5 Geografisk plassering og militær strategi

Slottets plassering på en øy langt inn i Trondheimsfjorden har vært gjenstand for debatt og spekulasjoner. Det virker ulogisk i forhold til fluktmuligheter, og usentralt i forhold til aktuelle kontakter. Hvis det var viktig med tilknytning til sjø, både for adkomst og forsvar, kunne en ha valgt det bynære Munkholmen som kunne tjene dette formål. En øy eller et sted nærmere kysten synes også mer aktuell enn Steinvikholmen. Utfra andre formål burde Sverresborg ha vært aktuell. Sverresborg har også en god beliggenhet sett fra et forsvars synspunkt: den gir god oversikt, er vanskelig tilgjengelig, og den ligger nært byen.

Byggherren selv har dessverre ikke meddelt oss klart hvilke hensikter han hadde med dette byggverket. Olav Engelbrektsson er også en av de menn i historien som har vært minst meddelsom om egne tanker og ideer. Resultatet av handlinger er gjerne kjent, men ikke hvilke motiv som lå bak. Den siste erkebiskopen er på denne måten omgitt av mystikk som har fascinert mange historikere. Kanskje fordi vi vet så lite om hans egne tanker, har derfor også historikerne hatt svært ulike oppfatninger av ham (Hamre 1998 s.251ff).

Det må ha vært en stor fordel at gården Fløan lå like i nærheten, som var erkebiskopens setegård fra gammelt av. Både Steinvik, Hammer og Fløan var fritatt for leidangsskatten fra 1531 (Dybdahl 1979 s.98). Et slott krever et godt oppland som kan sørge for nødvendige ferskvarer, og det var derfor avhengig av gårder som var direkte tilknyttet anlegget. Vi skal se nærmere på ulike forhold som kan ha dannet bakgrunn for erkebiskopens valg av byggested.


5.1 Eldre teorier om emnet

Olav Engelbrektssons byggearbeid på Steinvikholmen i Åsenfjorden var en kraftig satsning som krevde store ressurser. Det er mulig at holmen var i erkebiskopens besittelse allerede før 1531. I august 1531 fikk han imidlertid brev fra kong Fredrik 1. fra Scloss Gottorp som omhandlet eiendommen, hvor hans bruks- og eiendomsrett til Steinvik og Hammer uten plikt for kongelige avgifter ble bekreftet:
"oss och Norgis riige her till troligenn gjortt och beuiist haffuer och her effter troligenn giøre beuiise maa och skall, haffue vnndt och tilladett ……. att hannd och hanns efftherkomer erchibiscopper vdi Trundhiem mue och skulle haffue nyde brugge och beholle tesse tuenne stigtenns gaads och gaarde Stenuig och Hammær, frij och quitt till euig tid, for stud leding och all anndenn konngelige tynnge jnnthed vnndertagenn vdi noger maade, som ther aarligenn pleger aff att giffuis till oss och Norgis kronne".38

I brevet fra kong Fredrik 1. ble ikke slottet nevnt, men kun Steinvik som gård. 10. desember 1531 refererte Olav selv noen tilsagn han fikk fra den avsatte kong Christian 2., formidlet gjennom den svenske erkebiskopen, Gustav Trolle. Han har åpenbart fått løfter fra Christian, hans medsammensvorne mot kong Fredrik 1., som han har fått til å avgi samme løfter som kong Fredrik 1. Også Christian har måttet gi løfter i forhold til Steinvikholm, og her er Olavs egen gjengivelse av dette:
"thet ffestæ Steinwicholm som wii aff kirkens och stichttens kostned och penninggæ paa kirkens grwnd vpbygtt haffwe vppaa thet ath wii wore eftherkommende erchebysper i Trondem mwe tesydermere ware h.n.h(ans) n(ades) barn och eftherkommende konnungger i Norie ther med till tienstæ och affwerie h.n. och rigen skade och fforderff"39

