3 Slott - borg eller festning?

Bispegårdene har en tendens til å falle mellom to stoler i forskningen omkring kongelige og kirkelige anlegg, og det er uklart hvor utpreget de fortifikatoriske aspektene har vært poengtert ved disse anleggene. Byggverket på Steinvikholmen er karakterisert ved flere, ulike betegnelser. Noen har kalt det for "slott" (Mathiesen 1906, Wallem 1917, Skaar 1951-52, Johnson 1957, Swensen 1962), andre har brukt betegnelsen "borg" (Leirfall 1969), mens andre igjen regner det med blant Norges "festninger" (Kavli 1987). Hvilken betegnelse som er riktig å bruke er avhengig av hvilket aspekt en vurderer som viktigst ved byggverkets funksjon i videste forstand.

Hvis vi skal forstå hvilken rolle borgen på Steinvikholmen har hatt, er det ikke likegyldig hvilken tidsperiode vi går inn i. Den gang borgen var intakt og i drift spilte den en aktiv rolle som vi kan prøve å finne fram til ved å studere betegnelser i samtiden, planløsninger m.m. Men borgen har uten tvil også spilt en rolle tiden etter, ikke minst som et politisk og kulturhistorisk symbol. Ettertidens betegnelser inneholder også mening som sier noe om hvilken betydning den er tilskrevet, og dette kan komme til syne gjennom ladede begreper, som f. eks. "røverborg"

Hvilken mening er lagt i betegnelsene "slott", "borg", "festning"? Hvorfor er Erkebispegården i Trondheim konsekvent betegnet som "gård", mens tilsvarende anlegg i Hamar konsekvent ble kalt "borg", og Steinvikholmen "slott", "borg" og "festning", til tross for at alle disse anleggene kanskje hadde lignende funksjoner? Dette er delvis samtidige benevnelser, så vi kan se bort fra at det er utelukkende kronologiske skiller. Det er nødvendig å dvele ved en del begreper før vi går videre, for å se om bruken av dem kan si noe om anleggets funksjon.

3.1 Borgbygging i Trondheim - bakgrunn for borgen på Steinvikholmen

Første gang begrepet "borg" brukes i Trondheim er i 1179:
"blasit ut til Borgar med vopnum",13
og dette er uten tvil et festnings-anlegg, bygd for forsvar i en væpnet konflikt. Mobiliseringen ble utført av kong Sverre. Før denne tid nevnes ikke noen spesiell befestning annet enn indirekte: erkebiskop Eystein skal ha bygget en "treborg" på Ilevollene før Sverre mobiliserte til kamp mot ham i 1179, og Sverre bare overtok og satte i stand Eysteins treborg.14 I 1182 nevnes også at kong Sverre bygde palisader ("kraka", "kracana") til vern, langs stranden, rundt Brattøra og opp langs elven. Sverre bygde også en "valslynge" (en kastemaskin) ute på Brattøra, og et "kastali" ved broen.15 Dette brokastellet må ha vært oppe ved broen over Nidelven, i det området hvor Elgset bro krysser i dag, altså nær ved Erkebispegården.

Kong Sverre bygde også en borg på Steinberget, kalt Sverres borg eller Sion. Denne borgen ble også stående i brennpunktet ved kamphandlinger. I beskrivelsen av hendelsene da Kuvlungene erobret borgen kommer det fram at også dette har vært en treborg. De "brøt ned og brente borgen".16 Borgen ble siden forsterket og bygd om med stein av kong Håkon Håkonsson:

"Han let óg gjere muren om Sverresborg på Steinberga og byggje hus etter at baglarane hadde brote henne ned."17

Borgen hadde altså en betydning i kamphandlinger på slutten av 1100-tallet og utover 1200-tallet, men på 1100-tallet var det fortsatt også andre kamparenaer, bl a "vollen". Dette kommer klart fram i en ordveksling mellom Sverre og kong Magnus, hvis vi skal feste lit til Sverre Sagas beretninger. I denne historien prøvde Sverre og egge kong Magnus til kamp ved følgende utsagn:
"gå du opp på Ilevollene og still opp hæren din til kamp; jeg skal gå ut av borgen med alle mine menn, og så skal det gå deg slik det gikk sist vi sloss, eller verre…"

Kong Magnus likte ikke denne strategien, og svarte Sverre slik:
"Nei, jeg vil ikke gå opp på den forbannete vollen din flere ganger. Gå du heller om bord og sett mannskap på like mange skip som jeg har, og la oss så legge ut i elven og slåss."

