4 Steinvikholmen som arkeologisk prosjekt
Det er 100 år siden utgravningene på Steinvikholmen fant sted. Arkeologisk metode har endret seg mye i løpet av denne tiden, og det er nødvendig å vurdere utgravningenes metode og problemstillinger mht kildekritikk for å kunne bruke materialet som kilde. Informasjonspotensialet i det arkeologiske materialet er avhengig av hvordan utgravningene er gjennomført og hva som var målsetting med utgravningene. Ettersom det er akkurat 100 år siden, er det heller ikke uinteressant å skjele litt til andre aspekter ved utgravningene: f eks hvordan var kostnader og finansiering, og hvilken personalpolitikk hadde de?I 1897 var det et merkeår i Trondheim: Trondheims 900-årsjubileum. Innstillingen i forhold til prosjektet kan ha vært påvirket av den stemning dette skapte, med en generell fokus på byens grunnleggelse og historie. Arbeiderne fikk fri til å delta i feiringen. Arbeidet ble derfor innstilt mandag 19.juli 1897, da mange av arbeidsfolkene ved arbeidet på Steinvikholmen ville reise inn til Trondheim for å delta i feiringen.26 Det er imidlertid uklart hvorvidt arbeiderne fikk lønn denne dagen. Hofflund selv var i Trondheim og feiret jubileet 20-22. juli.
I anledning byjubileet for 100 år siden skrev K. Rygh en oversikt over Trøndelag i forhistorisk tid, som en bakgrunn for byens historie (Rygh 1897). Denne oversikten gav en rent summarisk oversikt over ulike funn i fylket. Det var kun snakk om løs- og gravfunn, og disse ble omtalt distriktsvis. I dette verket finner vi ikke tanker om stratigrafi, og det var vel heller ikke grunnlag for det. En nærmere datering av steinalderfunn var det ikke grunnlag for. Heller ikke fantes det interessante opp-summeringer som kunne si noe om menneskets kultur, økonomi osv., men kun kommentarer om hvorvidt det var størst / minst funnfrekvens i ulike landskapstyper som kyst, innland osv. Det var altså en rent geografisk plotting av funn i horisontalplanet, hvor menneskets egentlige historie var fraværende. Heldigvis har arkeologisk teori og metode utviklet seg til det bedre etter Ryghs tid. Men hvordan var arkeologien i utgravningsprosjektet på Steinvikholmen sett i samtidens perspektiv?
4.1 Utgravninger på Steinvikholmen
Utgravningene på Steinvikholmen var et av de første store utgravningsprosjektene i Trøndelag. Arbeidet for å frede og å forske i dette kulturminnet hører til arkeologiens pionertid i Norge, og er derfor også viktig for å forstå utviklingen av kulturminnevernet i Norge. Restaureringen og undersøkelsene av Domkirken i Trondheim ("Nidarosdomen"), og dernest funnet av Osebergskipet har vært fremhevet som flaggprosjekt i utviklingen av et moderne kulturminnevern i Norge, godt framhjulpet av de nasjonalistiske strømningene og nasjonsbygging på 1800-tallet til innpå 1900-tallet. Det viser seg at interessen for slottet på Steinvikholmen er like gammel, og representerer også et pionerarbeid i norsk kulturminneforskning- og forvaltning, om enn ikke med samme status.
Utgravningene på Steinvikholmen startet etter noen års planlegging i 1869; det samme år som restaureringsarbeidet ved Domkirken startet opp. Arbeidet var omfattende: aralet i slottet er ca 2700 m2. Det ble også gravd en del utenfor murene, men til gjengjeld går de 4-5 meter tykke murene stort sett til fradrag av det areal det var nødvendig å grave ut.
4.1.1 Arbeidsstokk, arbeidstid og kostnader
Ingeniør Axel Carelius Krefting ledet en av de første undersøkelsene i 1886. Han skrev følgende om arbeidsstokken:
"Ifølge Anmodning fra Bestyrelsen for den trondhjemske Filialafdeling blev de nævnte Undersøgelser gjenoptagne i 1886. Hertil anvendtes Arbeidsfolk fra selve Stedet, og der var ingen Mangel herpaa, da Slaatarbeidet netop var endt. Da de fleste var øvede Veiarbeidere og som Bygdens Folk interesserede i Arbeidet, gik det hurtigt for seg." (Krefting 1887 s.49).
