Som arena for handlingene
rundt et av norgeshistoriens viktigste makt- og paradigmeskifter er ruinen på
Steinvikholmen et viktig og tidstypisk kulturminne, til tross for sin funksjonstid
på knapt 50 år. Her bygde erkebiskopen et fast slott for å
verne om styring av verdslige forhold, såvel som å befeste sin posisjon
i forhold til lutheranerne. Slottet er en tydelig manifestasjon av kirkens evne
og vilje til å ta styringen i samfunnet også ved hjelp av fysisk
makt. Derfor provoserer historien om Steinvikholm: kirkens maktbruk strider
mot de idealer kristne vil hevde å stå for. Men det har alltid vært
motsetninger i kirken mellom teori og praksis, eller mellom kristnes ønsker
og handling, om enn maktmidlene har skiftet.
For å skaffe inntekter
til vedlikehold av ruinen har det de siste årene vært fremført
en opera, og ytterligere tiltak er planlagt. Oppsetning av ulike drama på
slike steder fordrer en ekstra sannhetsgehalt i den historie som fortelles,
for publikum vil automatisk koble den historien som fortelles med den arena
den utspilles på. Men den historien som fortelles i operaen om Olav Engelbrektsson
forfalsker historien på vesentlige punkter. En slik bruk av kulturminnet
kan dessuten føre til slitasje med en uakseptabel høy kostand
for kulturminnet. Prisen i dette tilfellet er en ødeleggelse av ikke
fornybare ressurser som er autentiske kilder til vår historie. På
Steinvikholmen har særlig vesentlige deler av havneanlegget lidd under
den intensiverte bruken av anlegget, i tillegg til at slottet skjules innvendig
av tribuneanlegg i store deler av sommersesongen. Operafremførelsen har
vært basert på tilskudd fra det offentlige, og en kan spørre
seg om det som påføres kulturminnet av uopprettelige skader er
forsvarlig i forhold til de midler som eventuelt kommer inn til vedlikehold.
En bør snarest evaluere det faglige utbyttet av ulike typer satsing,
både i forhold til kronekostnader og i form av kostnader for kulturminnet.
Fagfolk må ta sin
del av skylden for at ruinen ikke har fått den oppmerksomhet og den pleie
den har fortjent. Sentrale verk innenfor norsk borgforskning har neglisjert
ruinen, og synes ikke å ha sett dens betydning og posisjon som historisk
kildemateriale. Dens korte funksjonstid i en rakst skiftende tid med sentrale
hendelser gjør nettopp denne borgen viktig. For min egen del har den
også vært viktig for min forskning omkring Erkebispegården
i Trondheim, ettersom de to anleggene hører sammen. Dette var også
mitt utgangspunkt for å studere borgen nærmere.
Ved et arbeid som dette
er det et problem med avgrensning. Det har aldri vært min mening å
ta opp slottets historie i full bredde og med nye feltundersøkelser,
men kun begrense meg til et smalere spekter av problemstillinger basert på
arkivdata. Jeg ble imidlertid lokket til å utvide mitt planlagte arbeidsområde
da tegneren Gunnar Flusund ønsket å utarbeide en ny rekonstruksjonstegning
av slottet. Dette viste seg å være uhyre fruktbart. Gjennom dette
arbeidet oppdaget jeg nye aspekter som jeg aldri ellers ville ha gjort, og som
var essensielle for å forstå anlegget som helhet. Jeg er derfor
dypt takknemlig for denne innvirkning.
I arbeidet med illustrasjonene
har jeg hatt hjelp av Terje Krogh, NINA•NIKU, som med en engels tålmodighet
har loset meg gjennom vanskelige faser i bruk av ArcView. Hans Emil Lidén,
NIKU, Audun Dybdahl og Anne Grønli, NTNU, har lest gjennom manus og kommet
med konstruktiv kritikk. I mine forsøk på å forstå
forskjellen på taktikk og strategi, samt å få kunnskap om
militært utstyr, nomenklatur og tankegang har jeg hatt god hjelp av samtaler
med kaptein Håvard Røkke (=), Rustkammeret. Jeg har også
hatt mange nyttige diskusjoner med Harald A. Nissen og Steinar Imsen om problemer
i stoffet. Eva Marie Schjetne, NINA•NIKU, har stått for redigering og
layout. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle for et konstruktivt
samarbeide.
Rapporten er et resultat
av mitt egenutviklingsprosjekt som i sin helhet er finansiert av NIKU. Takk
for at slike muligheter finnes.
Trondheim januar 2000,
Sæbjørg Walaker Nordeide.
