2 Presentasjon av Steinvikholm slott

Steinvikholmen er en liten holme i Åsenfjorden, som er en del av Trondheimsfjorden (Figur 2). For å komme dit må en seile forbi "kong Øysteins havn" ved innløpet til Trondheimsfjorden, forbi Trondheim med Nidarholm, øyen Tautra, hvor det lå et cistercienserkloster, og inn ved de fruktbare bygdene på Frosta. Steinvikholmen ligger i den mest fruktbare delen av Trøndelagsbygdene. Det var nettopp i disse bygdene erkebiskopen hadde den sterkeste konsentrasjon av jordegods, hvor han eide 36-45% av gårdene i ca 1435 (Hagen et al. 1980). Antall produktive gårder tilhørende erkebiskopen ble imidlertid redusert innen Olav Engelbrektssons tid, men kirken var likevel en betydelig eiendomsbesitter (Dybdahl 1989).

Slottet på Steinvikholmen var det eneste befestede slottet på strekningen mellom Vardø og Bergen da det ble bygd. Slottet ligger i dag halvveis i ruiner, men er lett synlig med sine kraftige murer i opptil en - to etasjers høyde på den lille holmen som er nesten fri for vegetasjon.

Byggverket ble oppført i tiden ca 1525 — 1530, men arbeidet ble kanskje forberedt allerede etter august 1524 (Wallem 1917 s.80). Byggherren var erkebiskop Olav Engelbrektsson. Han ble muligens født ca 1480 på Trondenes i en bonde- eller lavadelig slekt (Bergsgård 1955). I 1503-1507 studerte han til magister artium ved universitetet i Rostock, etter først å ha vært presteviet. Da erkebiskop Erik Valkendorf reiste til Roma i 1521, overtok Olav ledelsen av erkebispedømmet. Etter at budet om Eriks død nådde Trondheim på vårparten i 1523, ble Olav Engelbrektsson straks valgt til ny erkebiskop, 30. mai 1523. Han dro umiddelbart til paven i Roma for å hente sitt pallium, og returnerte derfra 31. mai 1524 . Olavs reise til Roma tok altså ganske nøyaktig et år og en dag, og mye tyder på at han hadde hastverk med å komme seg hjem fra Roma. Han startet hjemreisen rundt julaften, og sparte heller ikke denne spesielle dagen i umaken med å komme seg hjem (Hamre 1998 s.258). Byggeprosjektet er første gang nevnt i diplomer i 1525,3 og allerede 14. september 1527 ble et brev signert på Steinvikholmen.4

I 1570 var Steinvikholm slott fortsatt i drift, og muligens også i 1573.5 I 1575 var det imidlertid uomtvistelig oppgitt:

"eftersom vi have ladet afbryde Steenvigsholms Slot og nu holder Avl til vor Gaard Throndhjem".6

2.1 Historisk bakgrunn

Helt fra kirken hadde opparbeidet seg en sterk selvstendighet på 1100-tallet, var den en potensiell konfliktkilde for kongemakten. Både kongemakten og kirken hadde sterke økonomiske interesser i befolkningen og landet, og det kom ofte til konflikt i forsøket på å utøve makt og kontroll i distriktene. Forholdet mellom kongen og kirken var derfor stadig gjenstand for forhandlinger. En av de viktigste avtalene som ble inngått mellom kongen og kirken var Sættargjerden, inngått i Tønsberg i 1277. Erkebiskop Aslak Bolt lyktes i 1458 å få kong Christian 1. til å godta en rekke krav ved håndfestingen, krav han måtte godta for å få bli konge over Norge. Dette var i realiteten en bekreftelse av Sættergjerden, men som knapt noen konge hadde villet bekrefte i den mellomliggende tid. Håndfestingen innebar bl a at Norge skulle være et valgrike, og at alle kirkens rettigheter og privilegier skulle stå ved lag. Norge skulle styres av riksrådet og norske embetsmenn. Også lensherrer og riksrådsmedlemmene skulle være norske eller inngiftet i en norsk familie (Benedictow 1977 s.36ff).