I 1893 ble utgravningene gjenopptatt under ledelse av den samme Axel Krefting. Året etter overtok imidlertid den mannen som utførte den største og viktigste delen av de arkeologiske utgravningene i slottet: arkitekt Alf Hofflund. Han ledet arbeidet i 1894, 1895 og 1897. Han startet 18. juni 1894 med en arbeidsstokk på 49 mann; utelukkende menn. Det er ikke nevnt noen kvinner overhodet i forbindelse med disse undersøkelsene. Hofflund brukte samme oppsynsmann som Krefting året før, nemlig H.Thoresen fra Domkirken. Arbeidstiden var fra kl. 6.00 til kl.18.00, med frokostpause fra 8.00 til 8.30, og middag fra kl.12.30 til 14.00, mandag til lørdag. Lørdag kl.17.30 ble det utbetalt lønning.27 Fraregnet pauser hadde de altså 10 timers arbeidsdag 6 dager i uken, noe som tilsvarte en 60 timers arbeidsuke. Sesongens lengde varierte mellom 1 og 2,5 måned, men var i snitt 1,5 måned.
Arbeidsstyrken var imidlertid ikke like stor hele tiden: 9.juli samme år notere Hofflund i dagboken at "
"Fremmødte blot 19 Mand.",28
og den 12. juli noterte han 23 mann.
Torsdag 28. juni 1894 hadde de sin første arbeidsulykke som er beskrevet i feltjournalen (ibid. s.12):
" En Mand fik idag sin Fod forklemt ved en nedfaldende Sten og maatte kjøres til Læge. Grunden var Uforsigtighed fra hans Kammeraters Side. Jeg har hver Dag lagt Folkene paa Hjerte at være forsigtige."
Onsdag 28. juni 1897 skrev han (ibid. s.54):
"Udgravningen er paa Grund af alle disse Bjælker og Mure samt Massens Haardhed og de store Sten det besværligste Arbeide, der hidtil er udført paa Slottet, og jeg er meget engstelig for, at der skal indtræffe nogen Ulykker, da Folkene er meget uforsigtige ved Siden af sin Ihærdighed."
Det er altså tydelig at Hofflund har hatt omsorg for sine arbeidsfolk, og nøye innskjerpet sikkerhetsrutiner.
Det er et gjennomgående trekk ved alle år av undersøkelsen at det ble brukt ledere tilknyttet Domkirken i Trondheim, og lokal arbeidskraft for øvrig. Gravesesongen har måttet tilpasses de årlige arbeidsoppgaver på bygden rundt Steinvikholmen. Det vil si at de har måttet ta hensyn til slåttonn (se eksempelet over), men også andre sesongoppgaver:
"Silden er kommen ind i fjorden og folkene vore tænker nok bare paa den og vil endelig slutte arbeidet paa slottet….Der vil være vanskeligt at skaffe nye, da jernbanen, Høaannen og silden beskjæftiger alle mennesker her for tiden."29
Etter endt arbeid i 1894 ble det gjort opp regnskap og status. Dette viste at det var totalt fjernet ca 889 m3 masse, som hadde beskjeftiget gjennomsnittlig ca 24 menn i ca 3,5 uker med en lønn på til sammen ca kr. 880,-. Dette gir gjennomsnittlig 1,76 m3 fjernet masse per mann per dag, og kr.1,75 i dagslønn ( min beregning), og Hofflund regnet selv ut at hver m3 masse fjernet kostet kr.1,00. Murerene fikk til sammenligning i gjennomsnitt kr.2,77 per dag, etter min beregning.30 Men "effektiviteten" var ikke like høy hele tiden. Faktisk bemerket Krefting at det var så harde, konglomerataktige masser innvendig i det store tårnet, at det tok hele 2 uker å tømme de 400 kubikkmeter med masse, selv om 12-14 mann arbeidet med dette (Krefting 1894 s.2). Når dette i snitt ble 2,5 m3 per mann per dag, regnet han altså dette for lite, til tross for at dette lå over årsgjennomsnittet.
Sesongen 1898 ble avsluttet 10. august. Alle funn som skulle til Trondheim ble bragt med dampbåten. Alle kleberstein ble ført til lager i det store tårnet ("Bonden"). Det ble "feiet og pudset overalt". Dagboken avsluttes karakteristisk med "Kl. 6 Lønning".31 Og med "kl. 6" menes det kl. 18.00. Lønningstidspunktet var nok taktisk begrunnet, for at mannskapene skulle holde ut til siste slutt.
Arbeidstempo syntes nok nitid og langsomt for arbeiderne på Steinvikholmen, men ambisjonene som er notert viser likevel at det var et annet tempo enn i dagens arkeologi, og følgende sitat minner mest om det moderne arkeologi ville kalle "gravrøveri". For 6 uker fra 28/6-1893 ble det anført:
"For at gjøre udgravningene saa fulstændig som muligt, maadte den dennegang begrændses til bestemte dele av ruinen, da verken tid eller midler tillod det hele store slots udgravning. Dog blev vistnok mindst halvparten av ruinerne fullstændig udgravet" (Krefting 1894 s.1-2).