I Olavs egen gjengivelse ble det spesifisert at det også gjaldt anlegget på Steinvikholmen, nevnt som "det faste Steinvikholm". To dager etter, 12. desember, fikk han det samme tilsagnet skriftlig fra den svenske erkebiskopen Gustav Trolle. Her ble det uttrykt følgende:
"…..feste Stenuigkholm som forne verdugeste fader af kerkenes ock stickthens kostnedt ock penninge pa kirkenes grund vpbygkt hafuer pa thet…" 40

Dette at Olav "bygde for kirkens og stiftets kostnad og penninger, på kirkens grunn", sammen med Olavs egne forsikringer om at borgen skulle sikre kongens og Norges velferd, kan tolkes som følger: Borgen ble bygget av lensherren og erkebiskopen Olav Engelbrektsson. Byggverket ble bekostet av kirkens og lokale midler, men med kongelige privilegier. Gårdene Hammer og Steinvik ble innkjøpt for formålet. Disse gårdene trengtes både som byggegrunn og som avlsgårder for slottet, trolig sammen med Fløan som allerede var i kirkens eie. Etter brevformuleringen kan det ikke være tvil om at eiendommene etter 1531 tilhørte kirken, for det understrekes i brevene fra 1531 at erkebiskopen/ pavens delegat hadde råderett over eiendommen, og den var "kirkelig grunn".

En alternativ tolkning er at eiendommene må ha vært i kirkens eie fra før, og at formuleringene i brevene er en slags politisk manifestasjon på den velvilje som bør foreligge mellom kongen og kirken. Privilegiene fulgte naturlig lensherren og erkebiskopen, som en gjenytelse for de plikter han hadde overfor kongen. Det hele kan i dette tilfellet oppfattes som kun formalia for å stadfeste en situasjon som eksisterte tidligere, selv om det ikke tidligere lå et slott på eiendommen.

Hvorfor trengte Olav dette slottet i tillegg til Erkebispegården? Hans egne utsagn fra 10/12-1531 (i den grad de er hans egne), gav uttrykk for at slottet skulle beskytte kongen og erkebiskopen, men hvordan og hvorfor? Borgens plassering på en øy langt inne i Trondheimsfjorden kan synes perifer. Hva skulle den beskytte? Hvilken tilstrebet og utilsiktet effekt hadde den geografiske plassering i forhold til erkebiskopens behov? Kunne borgen fungere i et aktivt / passivt forsvar, eller var det et frivillig fengsel? Disse spørsmålene har det vært mange teorier om, og jeg skal referere noen synspunkter og diskusjon litt kort, i kronologisk rekkefølge:

Peder Claussøn Friis (1545-1614) som skrev:
"…lod Erckebiscop Oluff Engelbretssøn bygge det Slot Stenvigsholm paa en liden befloden Holm, oc er der giort en lang Bro eller Brygge fra Holmen oc ind paa Landet, huilcket Slot hafuer altid siden værit ved Mact holdet indtil den sidste Suenske Feide, at det da efter Kongens Befalning blef ødelagt." (Friis 1613 ca. (1881) s.357).
Friis (1545-1614) sa med dette ikke noe om effekt og begrunnelse for plassering, annet enn at det var "en befloden holme"

Claus Ahlefeldt (1661) omtalte slottet som en "festning og røverborg", uten å reflektere nærmere over hvorfor det lå i Åsenfjord (Wallem 1917 s.4).

Gerhard Schøning tolket slottet kun som et tilfluktsted, og han reflekterte ikke noe over beliggenheten (Schøning 1910 (1773-75)). Han mistolket dessuten kanontårnene til å være bastioner.

H. Grüner har kun kommentert mangler ved beliggenheten. Han fremholdt at både Collart og Bild visstnok måtte gi seg på grunn av vannmangel (Grüner 1902 s.181-183).

Henrik Matihiesen mente at Steinvikholmen var et nødvendig supplement til Erkebispegården, som var for svak for overfall. Erkebiskopen trengte en borg med isfri havn, omgitt av vann, slik at fienden ikke kunne bite seg fast ved murene. Det var dessuten vidt utsyn fra borgen, og det var kun Steinvikholmen i hele Trondheimsfjorden som innfridde disse kravene (Mathiesen 1897, Mathiesen 1906). Svakheten ved holmen var mangelen på vann. Han mente det var en vannledning lagt ut fra landsiden, og fienden kunne raskt avskjære holmen for vann ved å kutte vannledningen (denne vannledningen er ikke påvist, og har trolig aldri eksistert, min tilføyelse).

