kap6

6 Livet innenfor murene

En ruin som Steinvikholm appellerer maksimalt til fantasien. En tvinges til å spekulere på hvordan livet i slottet kan ha vært og hvordan slottet egentlig har sett ut, hvilke tungemål de har snakket, hvilke lukter de har luktet og hvilke lyder de har kunnet høre. En ruin sammenlignet med en rekonstruert borg blir som å sammenligne antydningens kunst med bombastiske utsagn. En vitenskapelig redegjørelse kan også uten tvil ødelegge en eventyrlig opplevelse. Dessverre blir ofte fantasier og myter avlivet ved at de holdes sammen med empirien. Ikke desto mindre er det nødvendig å gjøre dette arbeidet hvis vi vil øke kunnskapen om borgen.

Det finnes mange kilder til slottets historie. Ettersom det ved denne undersøkelsen ikke skal foretas nye utgravninger, er de arkeologiske kildenes informasjonsverdi likevel begrenset. Vi er prisgitt de gamle innsamlingsmetodene som arkeologene brukte for 100 år siden. Som vi så i kap.4 ble det ikke samlet jordprøver eller økofakter. Analyser av botaniske og zoologiske prøver ville ellers ha gitt mer informasjon om aktiviteter og kosthold m.m. De stratigrafiske forholdene er ikke klargjort i nevneverdig grad, så eventuelle analyser ville også være av begrenset verdi. Det mangler også en bygningsarkeologisk undersøkelse som kunne ha belyst slottets ulike byggefaser.

De viktigste kildene til å få vite noe om "livet bak murene" er noen spredte skriftlige kilder, gjenstandene fra utgravningene, og det murene selv kan fortelle uten inngående feltundersøkelser.

6.1 Skriftlige kilder

De skriftlige kildene er få og spredte. De fleste dokumentene omhandler kun forhandlingspunkter i stridighetene, og sier lite om det praktiske liv. Fornøyelseslivet får vi ikke vite noe om. Selv om Steinvikholm slott ble sentrum for administrasjonen i "Steinvikholm len" i et par tiår etter reformasjonen, er det få kilder også fra denne tiden. En unik og innholdsrik kilde er imidlertid "Olav Engelbriktssons rekneskapsbøker 1532-38", men det kan være vanskelig å skille ut det som omhandler Steinvikholm og det som gjelder andre av erkebiskopens anlegg (Nissen 1998).

Den nevnte brannen i Erkebispegården i 1532 skapte en "unntakstilstand" i gården for lengre tid. Etter brannen er det ikke sikkert at funksjonsdelingen mellom Erkebispegården og Steinvikholm var slik som den opprinnelig var planlagt. Ettersom regnskapsbøkene og de fleste andre skriftlige kilder stammer fra tiden etter 1532, reflekterer derfor disse kildene muligens ikke den tiltenkte funksjonen, men heller den tiltvungne.

Det eldste brevet som omhandler byggearbeidene på Steinvikholmen er datert 20. oktober 1525.56 Men det eldste brevet som er skrevet på "Steinvikholm" er likevel verd å merke seg: det er datert 14. september 1527. Deler av slottet må altså ha vært ferdig så tidlig, slik at Olav Engelbrektsson kunne ta det i bruk for brevskrivning.57 I 1530 skrev Trond Iversson et brev til erkebiskop Olav som fortalte at presten hadde reist til Sverige og hadde lovet å sende erkebiskopen en teglslager.58 Hvorvidt dette tyder på byggearbeider med behov for tegl på Steinvikholm eller i Erkebispegården vet vi imidlertid ikke. Det kan imidlertid tyde på at det fortsatt pågår byggearbeid på holmen.

Slottet ble brukt både til administrasjon og representasjon. Da erkebiskopen forhandlet med kongens underhandlere, biskop Hans Reff og ridderne Hr. Trud Ulfstand og Hr. Klaus Bilde 1532, ble de fornemme gjestene innlosjert som erkebispens gjester på Steinvikholm slott - ikke i Erkebispegården i Trondheim.59 Dette var ikke så rart, for det var da kun få måneder siden Eske Bille på vegne av kongen hadde satt fyr på Erkebispegården og lagt den i aske, sommeren 1532. (Erkebispegården sto i hovedsak utbrent, med kun mindre arbeid med istandsetting og nybygging, inntil steinbygningene igjen ble satt i stand på begynnelsen av 1600-tallet (Lysaker 1990)). De kongelige underhandlerne hadde forhandlet om erkebispens troskap overfor kongen. Det endte med at erkebispen måtte love kongen troskap, hvorpå han ble tilgitt.

Brevet om dette skrev Vincent Lunge i Trondheim, og i brevet skrev han at
"Ethers skyff ere her i elffwn indelagde och vel forwarde…"
"Elven" kan i dette tilfelle kun være Nidelven, der hvor brevet ble skrevet. Dvs at erkebispen hadde gjestene innlosjert i noen dager på Steinvikholmen (enda 4 - 5 dager til fra den dag brevet ble skrevet), men de er skysset ut og inn mellom Trondheim og Steinvikholmen med erkebiskopens skip, mens deres eget skip lå for anker i Trondheim.