Ved neste kongeskifte ble de samme forhold nok en gang tatt opp til forhandlinger. Denne gangen varte det to år før Norge fulgte Danmark i å anerkjenne kong Hans som konge. Nok en gang måtte kongen skrive under på en rekke krav, i alt 51 artikler, ved håndfestingen i Halmstad i 1483. Ved denne håndfestingen måtte kongen skrive under på at han skulle sørge for at intensjonene fra den gamle avtalen ble realisert. Dette gjaldt bl a erkebiskopens rett til å prege mynt, som kongen skulle sørge for ble gjennomført (Skaare 1992).

Men kongemakten arbeidet likevel for å styrke sin posisjon, ikke minst for at landet ikke skulle mistes til Sverige. Dette gjorde kongen bl a ved å forsøke og sikre seg en kongetro erkebiskop. Kong Christian 2. sørget nemlig for at Erik Valkendorf, kansler og prost i Roskilde, ble valgt til erkebiskop. Han ble viet i Roma i 1510 av pave Julius II. Erik stammet fra en dansk adelsslekt og var en nær rådgiver av kong Christian 2. (Hamre 1955).

Det later til at Erik Valkendorf ikke ønsket å bli erkebiskop, og at han fryktet kongens politikk i forhold til kirken. Kongen har trolig måttet avgi noen løfter til Erik for å få ham til å ta stillingen, men disse løftene holdt ikke kongen (Hamre 1955 s.510). Christian 2. førte tvert imot en politikk på tvers av kirkens interesser. Erik Valkendorf på sin side arbeidet for en sterkere kirke, ofte i opposisjon mot den offensive kongen. Stilt overfor kong Christian 2. i konstellasjon med elskerinnen Dyveke og hennes mor, Sigbrit, utviklet det seg etter hvert til et fiendtlig forhold mellom kongemakten og erkebiskopen. Særlig etter Dyvekes død i 1517 ble dette forholdet vanskelig.

Jørgen Hanssøn og Hans Mule var satt til å utøve Christian 2.’s politikk i Norge. Gjennom deres og egne tiltak fremsatte kongen stadig nye angrep mot kirken. Han fikk etter hvert Erik Valkendorf til å gå med på at kongen skulle godkjenne biskopene, og etter hvert fikk kong Christian 2. tvunget kirken i kne. Konfliktene hopet seg opp rundt stridigheter bl a rundt setesveinenes privilegier, arrestasjonen av flere biskoper og en retterbot i 1521. Situasjonen ble til slutt uholdbar for erkebiskopen. Han dro til Danmark for å legge fram sin sak for kongen, men ble pga. uvær drevet til Amsterdam. Kongen befant seg også i Amsterdam, og han prøvde å få Erik fengslet. Kongen lyktes ikke i dette, ettersom myndighetene der vegret seg mot å fengsle en geistlig person. Etter noen forhandlingsmøter i byen følte Erik Valkendorf seg likevel ikke trygg, og reiste til Roma for å legge sin sak fram for paven. Erkebiskop Erik døde i Roma i 1522 (Hamre 1955).

Christian 2. førte en politikk som var i opposisjon til både kirken og den norske adelen. Imidlertid ble opposisjonen enda sterkere i Sverige, der han ble kalt for "Kristian Tyrann" (Benedictow 1977). Her hadde riksforstanderen Sten Sture d.y. ledet an i kampen mot den svenske erkebiskopen, Gustav Trolle. Kong Christian 2. sendte militære styrker mot Sverige allerede fra 1517. Etter at Sten Sture døde i 1520, ble den svenske opposisjonen sterkt svekket. Kong Christian 2. ble kronet til konge samme år. Innen året var omme hadde han imidlertid gjennomført henrettelsene av nær hundre mennesker i Stockholm, bl a to biskoper, etter en summarisk rettergang. "Blodbadet i Stockholm" vekket harme over store deler av Europa, og i januar 1521 startet opprøret for fullt mot kong Christian under ledelse av Gustav Vasa. Etter hvert brøt også hanseatene forbindelsene med Christians regime, og også i Danmark spredte opprøret seg mot kongen. Hertug Fredrik ledet opprøret der, med støtte fra Tyskland. Opprørerne sa opp sin troskap til kong Christian og de fordrev ham fra tronen. Christian 2. flyktet etter dette til Nederlandene. Fredrik ble valgt til Danmarks konge i 1523 (Fredrik 1.), og Gustav Vasa ble valgt til konge i Sverige samme år (Benedictow 1977).