Fredrik Wallem er den som har arbeidet mest utførlig med Steinvikholmen. Han skrev en utmerket utgravningsrapport etter utgravningene i 1894-1900 (Wallem 1917). Han mente som Mathiesen, at Erkebispegården var for svak mot angrep, og dette begrunnet han med omleggingen til kruttvåpen. Erkebiskopen trengte borgen på Steinvikholmen til forsvar av Trøndelag, vakt og vern for kirken og den katolske tro, og en passende bolig for sine vervede krigsmenn. For, som han påpekte, erkebiskopen var på denne tid også lensherre, og han måtte derfor også holde en betydelig styrke til stadig disposisjon. Han skrev:
"I fortifikatorisk henseende stod Steinvikholm fuldt paa høide med datidens krav. Det 16de aarhundrede er netop det svære artilleris aarhundrede med skyts av ofte urimelig store dimensjoner, og Steinvikholms forsvar blev i fremtrædende grad baseret paa svære fæstningskanoner."
Slottets viktigste angrepsside var fra land - mot sydsiden. Nordsiden har vært den sekundære angrepsside, fra flåteangrep. Begge disse sidene må ha hatt et sterkt forsvar (ibid. s.57f).

Fritz Skaar gikk sterkt imot enkelte forfatteres syn mht. deres vurdering av fortifikatoriske aspekter, men hans argumentasjon inneholder store selvmotsigelser (Skaar 1953). Han mente at middelalderens borger bygde på samme prinsipp som bygdeborgene: de beskyttet kun egne murer, og var ikke sperreverker i egentlig forstand. De respektive våpen hadde ifølge Skaar maksimum 100 m virkning.

Skaar regnet Erkebispegården i Trondheim for befestet, og den hadde visstnok forsvarsmessig sett vært tilstrekkelig sikker i middelalderen. Der den lå var det imidlertid etter hans oppfatning ingen muligheter for en modernisering etter de behov ildvåpnene krevde.

Mathiesen hevdet at det var viktig med den isfrie havn som fantes ved Steinvikholmen. Mot dette hevdet Skaar at dette var så vanlig at det var et unødvendig argument. Dessuten var det en dårlig havn for annet enn småbåter ved Steinvikholmen.

Mathiesen mente det var en fordel at holmen var omflytt, så angriperne ikke kunne bite seg fast innpå murene. Mot dette hevdet Skaar at dette ikke var noen alminnelig betingelse, de færreste borger hadde vollgrav. Det var som oftest ikke noe problem å sikre murene stormfrihet uten vollgrav. Mathiesen hevdet også at det vide utsynet var viktig. Dette mente Skaar at de fikk "på kjøpet", og at dette var av underordnet betydning.

Selve byen, med Domkirken og Erkebispegården, måtte bli det strategisk viktige objekt for en angriper. Ettersom det er klar avstand mellom by og borg her, måtte angriperen planlegge et angrep i to atskilte etapper, eller ha svært store styrker. Dette gav spillerom for forsterkninger. Lokaliseringen var strategisk. Hvis utelukkende taktiske hensyn skulle ligge til grunn, ville Sverresborg ha vært bedre.

Fordeler med lokaliseringen hevdet Skaar var
a) lokaliseringen til en holme ( dette gikk imot hans argumentasjon foran mot Mathiesen, men han begrunnet ikke sitt syn i denne sammenheng).
b) nær, men ikke ved, hovedveien til byen (fra Sverige). Dvs. de kunne ikke stenge veien, men hadde muligheter for å operere bak ryggen til fienden.
c) kunne ikke tvinges til overgivelse fra sjøen, for skipene hadde ikke så store skyts at de hadde virkning mot murene. Fienden måtte landsette tropper. Skipene kunne og måtte deretter danne en blokade mot borgen.