Det var trolig ment som et "vennlig tilbud" fra Sverre, når han tilbød å trekke samtlige menn ut av borgen. Dette ville stille hærene likt mht beskyttelse.

I en avhandling om "Maktens boningar. Norska riksborgar under medeltiden" ble relevante begreper drøftet (Eriksson 1995). Eriksson hevdet at de eldste navn på festninger på nordisk område var "borg" og "virke" (ibid. s. 12). "Borg" ser ut til å ha hatt den videste utbredelsen, og var fremfor alt brukt om høyereliggende anlegg. "Virke" var brukt om et enkelt vollanlegg eller palisadeanlegg på flatmark, som f. eks. Danevirke og Agdevirke på Agdenes. En "borg" omsluttet også et mindre område enn et "virke". "Virke" mente Eriksson var begrenset til vikingtid og tidlig middelalder. Ordet "slott" dukket ikke opp i Norge før langt senere i middelalderen, da det bl a ble brukt om anlegget på Steinvikholmen.

At palisadene på llevollen ble betegnet som "borg" og ikke "virke" på 1100-tallet, mente hun tydet på at dette har vært en mer utviklet form for forsvarsanlegg. Eriksson mente også at det var en gradvis overgang til termen "festning" som først opptrådte på 1500-tallet.

I det hjemlig materialet fant Eriksson ingen beskriving av topografiske eller bygnings-messige krav en borg måtte oppfylle for å kunne kalles borg. Det ser imidlertid ut til at en borg alltid var ment for forsvar, men kunne i tillegg ha residens- og representasjonsfunksjoner.

La oss se litt på relevante aspekter ved Erkebispegården i Trondheim som bakgrunn for hvorfor Olav Engelbrektsson bygde borgen på Steinvikholmen. Etter undersøkelser i Erkebispegården i 7 år, (1991 — 1997) har vi fått mer innsikt i hvilken rolle denne gården har spilt til ulike tider. Vi vet at erkesetet ble grunnlagt i 1152/53, og da var Trondheim allerede en betydningsfull by. Men Erkebispegården skilte seg ganske raskt ut i bybildet: sammen med Domkirken dominerte den etter hvert hele søndre innfartsport til byen. Mens middelalderbyen var preget av små, lave trehus som lå tett i tett langs max. 3 m brede gater/ smau, fikk Erkebispegården raskt store trebygninger samt store byggverk av stein. Erkebispegården bar utad preg av å være bygd for å understreke makt og autoritet: dominerende i tomteareal, arkitektur, byggematerial og —teknikk, størrelse på bygninger, og plassert på det høyeste punktet på Nidarneset.

Erkebispegården var et viktig sentrum, både økonomisk, politisk, religiøst og kulturelt. I tillegg til symbolsk makt, var det derfor viktig at dette gårdsanlegget gav reell makt, i. e. beskyttelse. Vi hørte at erkebiskop Øystein bygde palisader til vern mot birkebeinerne, men fienden, med kong Sverre i spissen, overtok og fullførte dette forsvarsverket til egen fordel. Vi fant restene etter en palisadekonstruksjon under utgravningene i Erkebispegården, datert 968 - 1038 (14C) (Figur 13). Palisaden er tolket som et forsvarsanlegg (Nordeide 1997b). Dette er de eldste restene etter et forsvarsanlegg vi har i Trondheim, og definitivt eldre enn erkesetet. Den kan klassifiseres som "virke", i tråd med Erikssons definisjoner; altså en primitiv form for befestning. I den form den er påvist, kan den ikke ha vært særlig sterk som befestning, men kanskje like mye et signal om "privat område", et "maktsentrum". Vi vet ikke hvem som kan ha stått bak denne palisadekonstruksjonen, men hvis tolkningen er riktig, er det rimelig å tenke på kongen.

Erkebispegården som byggverk ble påbegynt straks etter erkesetets stiftelse i 1152/53, og fikk raskt en ytre markering som muligens kan ha fungert som ringmur. Eventuelt har det vært steinbygninger mer eller mindre integrert i denne "ringmuren", slik at ytterveggene i husene samtidig var med på å danne den ytre "vegg" som omsluttet anlegget, slik at gården ga et ytre sterkt og lukket preg. I tillegg til ringmuren har bygninger i stein i seg selv vært regnet for å inneha et visst forsvar. Av den første ringmuren er det kun svært fragmentariske rester bevart, og vi kjenner ikke høyde eller karakter, f.eks. om det var bare stein eller også trevirke i denne ytre markeringen. Vi vet altså heller ikke om den kan ha fungert mer som kun en avgrensing av området enn som passivt forsvar. På slutten av 1200-tallet ble det bygget en ny ringmur, ca 1 m tykk. I 1500 ble det bygget en enda sterkere ringmur, og anlegget ble mindre (Nordeide 2000). Svake punkter, som utstikkende hjørner i ringmuren, har vært bevisst unngått (Hommedal 1999). Murene har vært inntil ca 2 m tykke ved bakken, og har trolig stått i hushøyde. Det kan ikke være tvil om at i det minste denne siste ringmuren har hatt en forsvarsfunksjon, men for øvrig er de forsvarsmessige funksjonene ved gården usikre.