Allerede i januar og april 1523 sendte Gustav Vasa tropper inn i Skåne og Norge. Erik Valkendorf var død, og Olav Engelbrektsson ble valgt til ny norsk erkebiskop i mai samme år. Etter utnevnelsen måtte Olav som nevnt til Roma. Ettersom det var erkebiskopen som ledet det norske riksrådet, hadde Norge en svekket styring under erkebiskopens fravær.

På sin veien til Roma for å bli viet til stillingen, traff Olav kong Christian 2. i Nederlandene og lovet ham troskap. Christian 2. var avsatt som konge i Danmark, men var enda formelt konge i Norge. På vei hjem igjen fra Roma i mars 1524 var Olav i Danmark, og hyllet der Fredrik 1. som konge (Benedictow 1977 s.357ff). Norge befant seg nå i et slags interregnum, der ingen konge enda var valgt etter den flyktende Christian 2. Fredriks første forslag om å bli konge i Norge ved arverett ble blankt avvist. Først ved Herredagen 5. august 1524 ble troskapen overfor Christian 2. som konge formelt oppsagt. 23. august samme år ble Fredrik valgt som konge under forutsetning av at han godtok en håndfestning som var svært lik den danske. Han måtte bl a love å ikke tilstede noen "Luthers disippel".

Da Olav ble valgt til erkebiskop i 1523, var det altså midt i bitre stridigheter og rivninger mellom kirke og konge, og i strid om overherredømmet over Danmark, Sverige og Norge. Den forrige erkebiskopen, Erik Valkendorf, hadde måttet forlate sin stilling pga. stridighetene, og hadde dødd på sin reise til Roma. Med bl a blodbadet i Stockholm hadde kongemakten vist alvoret med sin offensive politikk, og også kong Christian 2. var drevet i landflyktighet som følge av dette. Også i det øvrige Europa var det lignende stridigheter mellom kirke og stat, der særlig Martin Luthers lære var en viktig ideologisk faktor. I denne turbulente politiske situasjonen var det Olav Engelbrektsson besluttet å bygge et befestet slott langt øst i Trondheimsfjorden.


2.2 Presentasjon av slottet

Holmen er liten i dag, men landhevningen har ført til at flomålet er ca 2 m lavere i dag enn på 1500-tallet. Samtidig med byggingen av slottet ble det også bygd en bro over sundet. Ifølge en anføring fra 1875 førte denne broen til at sandbanken vest for slottet vokste, og den vokste fortsatt i 1875 (Ziegler 1876). Det har også foregått en sedimentering i sundet som følge av at det har blitt sperret av med bro og veianlegg. Landhevning og sedimentering har begge virket til at sundet mellom holmen og fastlandet langsomt har blitt grunnere. De samme faktorene har også ført til at holmen er betydelig større i dag enn den var på 1500-tallet. Høyeste punkt (inni det største tårnet) er i dag 12,5 moh. Laveste punkt i det lille tårnet er på 6,5 moh., og i en av kjellerene på 3,05 moh.

Gerhard Schøning var den første som kartla slottet, og han har etterlatt seg tegninger både i plan og perspektiv (Figur 3). Tegningene viser en øy med relativt markante skråninger, der slottet opptok størstedelen av arealet.

Da Klüwer kartla holmen i 1815 var det enda kun en smal brem med land nedenfor berget, og det fantes ikke noen nyere bebyggelse der ute (Figur 4). På Klüwers kart kommer holmens markante karakter tydelig fram. Da slottet ble anlagt i 1525 må vi tenke oss at sjøen ved flo gikk helt inn til det som i dag fremstår som en naken bergnabb. Brofestet lå på et framskutt bergparti, og borgen ble enda mer markant enn i dag.

I 1815 hadde det gått ca 250 år siden slottet ble fraflyttet. Allerede da Ziegler kartla holmen på nytt i 1875 var situasjonen forandret (Figur 5). Da var området nedenfor berget blitt romsligere, og det var anlagt et lite småbruk ved navn "Slottet" på sørsiden av holmen (Ziegler 1876). Oppsitteren hadde da bl a en potetåker i området ved brofestet, noe som forårsaket at dette området ikke ble undersøkt (ibid. s.29). Dette bruket har nok ført til at det ble anlagt en ny slags vei ut til holmen. I alle fall ser det ut til at det er påført grusmasser øst for den gamle broen, slik at det nå fantes to parallelle høydedrag i sundet mellom holmen og fastlandet. Dette må også ha øket sedimenteringen i sundet, i tillegg til at gamle rester etter ytterverkene har blitt tildekket.