Ulemper ved lokaliseringen:
Den var dominert av middelalderens tankegang. Plassen burde vært slik at egne stridsmidler kunne nyttes fullt ut, og fiendens ikke oppnådde naturlige fordeler, f.eks. på høyder. Dette ble ikke innfridd, mente Skaar. Med artilleri var det mulig i sikkerhet å skyte mur og tårn i grus og gjøre borgen moden til storm. Det var vanskelig å gjøre offensive tiltak overfor angriperne; og en mistet alt initiativ.

Wilhelm Swensen pekte på den strategiske beliggenheten: det var lett å angripe fra slottet, og muligheter for flukt var åpen både ut fjorden og gjennom landet til Sverige (Swensen 1962).

Ifølge Jon Leirfall var Erkebispegården ikke sterk nok mot ildvåpen, noe han begrunnet med at murene måtte være tykkere, og borgen måtte ligge slik at en ikke kunne skyte fra kort hold (Leirfall 1969). I motsetning til Skaar mente han at den tids kanoner ikke kunne gjøre så stor skade på murene - de rakk ifølge Leirfall bare 4-500 meter (!), og det var ikke makt i kulene når de nådde fram. Borgen hadde sterkere skyts enn angriperne kunne ha med seg med båt eller over land.

Siden kruttet var kommet i bruk da de bygde borgen, måtte murene gjøres tykkere. Ildvåpnene gjorde at borgene måtte ha en slik beliggenhet at det ikke kunne skytes mot dem fra kort hold. Steinvikholmen ga gode vilkår for forsvar mot denne typen våpen. Den lå så pass langt fra land at den tids kanoner ikke kunne gjøre vesentlig skade på murene. Siden borgen var helt omflytt av vann måtte fienden bruke båt som var lett å angripe fra borgen. Alternativt måtte fienden forsere broen som kunne tas under ild fra kanonene i hovedtårnet.

Borgen var ifølge Leirfall bygd som forsvar mot danskene. Det primære mål for angrep fra danskene ville være byen. Dermed ville erkebiskopen få tid på seg inne på Steinvikholmen. To angrepsmål forvansket også fiendens arbeid. Det var også nødvendig med sikker adkomst fra sjøen. Erkebiskopen måtte kunne ta seg raskt fram mellom byen og borgen, foran en fiende som kom sørfra. Bak holmen kunne båter legge til og fra uten at kanoner fra landsiden nådde dem.

Sannsynligvis var det også bevisst å legge borgen på veien mot Sverige: med drakampen mellom Sverige og Danmark, kunne erkebiskopen regne med hjelp fra Sverige.

Guthorm Kavli har skrevet et betydelig verk om norske befestninger. Der hevdet han at så lenge adelen i Skandinavia var interessert i Norge, befestet de sine herreseter på samme måte som de gjorde i Sverige og Danmark. Behovet for befestede tilholdssteder gikk ut først etter 1660 (Kavli 1987 s.33).

Borgen på Steinvikholmen ble ifølge Kavli ikke bygget som forsvar, men som retrettsted. Murene på Erkebispegården var ikke sterke nok, selv om de var tykke. Det var derimot murene på Steinvikholmen, hvis fienden ikke hadde beleiringsskyts. P g a mangel på vann kunne den imidlertid ikke tåle en lang beleiring. Den ble forlatt og revet i 1575 p g a avsides beliggenhet og mangel på vann.

Pia Gravbrøt har utført den mest utførlige av de seneste undersøkelsene om Steinvikholmen. Hun hevdet at Erkebispegården ikke gav muligheter for modernisering for ildvåpen. Når en ny borg ble bygget så langt fra byen, var det ikke for å forsvare byen og Domkirken, men som et forsvar mot danskene sørfra (Gravbrøt 1993). Borgen dannet et annet angrepsmål og gav tid for områing, og hadde altså en strategisk plassering. Den hadde sikker adkomst fra sjøen med isfri havn, og var også bevisst plassert nær veien fra sjøen.