Utgravningene på Steinvikholmen kostet alt i alt 29.700,-, inklusive publikasjon. Denne tok det 24 år å få publisert, regnet etter at de store utgravningene startet i 1893. Grunnen til at det tok så lang tid var at det tok tid å reise penger til publisering. De store utgravningene tok 7 år, tilsvarende den tid det i tråd med bygdetradisjonen tok å bygge slottet i sin tid (Nilssen 1905).
I 1899 ble det skiftet utgravningsledelse. Gabriel Kielland overtok som leder for den resterende utgravningsperioden i 1899-1900. Han starter sin dagbok slik:
"Mandag 29de Mai gjenoptages arbeide ved Steinvikholm slot under undertegnedes ledelse."
Kielland har slett ikke undertegnet journalen, og vi kan bare fra andre kilder vite at det er han som har skrevet dette. Starten er symptomatisk for Kiellands arbeid. Det ser ut til at han har prøvd å legge opp arbeidet i 1899 i tradisjon med Hofflunds metoder. Feltjournalen er ført på samme måte, med fine gjenstandstegninger og beskrivelser. Men i 1900 er notatene i feltjournalen mangelfulle og mindre nyttige sett fra et arkeologisk synspunkt. Målsetningen for 1900 var å utføre en del reparasjoner, men de skulle også grave bort grusmasse utenfor slottets sørmur. Dette ble gjort for at det "ærverdige minnesmerket" skulle bli mer synlig og flott å se på for tilskuerene, samt for å finne eventuelle gjenstander av historisk verdi.32
Utfra målsetningen og stedet det er gravet på kan det være reelt at det er funnet svært få gjenstander dette året i forhold til tidligere år. Men notatene fra 1900 er svært konsentrert rundt de praktiske og tekniske sidene ved restaureringen og gravearbeidene, dvs antall lass, kalkulasjoner osv, men er ikke presis mht til hvor ting er funnet. Det er heller ingen interessante opplysninger om arbeidslivet eller om metode fra årene1899 -1900. Det nærmeste vi kommer arbeidsstokken er opplysninger om antall menn som har gjort dette eller hint. Det er også opplyst om at lønn ble utbetalt lørdag kl.17.30. Dette tyder på at Kielland var mindre engasjert i sitt personale og de kulturhistoriske delene av gravearbeidet enn hans tidligere kollega Hofflund var. Hvem av dem som er representativ for sin tid er det ikke mulig å si noe om utfra dette, spinkle grunnlaget.
4.1.2 Målsetning og metode
Det er ikke formulert noen presise målsetninger eller problemstillinger ved arbeidet på Steinvikholmen, og metodene er heller ikke nøyere beskrevet. Det teoretiske grunnlaget kan beskrives som simpelthen den generelle kunnskap og interesse for nasjonale minnesmerker og militære aspekter som lå i tiden.
Målsetningen kan utfra ulike opplysninger formuleres som:
• sørge for bevaring av ruinen
• tømme den for grusmasser og restaurere den
• kartlegge slottets grunnplan
• samle gjenstander av kulturhistorisk interesse
• sørge for en bedre estetisk opplevelse av slottet for tilskuere.
Gravearbeidet holdt generelt et imponerende høyt nivå, med gode betraktninger rundt stratigrafien. Allerede Axel Krefting viste dette klart (Krefting 1887 s.55). Han forklarer bl a ved gravning i "hjørnerommet c" (= rom 108) hvordan lagene ligger i forhold til trapp og golvlag, og forklarer at i dette rommet har det vært et golv "y" som har hørt sammen med trappen "v", som altså må være fra en yngre byggeperiode. Han grov seg ned til det opprinnelige golvlaget hvor han fant et sort jordlag med kull. Dette jordlaget ble tolket som et brannlag, og golvet som tilhørende en smie.
Lignende resonnement gjorde han omkring steinbrolegningen på borggården:
"Trappen ender oventil ved en Brolegning, der ligger 4 ´ under den nuværende Gaaardsbrolægning" (Krefting 1887 s.56)
Denne brolegningen var dekket med store grusmasser som igjen var dekket med ny brolegning. Han tolket dette som at det er rasmassene fra brannen i 1542 som ikke er ryddet ut, men kun jevnet utover, for dernest å bygge ovenpå igjen. Dette har også Ziegler tidligere påvist for "rom d" (= rom109). Og videre:
"Isaafald har Ødelæggelsen været betydelig, og Oplysning om det oprindelige Slots Udseende kan da maaske søges i det temmelig mægtige Lag mellem den ældre og den yngre Brolægning."(Krefting 1887 s.56)
På denne måten har han lyktes i å relatere ulike bygningselement stratigrafisk til hverandre.