Da slottet ble anlagt er det ikke sikkert at holmen ble landfast ved fjære, liksom i dag. Den var i alle fall kun en øy ved flo, og størsteparten av tiden mellom fjæretidspunktene. Den ble av sin samtid kalt en "befloden holme", noe som tyder på at den ikke var helt avskåret fra fastlandet, men trolig fikk en landtunge mellom fastlandet og holmen ved fjære.

I sundet mellom holmen og fastlandet ble det bygget en ca 200 meter lang bro som forbandt slottet permanent med fastlandet. Broen besto trolig av 15 — 16 laftete, steinfylte brokar. Brokarene var trekantet, med spissen mot vest, hvor sjøen sto hardest på. Brofestet på begge sider ser ut til å ha vært lagt i samme høyde, og ble beskyttet av en egen skanse eller et portkastell. På landsiden har det i alle fall vært en steinbygning, murt opp av gråstein, og med teglfliser på golvet (Ziegler 1876 s.29f). Disse restene, som må stamme fra et portkastell, er påvist på det sted som ligger mellom k og g i navnet "Stenvik gaard" på Zieglers kart.

Portkastellet har representert den første av i alt 4 porter en måtte passerer for å komme over sundet. I tillegg var det nemlig også 2 palisader med 52 meters avstand på tvers av broen (Wallem 1917 s.26). Den ytterste palisaden løp parallelt med holmens strandlinjer i sundet, og var synlig i 1875 "helt til den ytterste fjærelinje" vest for broen (Ziegler 1876 s.30). Palisaden nærmest land synes imidlertid å ha vært mer vinkelrett på broen Disse palisadene hadde ingen funksjon med mindre de var forbundet med en port. Her må vi se for oss at det har vært treporter (Figur 6). Rester etter de opprinnelige brokarene og palisadene har vært tydelige ved fjære sjø til innpå 1990-tallet, men er nå i ferd med å forsvinne.

Når en kom i land på holmen, var det enda en port. Spor etter denne fantes i form av to kraftige furustolper som var rammet ned i undergrunnen ved det ytterste brokaret (Klüwer 1960 (1823)). Her har det også vært forskansninger på begge sider, eller noen form for portkastell. De gamle restene som ble kartlagt av Klüwer, synes å være bevart i terrengformasjonene ved en moderne kartlegging (Figur 7).

Fra brofestet gikk det en steinbrolagt vei opp til porten i vestfløyen (Ziegler 1876 s.29). Veien var beskyttet av hovedtårnet i sørvest. Porten var beskyttet av et fallgitter på utsiden, dokumentert i vangen på nordsiden av porten. Den var dessuten voktet av to "porthunder" — kanonporter som voktet porten: en i tårnet og en i østfløyen. Porthunden i østfløyen var en innvendig kanonstilling, som siktet over borggården inne i slottet.
Slottet er nærmest kvadratisk, med karakteristiske, diagonalt stilte, runde kanontårn. Det opptar omtrent halvparten av alt tilgjengelig areal på holmen. Slottet måler ca 52,5 x 50 meter i ytre mål, og dekker et areal på 2625 m2.

Utvendige murer er ca 4 meter tykke, mens murene i det største tårnet i sørvest er ca 5 meter. De fire tilnærmet like lange fløyene omslutter borggården fullstendig, slik at anlegget er helt lukket. Enhver adkomst må skje gjennom hovedporten. Husenes yttermurer er identiske med yttermurene i slottet, så det er ikke en borg med ringmur i egentlig forstand. "Utenpå" to av hjørnene sitter det kanontårn, hvorav tårnet i sørvest har en diameter på ca 20 meter, mens det nordøstre er ca 17 meter i diameter, ytre mål. Det nordøstre tårnet har en hemmelig utgang ned mot en ypperlig ankringsplass mot nord. Denne fluktruten var utvendig visuelt og fysisk beskyttet mot fiender på fastlandet av naturlige bergformasjoner. Hovedadkomsten var ellers via broen fra land, som sto under beskyttelse av kanoner fra tårnet. Når en kommer i land fra broen fortsetter en opp rundt det sørvestre tårnet, og gjennom hovedporten som er like nord for "Bonden", som det store tårnet av uvisse grunner har blitt kalt i nyere tid. Denne veien var lagt slik at fienden måtte gå med "åpent skjold" - dvs hvis de var høyrehendt - slik at en inntrenger fikk skjoldet på utsiden, og derved mistet beskyttelsen mot beskytning fra borgen.