I det motsetningsfylte forholdet til Danmark, kunne en håpe på kontakter mot allierte i Sverige. Borgen ble derfor bevisst plassert nær veien til Sverige. Selve borgen gav effektiv flankebestrykning fra tårnene. Det var også god oversikt over omkringliggende terreng p g a flere fløyer, og dette gav også en bedre sluttethet og bedre muligheter for forsvar. Det var hurtig adkomst til Steinvikholmen fra Trondheim, foran fienden sørfra. Sjøen gav fri flukt fra baksiden, uten at kanoner fra landsiden kunne nå dem. Holmen var omflytt, slik at angriperne ikke fikk plass til å bite seg fast under murene. Slottet hadde altså også en taktisk plassering. Dette var imidlertid ikke avgjørende for anleggets forsvar, for dette var viktigere i middelalderen, før ildvåpnene kom i bruk.

Bodvar Schjelderup har hatt en ganske annerledes argumentasjon rundt slottets plassering enn alle andre forskere (Schjelderup 1997). Schjelderup oppfatter Steinvikholmen som et "utvalgt sted", på linje med Novgorod og Jerusalem. Men de "utvalgte stedene" skal ikke oppfattes som hierofanier, et fenomen han heller ikke har tenkt på i denne forbindelse41. Schjelderups argumentasjon er sterkt preget av en religiøs overbevisning, og står og faller med denne. Ettersom dette ikke er tema her, vil hans argumenter derfor ikke drøftes nærmere her.


5.2 Diskusjon

Utfra de ovennevnte sitater går det klart fram at debattantene ikke er enige, ikke alltid heller med seg selv. For å komme videre i denne diskusjonen er det nødvendig å slå fast en del fakta, dvs slik det er belagt i arkeologiske og /eller skriftlige kilder:

a) Våpen
Utfra utgravningene i Erkebispegården ser det ut til at Olav Engelbrektsson satset for fullt på kruttvåpen, for første gang i Trondheim. Bruken av armbrøst ble fortrengt, og kruttvåpen dominerte fullstendig (Booth 1998 s.44ff, Wallem 1917 s.62ff). Det er ikke påvist sikre kuler eller støpeformer for kuler ved utgravningene i Erkebispegården før periode 6, som starter i 1500. Det er kun to usikre kanonkuler i stein i periode 4 fase 3 og periode 5 fase 2 (ca 1350 -1500).

Ulike typer kaliber er belagt i kuler, våpen og støpeformer for kuler ved utgravningene på Steinvikholmen. Kaliberet varierer fra 20 til 180 mm. Kulene finnes i både stein, bly, jern, bly med jernkjerne og bly med steinkjerne, men for kaliber over 65 mm ser det ut til at kulene alltid er av stein.42 Noen våpenspisser er også funnet, samt en gåsefot (for armbrøst), slagsverd og dolk. Det er selvsagt vanskelig å skille på hvilke kuler som er fiendekuler, skutt inn i borgen, og hvilke som er rester etter depot for forsvar. Men sammenholdt med våpenfunn, skriftlige kilder (se også kap.6.1) og borgens utforming, kan vi likevel slå fast at slottet ble forsvart i hovedsak med våpen basert på krutt.

Dette stemmer også godt overens med beskrivelsene til den svenske erkebiskopen Olaus Magnus, samtidig med og bekjent av Olav Engelbrektsson. I hans bok som ble trykket i 1555 beskrev han våpensituasjonen slik:
…dessa människor, som äro af en härdad stam och lefva i ständiga strider, icke äro i saknad af något skjutvapen, gjenom hvilket de kunna mera oaflåtligt och kraftigt skada en utländsk fiende eller komma åstad grufliga ofärd i striden mot en inhämsk; ty fördärflig är den skada, som tillfogas den senare, men rättvist det afbräck, som beredes den förre, då han bryter samdräkten. Bössor finnas alltså i de flesta städer och borgar i Svea- och Götaland." (Olaus Magnus 1555 s.387)
Beskrivelsene er trolig basert på observasjoner som er gjort særlig i 1540- årene. De er likevel ikke så langt fra våre forhold, hverken i tid eller rom. De kan derfor ha en viss relevans også for Steinvikholmen i 1530-årene.

b) Olav Engelbrektsson leide inn en flåte, så nærheten til brukbar havn har han betraktet som helt nødvendig.

c) Faktisk fremgangsmåte og resultater ved kamphandlinger i Trøndelag i løpet av borgens funksjonstid (1528 - 1575):

1532: Kongens hær angrep erkebiskopen ved å brenne Erkebispegården.43 Kongens hær under ledelse av Otte Stigsen, Nils Clausen og Tord Roed brente også to av erkebiskopens setegårder (Hamre 1998 s.495). Men det er ingenting som viser at slottet på Steinvikholmen ble prøvd inntatt.