Betegnelsen "biskopsgård" ble vedvarende brukt om Erkebispegården fram til reformasjonen. Nyanseforskjeller i begreper veksler både i middelalder og i lensherreperioden: I 1178 ble den kalt for "byscupsgardi", "byskupsgarde", "byscops-gar¶i",18 og ordet "gar¶i", av samme rot som ordet "gjerde", betegner gjerne selve gjerdet, det innhegnede området (garden) eller en bygard. Det ser ikke ut til at gjerdet /garden kan ha betegnet en befestet boplass - kun en innhegnet plass. Også etter reformasjonen ble endingen "gard" brukt om dette anlegget: "Kongens gård i Trondheim",19 "Trondheim Gård".20 Aldri "borg" eller "slott" altså, til tross for dens staselige og borglignende preg. Men den har trolig gitt erkebiskopen tilstrekkelig status, beskyttelse og rom for den rolle han skulle spille gjennom nesten hele middelalderen. De angrep som kunne komme, var basert på pil og bue, armbrøst, ildsetting, slynger m.m. Vi kjenner ikke til direkte kamphandlinger om Erkebispegården i middelalderen, bortsett fra at gården ble brent i 1532 av erkebiskopens fiender (kong Frederik 1.). Vi vet ikke om det ble gjort noen særlig motstand for å forhindre det, men en del dødsfall i erkebispens stab er tolket som mannetap i forbindelse med denne brannen (Nissen 1998). I nyere tid vet vi at svenskene erobret Kongsgården (=Erkebispegården) i 1658, bl a ved hjelp av kanoner.

Fra og med 1475 fikk erkesetet Trøndelag i forlening, så erkebiskopen ble også kongens representant i distriktet; "lensherre", og han ble dessuten leder for Norges riksråd.21 Han var altså både en kirkefyrste og den øverste verdslige leder i landet, under kongen i Danmark. Dette medførte nye behov og nye økonomiske muligheter til å fylle behovene for erkebiskopen / lensherren. Rollen hans minnet nå mer om "fyrstebiskopens" lengre sør i Europa, som nettopp kombinerte en religiøs og verdslig styrelse i sin hånd. Vi ser også at Erkebispegården ble gjenstand for betydelige byggearbeider og omorganisering, og aktivitetsmønsteret ble kraftig forandret fra 1500. En hel del håndverk og produksjon ble drevet i gården fra denne tid, bl a strategisk viktig aktivitet som mynt- og våpenproduksjon. Disse aktivitetene styrket erkebiskopens rolle som føydalherre, og det var viktig å ha ekstra kontroll med denne virksomheten som var produksjon av rene maktmidler. Gården og erkebiskopen endret alstå status og rolle, men gården beholdt samme navn.

Dette er særlig interessant i forhold til bispegården i Hamar. Denne gården har en nær beslektet historie og lignende karakter som Erkebispegården i Trondheim, og var administrativt underlagt erkesetet i Trondheim. Allikevel er denne gården kalt for "bispeborg". Det går altså tilsynelatende ikke an å automatisk slutte fra hvilken term som er brukt om et anlegg til hvilken funksjon anlegget har hatt.


3.2 Steinvikholm slott og Erkebispegården

Anlegget på Steinvikholmen ble kalt "slott" allerede i sin samtid: F.eks. i 1536:
"her paa slottett" (Olav Engelbriktssons regneskapsbøker 1532 1538 s.105).22
I et brev til erkebiskop Olav fra biskop Hans Reff i Oslo datert allerede 20/10-1525, skrev biskop Hans:23

"Jtem her effther skall aldrig fortrydes att Stenwigsholm bliffuer fulwell befested oc end met thet snareste, hwo som bygger vdj fred han er thess tryggere vdj wfred."