Slottet hadde minst to etasjer, og i den nordvestre delen var det i tillegg kjellere. Det var trolig en tredje vaktetasje eller vektergang i tillegg. På et tidspunkt har slottet gjennomgått en omfattende ombygning, og det har vært hevdet at dette har skjedd etter en brann som skal ha funnet sted i 1542. Bl a er det hevdet at store deler av kjelleretasjen i vest- og nordfløyen ble tilføyd etter brannen.7

Borggården har vært ganske liten: ca 17 x 24 meter; altså ca 400 m2. I tillegg ser det ut til å ha vært en åpen terrasse foran sørfløyen, med en monumental trapp, ca 3,2 meter bred, ned til selve gårdsplassen. Trappen er likevel for liten til å kunne oppfattes som en prosesjonstrapp.

Det har vært mange, ulike forskere som har arbeidet med dette slottet. De ulike forskerne har laget "navn" på de ulike rommene og delene, og disse navnene er forskjellige. For å være sikker på hvilken del av slottet som diskuteres, vil jeg i den videre behandlingen av slottet gi rommene et nummer som følger Pia Gravbrøts system (Gravbrøt 1993) (Figur 8). En oversikt over hvordan mine numre forholder seg til tidligere benevnelser er gitt i Vedlegg 2. Mine betegnelser er enten tall eller bokstavforkortelser, for å kunne brukes entydig og kortfattet i databasen over gjenstandsfunn (Vedlegg 1).


2.3 Forskningshistorie

Den første som skrev om slottet på Steinvikholmen levde delvis samtidig med at slottet var i bruk: Peder Claussøn Friis (1545-1614) nevnte stedet som en "befloden holme". Han skrev videre at slottet var bygd av erkebiskop Olav Engelbrektsson, og ble holdt i hevd inntil "den sidste Svenske Feide", hvoretter kongen befalte at det skulle ødelegges (Friis ca. 1613 (1881) s.357).

Claus von Ahlefeldt omtalte anlegget i 1661 som en "gammel ødelagt fæstning" og "røverborg" (Wallem 1917 s.4). Allerede da, bare ca 85 år etter det ble forlatt, synes tradisjonen om Olav Engelbrektsson som byggherre å ha blitt borte. Det ville ellers være merkelig at det ble omtalt som "røverborg".

Går vi ytterligere 100 år fram i tid, finner vi den første egentlige beskrivelse av slottet, utført av Gerhard Schøning (1773-75). Han laget en tegning som har fanget opp noenlunde hovedformen (Figur 3). Ruinen var tydeligvis fylt og dekket av sammenraste steinmasser. Dette resulterte i en del feiltolkninger som bl a at kanontårnene ble tolket som bastioner. Men murene sto fortsatt på nordsiden over 9 alen høye (dvs nesten seks meter).

Forfallet fortsatte, fremskyndet av at ruinene stadig vekk ble brukt som steinbrudd til ulike byggverk i Trondheim, bl a til Munkholmen og Christiansten festning ca 1800 (Klüwer 1960 (1823) s.53-54). Da Klüwer kartla ruinen i 1815, bare 300 år etter at slottet ble bygd, var det kun tilbake 6 alen (knappe fire meter) av murene i nord, og han fant kun ett tårn, samt at han ved en mistolkning fant en bastion i øst (Figur 4).