1537: Erkebiskopen bemannet både klosteret på Nidarholmen og Steinvikholm slott. Kongens menn la en flåte ved Nidarholm kloster, mens andre av kongens menn beleiret Steinvikholm slott, og prøvde derved samtidig å erobre begge steder (Koht 1951 s172, Wallem 1917 s.85f).44 Slottet kjempet, men måtte gi seg etter beleiringer i en knapp måned, da de måtte forhandle om en avtale.45

Under den nordiske "7-årskrigen" (1563-70) var det flere trefninger mellom svensker og nordmenn/dansker. For trefningene i 1564 har vi i tillegg til diplomer en unik kilde, idet vi har en slags dagbok forfattet av en av de tilstedeværende, skåningen Axel Gyldenstierne, senere (fra 1588) lensherre og stattholder på Akershus.46

1564: 21. februar kom svenskene over Sulsfjellet. Hæren ankom slottet 28. februar, og slottet ble oppgitt 5. mars kl. 11 p g a vannmangel.47 Ifølge Axel Gyldenstiernes dagbok var det imidlertid ikke bare vannmangel som fikke dem til å overgi slottet. Evert Bild som var lensherre på Steinvikholm på denne tiden, var klar over at slottet ikke kunne holdes lenge på grunn av mangel på ferskvann. Han forhandlet i god tid med den svenske hærens anfører, franskmannen Claudius Carolus. Han tok så med seg konen og ungene og seilte til Bergen, vel vitende om at Claudius måtte gi slottet tilbake til ham når han kom tilbake under bedre vilkår (ibid. s.159f). Evert Bild overgav på denne måten slottet uten kamp.

1564 forts.: Slottet ble gjenerobret 22/5-1564, da svenskene hadde bemannet slottet med 500 mann under Claudius’ ledelse. Dette skjedde ved at Erik Rosenkrans (lensherre på Bergenhus) og Evert Bild kom med flåte fra sør, og slo ned svenskene. Claudius og de 500 mann på slottet ble tatt til fange.48 Ifølge Axel Gyldenstierne var det ikke mange svensker som unnslapp med livet i behold (ibid. s.160f). Dette foregikk ved at de:
a) Sørget først for kontroll over byen, ved å ankre ved og skyte fra Nidarholmen, og bekjempet svenske båter til sjøs.
b) Deretter, 8.mai, ble Steinvikholmen beleiret med 4000 mann for å beseire de 400 mennene i slottet.49 De gjorde praktiske forberedelser for å antenne slottet, samt bygde galge og hengte noen av de svenske fogdene. Etter ca to ukers beleiring ble slottet oppgitt p g a mangel på vann, uten at det kom til reelle kamphandlinger (Wallem 1917 s.98).
Den svenske hæren prøvde å innta slottet påny samme år, men mislyktes til tross for at slottet nå var i mindre bra forfatning. Tårn og murer hadde lidd under beleiringen tidligere samme år (Wallem 1917 s.82-99).

1565: Den svenske hæren prøvde for tredje gang å innta slottet, men mislyktes.
Det siste, svenske angrepet under 7-årskrigen mot Trøndelag i 1570 rettet seg kun mot byen, fra Bakklands-siden (Wallem 1917 s.99).

Ifølge disse opplysningene ble borgen aldri erobret ved ren kamp; kun forhandlinger og mangel på drikkevann er oppgitt som årsak. Det er tydelig at det har forekommet trefninger ved slottet, men det later ikke til at en ved konkrete kamphandlinger har lyktes i å trenge inn i borgen. Dessuten har en ved ett tilfelle også valgt å erobre Erkebispegården i Trondheim uten å ense slottet på Steinvikholmen.

