilde og som indikere at det
ligger rester etter gravhauger eller hustufter i den dyrkede marken. Fremkommer ved at
vegetasjonene i slike strukturer har kraftigere vekst enn i området for øvrig på grunn
av at jorden der er mer næringsrik. Men dersom det er strukturer av stein i undergrunnen,
kan disse fremtre med lavere vegetasjon i tørkeperioder fordi disse strukturene holder
dårligere på fuktighet enn området rundt. |
| Vegmerke |
Se veimerke. |
| Vei |
Veifar som ikke lenger er i offisiell bruk, og som mangler ordinært vedlikehold.
Alder er ubestemt, men som regel fra nyere tid. Se ellers hulvei, kavlbro og
pilegrimsvei). Datering: middelalder – nyere tid. |
| Veimerke |
Markeringer langs stier og veifar i form av varder og reiste stein for å markere hvor
veien går, helst på uklare steder og med tanke på ferdsel vinterstid. De kan også
markere bestemte delmål, som f eks det høyeste punktet på en fjellovergang. |
| Verperøys |
Se varp. |
| Vete |
Se varde. |
| Voll |
Se skanse. |
| Vuobman |
Samisk betegnelse på fangstanlegg som består av lave røyser eller steingjerder som
leder inn til en innhegning evt. stup. Reinen ble drevet langs gjerdene til innhegningen
der den ble avlivet. På Varangervidda er det registrert en vuobman som strekker seg over
flere kilometer. Datering: middelalder - nyere tid. |
| Ødeåker |
Gammel innmark som i dag ligger brakk. Ytrer seg som en jevnere overflate enn
omgivelsene rundt, og gjerne ligger en del rydningsstein langs kantene. Overgrodd. Rester
av oldtidens åkre kan være knyttet til jernalderens gårdsanlegg (s.d.), men kan også
finnes uten slike anlegg. Noen steder forekommer slike åkre i form av smale lange teiger
som er litt høyere langs midten enn på sidene. Datering: Vanskelig å angi alder - kan
også være av forholdsvis ny dato. (Østmo 1988) |
| Ørnehus |
Murte kamre i ur, dekket av heller. De ble brukt til fangst av levende ørn. Fangeren
satt gjemt i kammeret og lokket ørna til seg med åte. Datering: nyere tid. |
| Øydegård |
Se gårdsanlegg/ødegård |
| Øydeåker |
Se ødeåker. |
| Åbol |
Se båtfeste. |
| Åkerrein |
Den benken med jord som i tidens løp kan dannes nederst i en åker som ligger i en
skråning - dannet ved at jorden i tidens løp siger nedover, hjulpet av pløying og
erosjon. Slike reiner kan ha en høyde på opptil 2 meter, avhengig av helningsgrad
(Østmo 1988: 70). |
| Åttetallseldstad |
Se åttetallsildsted. |
| Åttetallsildsted |
To steinrammer, den ene større enn den andre, som er satt sammen. Trekol finnes
gjerne i den minste rammen. Ildstedene finnes på samiske teltboplasser ved kysten og i
innlandet i Troms og Finnmark og Nord-Finland. Datering: Kr.f. – nyere tid. (K.
Schanche 1992: 29, 32-33) |