I 1848 ble Den Trondhjemske avdeling av Foreningen til Norske Fortisdmindesmerkers Bevaring opprettet. Allerede fra starten var avdelingen oppmerksom på ruinene på Steinvikholmen, og i 1849 ble det besluttet at en skulle foreta en utgravning der. Denne utgravningen ble det imidlertid ingenting av.8

I 1868 arrangerte O. Krefting en utflukt til holmen. Han var da formann i den Trondhjemske Filialavdeling av Norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Ved den anledning tegnet han en skisse av Steinvikholmen (Figur 9). Fra nå av begynte forskningsarbeidet å skyte fart. Krefting var offiser, og så både antikvariske og militære interesser i ruinen. Han så at ruinen ble forringet år for år, ettersom den ble brukt til bygningsstein, samt at "allmuen" forlystet seg ved å kaste stein utfor murene. Den første oppgaven var derfor å få ruinene fredet. Det fantes imidlertid ikke noen god løsning på dette den gang i form av et lovverk. En slags løsning på dette fikk de først da ruinen ble kjøpt av foreningen 6. desember 1893 for kr. 250,-, og derved sørget for den samme form for beskyttelse som privat eiendom hadde.

Krefting har åpenbart hatt innflytelse, for allerede i 1869 ble det utført noen mindre utgravninger. I 1875 ble den første, mer omfattende utgravning gjennomført. Arbeidet ble utført av dimitterte underoffiserselever, og utgravningen ble ledet av løytnant R. Ziegler (Ziegler 1876 s.20-30). De militære interessene var altså sterke i motivasjonen for å bedre tilstanden til og kunnskapen om ruinen. Ved Zieglers gravning fikk en klarlagt hovedtrekkene av slottets grunnplan og delvis blottlagt murrester (Figur 5).

I 1886 ble undersøkelsene fortsatt av ingeniør Axel Krefting (Krefting 1887 s.48-59) (Figur 10).9 Men først i 1893 ble de store, systematiske utgravningene startet. Utgravningene 1893-98 ble ledet av arkitekt Alf Hofflund, som var assisterende arkitekt ved Domkirken (Figur 11). I 1899 overtok arkitekt Gabriel Kielland, som foretok de avsluttende opprydningsarbeidene som ble avsluttet 1900. Etter dette ledet arkitekt Nils Ryjord reparasjonsarbeidene, og dr. phil. Fredrik B. Wallem foretok en del supplerende gravninger og spesialundersøkelser (Figur 12). I 1905 henvendte Fortidsminnesmerkeforeningen seg til Wallem for å få skrevet en avsluttende rapport.

Finansieringen av utgravningene og rapportutgivelsen kom i stand ved bidrag fra staten, Fortidsminnesmerkeforeningen (den lokale og hovedavdelingen), samt Trondhjems Brændevinssamlag, Nansenfondet og den tekniske Høiskoles Fond. Tilsammen kom utgravningene og publikasjonen på kr. 29.700,- hvorav Trondhjems Brændevinssamlag sto for halvparten (14.000,-). I tillegg til disse bevilgningene fantes det en bøsse på Steinvikholmen som besøkende kunne gi et bidrag til. 3. juli 1895 fikk de for eksempel inn kr.20,38, som ble behørig opptalt av Hofflund og oppsynsmannen Thoresen.10 Da publikasjonen kom ut i 1917, var det 24 år etter at de store utgravningene startet.

Ved århundreskiftet deltok også Henrik Mathiesen i diskusjonene rundt Steinvikholm slott (Mathiesen 1897, Mathiesen 1906). Han gjorde imidlertid ikke noen undersøkelser selv, og henviser aldri til hvilket grunnlag han har for sine påstander. Viktigere bidrag til forståelsen av slottets historie har derimot Fritz Skaar (1951-52), Johnson (1957), Swensen (1962), Leirfall (1969) og Kavli (1987) gitt. Skaar hadde med sin militære bakgrunn solid basis for egne meninger omkring slottets militære funksjon.11 Johnsson gjorde noen epokegjørende oppdagelser og refleksjoner rundt bakgrunnen for slottets utforming. De ulike bidrag i diskusjonene omkring Steinvikholm slott vil vi komme tilbake til i senere diskusjoner.

Det var etter hvert et ønske om sterkere publikumsinteresse for ruinen. En av planene som etter hvert ble gjennomført, var å oppføre historiske spill, med handling som kunne knyttes til stedet og historien. I forløpet for spillet fikk en kartlagt forholdene i ruinene gjennom en hovedoppgave av Pia Gravbrøt ved arkitekturavdelingen ved NTH (Gravbrøt 1993). Den intensiverte bruken av ruinen har hatt uheldige konsekvenser, noe som har skapt debatt omkring informasjon og publikumsopplevelse på den ene siden, og hensyn til ruinskjøtsel og respekt for historien på den andre.12