Opplysningen om manglende drikkevann kan være overdrevet. Hvis vi skal stole på at ombygningene skjedde etter 1542, var det trolig ikke så rikelig drikkevann før 1542. Det må ha vært en av svakhetene ved borgen.50 Dette var trolig også årsaken til at en ved ombygningen anla en ny, dyp brønn. Denne brønnen skal det ha vært bortimot umulig å tømme i moderne tid, så det burde ikke ha vært problemer med drikkevann etter at den nye brønnen ble bygd.51 Det er imidlertid et problem at vi ikke vet med sikkerhet når den store ombygningen skjedde, eller om det var flere byggefaser. Men det er lite sannsynlig at brønnen i nordfløyen har vært anlagt etter 1565 når vi vet at slottet var oppgitt allerede i eller før 1575.

At lensmannen Evert Bild valgte å forhandle om en frigivelse av slottet for seg, familien og andre mot fritt leide, skyldtes trolig hensynet til kvinner og barn i borgen. Ifølge opplysninger i en kilde har likevel mangel på drikkevann vært oppgitt som årsak til overgivelse. Dette at det foreligger ulike forklaringer på hvorfor han måtte oppgi slottet: om det skyldtes ren overgivelse uten trefninger, eller om det skyldtes mangel på drikkevann, kan forklares med en kombinasjon av stolthet og feighet. Det var ikke populært å måtte oppgi borgen, og de måtte gjerne finne seg i å bli spottet av seierherren. Evert Bilds beslutning stod det nok ikke respekt av i samtiden. Idealet var å slåss til sin død. På den annen side er redsel for døden et alminnelig, menneskelig trekk, og da kan det tenkes at de har tydd til en forklaring som i samtidens øyne kan ha formildet omstendighetene, og gitt den tapende part et mindre sjenerende omdømme. De kan derfor å oppgitt vannmangel som årsak, til tross for at dette var fiktivt. Ved erobringen i mars 1564 var for eksempel vannmangel oppgitt som årsak til tross for at beleiringen kun varte fra 28. februar til 5. mars kl.11, altså høyst 6 dager.

Olaus Magnus har beskrevet hvordan det nordiske folk angrep
"borgar eller städer, hvilka äro anlagda på holmar i floder eller sjöar och rundt omkring försedda med ett skyddsvärn af stockar, pålar och bjälkar jämte däremellan spända järnkedjorsamt tillika befästademed oövfverstigliga vallar och ogenomträngliga portar….På breda och starka flottar uppställa de stenbössor, för att dymedelst först slunga eld mot de belägrade och sedan, då dessa äro upptagna af släckningen, nedgöra dem med stenklot. Man beskjuter dem äfven med klot af järn, hvilka utslungas ur bössor af större längd ock groflek,…" (Olaus Magnus 1555 s.414f).

Denne strategien er ikke kjent brukt på Steinvikholmen ved angrep (jfr. over), selv om det er omtalt "fyrkranser" som forsvarsvåpen i slottet,52 og ildsetting ble brukt som teknikk i Erkebispegården i 1532. Uansett gir Olaus Magnus’ beskrivelse et riss av en metode som viser hvor tungvint og vanskelig det må ha vært å angripe borger som lå med vann rundt seg. Vi vet også fra det empiriske materialet at det har vært vanlig at borger hadde en beliggenhet med vann rundt seg,53 og det har altså krevd en særlig kampteknikk for å kunne erobre slike borger.

Hvis vi kan stole på Wallems tall, later det til at de har brukt en mannskapsstyrke på 1:10 for å ta borgen. Var det 400 mann på borgen, trengtes det altså en hær på 4000 for å ta den. Etter kruttets inntreden, kunne en ha langt færre mennesker i forsvar, ettersom kruttet erstattet mennesker, og en kunne også bruke "kvinner og gamle" i krigføringen av denne grunn (Warner 1971 s.122).