Av dette fremgår det at anlegget helt klart hadde en fortifikatorisk funksjon; ikke for å fylle en akutt situasjon, men som en forsikring for fremtiden. Formuleringen "med det snareste" tyder likevel på at de har tolket situasjonen slik at truende farer kunne bli en realitet i den nærmeste fremtid.

Fra Olav Engelbrektssons egen hånd har vi kun følgende beskrivelse av intensjonene:
" det faste Steinvikholm som vi af kirkens og stiftets midler og penge paa kirkens grund har opbygget".24

Også i ettertid har betegnelsen "slott" blitt hyppig brukt, f. eks. av Peder Claussøn Friis (1545-1614) som skrev:
"lot Erkebiskop Oluff Engelbrektssøn bygge det Slot Stenvigsholm påa en liden befloden Holm, oc er der giort en lang Bro eller Brygge fra Holmen oc ind påa Landet, huilcket Slot hafuer altid siden væerit ved Mact holdet indtil den sidste Suenske Feide, at det da efter kongens Befalning blef ødelagt.)"(Friis ca.1613 (1881) s.357).

Friis bruker også betegnelsen "slott" om Sverresborg:
" .., som Kong Suere lod bygge det Slot Suerigborg paa, oc nu er øde" (ibid. s.356).
Claus Ahlefeldt (1661) var litt mer malende i sin betegnelse av Steinvikholmen:
" gammel ødelagt festning, bygget av de gamle som en røverborg" (Wallem 1917 s.4).

Ordet "slott" ser ut til å være et fremmedord som ble importert i seinmiddelalderen, etter 1350 (Heggestad 1975).25 Opprinnelig kan ordet "slott" komme av samme betydning som gard, idet ordet kommer av å slutte, men et slott har vært regnet som et "befestet sted" (Guttu 1977). I dag vil vi vel heller forbinde ordet med en staselig bolig, for kongen og hans likemenn. Vi regner steder som dette for å være bevoktet, men ikke nødvendigvis befestet , som f.eks. slottet i Oslo.


3.3 Slott og gård - kronologiske eller kulturelle forskjeller ?

Vi har sett at Erkebispegården konsekvent har blitt kalt for "gård" selv om det er belegg for både forsvars- og representasjonsfunksjoner. Den ble fortsatt kalt "gård" etter at erkebispen også ble lensherre og gården endret funksjon. Dette var delvis samtidig med at Steinvikholm slott ble bygd, som altså ble betegnet "slott" og "festning" ("det faste"). Erkebispens to anlegg har altså hatt overlappende funksjoner til tross for ulike benevnelser.

Ulikheter i betegnelsene kan være delvis kronologisk betinget, ettersom "slott" og "festning" er yngre termer enn "gård" og "borg". Et innarbeidet navn på Erkebispegården kan ha gjort at de har valgt å beholde den gamle betegnelsen på dette anlegget. Men det kan ikke forklare forskjellene i betegnelse på anleggene i hhv. Hamar og Trondheim, som tilsynelatende har lik funksjon og er samtidige. Dette spørsmålet må vi la andre forskere få prøve å finne svar på.

I Trøndelag er det likevel tydelig at de fortifikatoriske sidene ved Steinvikholm slott var langt mer utpreget enn ved anlegget i Trondheim, liksom biskop Hans’ brev fra 1525 tyder på. Slottet var bygget med tanke på forsvar og bruk av våpen. Erkebispegården er det mer usikkert hvor viktig ringmuren har vært i ulike perioder. Ombygningen, med en tykkere ringmur på slutten av 1400-tallet, ble trolig utført for å sikre den mot kruttvåpen. Det er allikevel ikke tegn til at den ble ombygd for å lette bruken av kruttvåpen. Betegnelsene slott og festning understreker nok den mer utpregede forsvarsfunksjon som Steinvikholm slott hadde til forskjell fra Erkebispegården i Trondheim.

I dag ville vi kunne betegne anlegget både som slott, borg og befestet bolig. Det finnes mange syn på hvordan en skal definere en "borg". Det er likevel vanlig å bruke de to funksjonene bolig og befestning som nødvendige kriterier for definisjonen av en middelaldersk "borg" (King 1988). Selve bygningsmassen på Steinvikholmen er mer en befestet bolig enn en borg, ettersom den ikke har noen ringmur, men der ytterveggene i bygningene danner en hoveddel av den ytre rammen. Men når vi trekker inn beliggenheten, på en "befloden holme", og de ytre forsvarsverkene i form av palisader og forskansning, må den også kunne karakteriseres som en fullt utbygd borg. I det følgende vil både "borg" og "slott" bli brukt for å betegne anlegget på Steinvikholmen.