At gravearbeidet skulle gjøres skikkelig har også Hofflund vært opptatt av, og det var viktig å vite hvor gjenstandene ble funnet. Økonomien har også vært viktig. Slike aspekter finnes det derfor systematiske opplysninger om i dagbøkene.
Innsamlingen av gjenstander var nokså grundig, noe følgende sitat fra dagboken kan illustrere:33
I Gruset fra Salen paa Gaardspladsen finder vi fremdeles Gjenstande, der før er undgaaet vor Opmerksomhed. Det va saaledes paa en vis Maade heldigt, at vi maatte tage den 2 Gange. Dennegang kan neppe noget undgaa vor Opmerksomhed, idet Trillerne, naar de faar sin Baare læsset, staar mellem Armene paa denne og med Haanden gjennomsøger hver eneste Spadefuld Grus, der læsses paa. Saaledes fremkom i dag: Et Fæste af et Haand- eller Skydevaaben (b) af Jern indlagt med Guldstrimler, det har østerlandsk Form, et Stykke af en sprængt Messsing Muskedonner (c), et Stykke af et Træskaft med Jernsko (d) af et Spyd,….." osv.
Funnene ble omhyggelig tegnet på motstående side i feltjournalen (Figur 14). Gravningslederne var utdannet som arkitekter, og deres tegneferdigheter er langt høyere enn det vi er vant til i dag. De tekniske tegningene av gjenstandene har gjennomgående høy kvalitet. Kvaliteten på gravearbeidet var åpenbart også viktig, så hvis det ble for kraftig regnvær måtte gravearbeidetstoppe, mens murerene kunne fortsette sitt arbeid.34
Hofflund var ansatt som arkitekt ved Domkirken, og dette fikk han nytte av i sine arbeider med Steinviksholmen. I flere tilfeller fant de stein som kunne settes i samband med Domkirken:
"Videre blev fundet et lidet Klæberstens Profilstykke, der, saavidt jeg erindrer, stammer fra første Band over Sokkellisten paa T.hjems Domkirkes Vestskib (b).35
Slike steiner
"blive da bragte tilbage til Domkirken efter et længere Fravær."36
Dette er et metodisk grep vi i dag ikke ville ha støttet. På lignende måte har ulike stein fra ulike deler av Trondheim og Trøndelag blitt tilført det som i dag kalles "Domkirkens skulptursamling". Steinene er tilført fordi en har tenkt at de opprinnelig har vært brukt ved Domkirken. Disse betraktningene kan være rett eller gal, men i virkeligheten består "Domkirkens skulptursamling" i dag av skulptur- og profilstein fra mange ulike monumenter, og det er ofte vanskelig å avgjøre deres opprinnelige tilhørighet til monument. Tilbakeføringen ble gjennomført på det grunnlag at like profiler kommer fra samme bygg. I virkeligheten kan de ha brukt relativt like profiler på ulike bygg til samme tid, og ulike profiler på ett og samme bygg. Den dårlig dokumenterte "tilbakeføringen" av profilstein til Domkirken fører derfor lett til feilaktige slutninger både om Domkirken og de øvrige, berørte monumenter.
Det samme gjelder for steinsamlingen fra Steinvikholmen. Etter at slottet gikk ut av bruk, ble det brukt som steinbrudd, både av kongen og lokale bønder. Ved behov for stein er det flere anmerkninger om at det er hentet stein tilbake til holmen.
"Klæberstene fundne paa Fløangaardene, østre Stenviken og under Jacobs nøst blev fremkjørte".37
Vi kan anta at disse steinene opprinnelig kommer fra Steinvikholmen, men sikre kan vi ikke være.
Til tross for den for sin tid grundige funnregistreringen, er det umulig å bruke funnene i forhold til den mer detaljerte historien i slottet. Selv om det er gjort stratigrafiske observasjoner under gravearbeidet, er funnene ikke registrerte til lag som kan relateres detaljert nok til ulike bruks- og til byggeprosesser. Funnene er derfor kun en samling funn med tilknytning til ulike deler av slottet, men ikke til ulike tider i slottet. I tillegg er funnregistreringen adskillig dårligere i 1900 under Gabriel Kiellands ledelse, da det ofte også er umulig å si hvilke del av slottet funnene kommer fra og hvor nøyaktig innsamlingen har vært. Dokumentasjonen ble kun utført av prosjektleder.