5.3 Konklusjon

Erkebiskopen / lensherren / riksrådslederen Olav Engelbrektsson følte seg åpenbart utrygg. Det er uklart hvilken av rollene hans som var mest kontroversiell og som frarøvet ham nattesøvnen, liksom det er uklart hvilket motiv som var den viktigste drivkraften i den politikken han førte. Hans uro var i alle fall sterk nok til at han bygde et nytt sted for å sikre seg selv og kirken. Dette tiltaket ble støttet av andre biskoper i kirken, noe som tyder på at det først og fremst var Olav Engelbrektsson som kirkefyrste som sørget for dette tiltaket.

Etter denne gjennomgangen kan det ikke være tvil om at han må ha vurdert Erkebispegården som liggende for langt fra sjøen for å kunne fungere tilfredsstillende defensivt i en væpnet konflikt med bruk av artilleri. Båten var viktig, men skipstrafikken opp elven i Trondheim var for sårbar både ved flukt og forsvar. Derfor var en ny borg på en lokalitet som Sverresborg helt uaktuell.

Nærheten til Domkirken kan på flere måter ha vært en belastning i Olav Engelbrektssons sammensatte rolle. Den dominerende bygningen kunne være en hemsko hvis han ville signalisere sin autoritet over sitt verdslige og geistlige overherredømme i moderne arkitektur. Siden det allerede lå klostre på øyer som Tautra og Nidarholm (Munkholmen), kunne disse øyene ha vært alternative byggetomter for det nye slottet. Når han også har unngått disse stedene, kan det synes som at han bevisst har trukket det moderne forsvarsanlegget vekk fra kirkelige institusjoner. Dette har trolig vært utfra motivet om å skåne dem for ødeleggelse ved eventuelle kamphandlinger. Det kan også være at han på samme måte har villet skåne byen, og derfor har prøvd å trekke krigshandlingene vekk fra byen.

Steinvikholmen har trolig vært i kronens eller kirkens eie allerede, og derfor tilgjengelig for erkebiskopens byggeplaner. Erkebiskopen hadde også rike jordegods i distriktet, som sikret ham tilgang til ressurser (Figur 15).

Det er åpenbart at beliggenheten på en holme har gitt erkebiskopen overtaket i en kampsituasjon. Eventuelle fiender måtte landsette tropper for å kunne bruke effektive skyts, men samtidig kom de på relativt lang avstand fra selve borgen. Forseringen ut til borgen, og særlig til erkebiskopens indre gemakker var godt beskyttet,54 og erkebiskopen hadde samtidig muligheter for å flykte via sjøveien eller få hjelp samme vei. Erkebiskopen som person var derved godt beskyttet. Borgen oppfylte derfor kravene for en middelaldersk kampstrategi, der makten ikke var tatt før du hadde tatt den personen som satt på toppen av maktpyramiden. Å beskytte erkebiskopen, var på denne måten synonymt med å beskytte organisasjonen eller et helt makthierarki.

I det ene kjente tilfellet av strid (i 1537) fikk erkebiskopen den ønskede effekt: kongen måtte dele sine tropper i to, og legge en hær ved Nidarholm og én ved Steinvikholmen. Erkebiskop Olav fikk derved tid på seg til å flykte til Steinvikholmen. Men i det andre, kjente tilfellet (i 1532), var det kun Erkebispegården som ble tatt. I dette tilfellet bevirket likevel det nye slottet til at erkebiskopen ikke ble helt slått ut, ettersom han hadde et alternativt slott som kunne ivareta en stor del av Erkebispegårdens tjenester.

En kan allikevel ikke la være å legge til, at de samme ulemper fienden hadde ved å måtte angripe flere steder gjaldt også for dem som skulle forsvare flere steder. Begge parter måtte ha flere soldater for å angripe respektive forsvare anlegget, og en måtte organisere og forsyne to ulike hæravdelinger. Også erkebiskopen fikk derved dårligere kontroll, ettersom han ikke kunne være begge steder samtidig. Det er derfor verd å stille spørsmålstegn ved om kanskje Erkebispegården kunne ha vært berget i 1532 hvis erkebiskopen kun hadde konsentrert sitt forsvar rundt denne. Kildene sier ingenting om kamphandlinger i dette tilfellet, men det kan virke som at erkebiskopen har samlet alle sine ressurser rundt Steinvikholmen i den tro at det var dette stedet som ville bli angrepet først.