Dette gjelder imidlertid kun gjenstandene. Det foreligger ikke noen systematisk gjennomgang av selve ruinene som gir oss grunnlag for å kunne skille ut ulike bygningsfaser.
4.2 Oppsummering
Arbeidsfolket i 1890 var vante kroppsarbeidere, og metoden var lagt opp slik at de var velegnet til den jobben de skulle gjøre, som i grove trekk var å fjerne grusmasser fra ruinen. Den arkeologiske dokumentasjonen ble ivaretatt av dem som kunne dette, og den ble derfor gjennomført med den samme, høye kvalitet i alle deler av arbeidet. Det sier seg selv at dokumentasjonen derved ikke var så detaljert: én person skulle dokumentere alt det de andre gjorde, og de utførte arbeidet i et langt raskere tempo enn det som gjøres i dag.
Utgravningsprosjektet på Steinvikholmen ble drevet langt mindre avansert enn det vi kan gjøre i dag. De data som hentes ut av kulturlagene i dag er mangfoldige ganger flere og mer verdifulle enn for 100 år siden. Den viktigste forskjellen er likevel at vi i dag er i stand til å analysere stratigrafien slik at alle funn blir satt i en tilnærmet "riktig" posisjon i forhold til hverandre. Alle funn kan tolkes i riktig kontekst, og derfor kan funnene fortelle en historie som har relevans for annet enn gjenstanden selv. På den måten kan vi i dag få virkelig "historie" ut av det arkeologiske materialet, til forskjell fra funnene fra Steinvik-holmen som nesten er jevngode med "løsfunn". Hver enkelt gjenstand fra utgravningene på Steinvikholmen forteller kun en historie om seg selv, og ikke om den sammenheng den er funnet i. På den annen side ser det ut til at prosjektet på Steinvikholmen var mer gjennomtenkt enn andre, samtidige arkeologiske prosjekter, og hadde høy dokumentasjonsstandard for sin tid, særlig når vi sammenligner med Ryghs oppsummering av forhistoriske funn i landsdelen.
Som kildematerialet foreligger derfor resultatene fra utgravningene på Steinvikholmen som et materiale med relativt liten kildeverdi. Det er usikkert hva Hofflund har definert som "gjenstand", men det har i alle fall omfattet notater om kategorier som slagg og dyrebein. Det ser videre ut til at det har vært en nokså grundig og representativ innsamling av gjenstander fra utgravningene under Hofflunds ledelse; det er mer uklart omkring materialet hentet fram under Kiellands ledelse. Funnene kan videre lokaliseres til rom, noe som er nær godt nok i horisontalplanet for vårt formål. Den største svakheten ligger i at funnene ikke kan relateres til stratigrafien, og derved ikke kan relateres til slottets ulike bruksfaser. Det foreligger nesten ikke opplysninger om selve kulturlagene heller. Kun få funn er presisert å komme fra eller fra under kullaget som er antatt å være fra 1542. Det er ikke gjort systematiske bygningsarkeologiske studier som kan hjelpe denne situasjonen.
Det er lite redegjort for målsetning og metode, men vi kan håpe på at utgravningene på 1800-tallet i hovedsak kun har tømt slottet for grus og stein, og at de egentlige kulturlagene er intakte. Dette gjelder i alle fall mesteparten av borggården, hvor det tilsynelatende ligger metertykke kulturlag bevart, fra tiden ca 1525 - 1542. Hvis denne antagelsen er riktig, er flesteparten av gjenstandene fra slottets destruksjonsfase. Utgravningene har tilsynelatende heller ikke gjort nevneverdige inngrep i området for brofestet på holmen, og heller ikke i selve sundet. Brofestet på holmen kan imidlertid være forstyrret av oppdyrkingen i regi av bruket "Slottet", fra slutten av 1800-tallet.
De som deltok på utgravningene på Steinvikholmen hadde en langt bedre lokalkunnskap og en nærmere kunnskap om gamle våpen, redskaper og håndverk enn dagens arkeologer, som kun muligens har et teoretisk forhold til dette. Den generelle kunnskapen på 1890-tallet kunne hjelpe i forståelsen av gjenstandsfunn og slottets integrering i landskapet. Men det teoretiske grunnlaget og de metodiske løsninger som kunne velges gjorde at det innsamlede materialet er svært mangelfullt som kilde til kulturhistorie. Noe har vi altså vunnet, men noe har vi også tapt.