Det ble skrevet mange brev i 1533(-34). Mange av disse angikk økonomiske ressursoverføringer som muligens skyldtes både byggearbeid på Steinvikholmen og det faktum at Domkirken og Erkebispegården i Trondheim brente i hhv. 1531 og 1532. Disse brevene ble skrevet til alle tider av året, og det tyder på at det ikke fantes noen deling mellom en "sommerresidens" og en "vinterresidens" på ulikt sted. Bl a er to av brevene fulgt av en stadfestelse fra Fru Ingerd Ottesdatter (Rømer, til Austråt) skrevet på Steinvikholmen, som tyder på at det var her forhandlingene foregikk.60 Dette tyder også på at det ikke var noen sesongmessig fordeling mellom administrasjonoppgavene på ulike steder.61

I 1534 ble erkebiskopen tillitsfullt betrodd en kiste i forvaring fra Hr. Nils Lykke. Denne handlingen kan tolkes som en bekreftelse på deres allianse. Kisten var kledd med svart lær og forseglet. Den inneholdt ulike gull- og sølvklenodier, sammen med Nils Lykkes egen signet, som også var forseglet.62 Slottet var regnet som sterkt, og Lykke hadde på denne tid tillit til erkebiskopen. Igjen var det Steinvikholm som ble brukt til oppbevaring av dette, ikke Erkebispegården. Steinvikholm var nok regnet for den sikreste "bankboks" i Trøndelag på denne tid.

Nils Lykke mistet imidlertid snart sitt gode forhold, både til egne slektninger og til kirken. Gjennom korrespondansen rundt den dramatiske saken som førte til Nils Lykkes død, får vi også en del indirekte informasjon. Saken til Nils Lykke var, kort fortalt, denne: Nils Lykke var gift med Fru Ingerds datter. Denne første konen døde, Hr. Nils ble forelsket i sin avdøde kones søster, Lucie, og ønsket å gifte seg med henne. Dette var blodskam ifølge den tids regler og lover. Lucie og Nils fikk barn sammen, noe som ikke lettet situasjonen. Det ble stor oppstandelse, og folk krevde at de måtte straffes. Da barnet døde, klarte Nils ved løgner å skaffe det en kristen begravelse ved å utgi barnet for ektefødt. Dette skjerpet forholdet ytterligere. De ulike parter skulle ta hensyn til lover, folkeskikk, arveregler, egen status, og ikke minst til de gjenværende barn som allerede hadde mistet mor og halvsøsken. Nils Lykkes familie i Danmark ble etterhvert engasjert, svigermoren (Fru Ingerd til Austråt), kirken ved erkebiskopen, riksrådet og allmuen, hadde alle interesser å pleie. Saken vakte stort følelsesmessig engasjement den gang, som nå. Det ble krav om at Hr. Nils skulle bøte med livet som kjetter. Han hadde syndet både mot lover om blodskam og for å ha begravet et uekte barn som ekte. Dessuten hadde han hånet Guds helgener, holdt messer på dansk, og på den måten vist forakt for de hellige sakramenter. Dette skulle straffes, og ifølge Olav Engelbrektsson selv:
"han skal straffis met eld och tiere som eyn ketter bør at straffis" 63

Fra slutten av juni gikk etter hvert Fru Ingerd også i forbønn for Nils Lykke, og bad om at han måtte bli spart av hensyn til ungene som allerede hadde mistet sin mor. Men saken utviklet seg etter hvert til en rikspolitisk sak, med viktige islett av maktkamp mellom lutheranerne og kirken. Saken havnet derfor til slutt i riksrådet (ledet av erkebiskop Olav), som skulle dømme i saken med hensyn til hans liv. Nils Lykke ble holdt i varetekt på Steinvikholmen fra han ble tatt til fange sommeren 1535 til saken endte ved juletider samme år:
"och dødhe her Niels Lycke juleaffthen, thet siiges ath Erchebiscopen lodt røge hannom tiill døde" 64
Det var altså Riksrådet som til slutt avgjorde hvorvidt Nils Lykke skulle henrettes eller ikke.

Denne historiens viktigste aspektet for denne sammenheng er imidlertid at Nils Lykke ifølge de skriftlige kildene har vært holdt i fangenskap på Steinvikholmen i et halvår, og at han ble røykt i hjel. Dette har ført til flere spekulasjoner om "Nils Lykkes fangehull", noe vi kommer tilbake til i kap.6.3.

Fru Ingerd av Austråt følte seg i perioder truet av Nils Lykke, før han ble tatt til fange. I den forbindelse ble hun tilbudt vern av erkebiskopen, med bud om at hun kunne søke tilflukt på Steinvikholmen.65 I samme forbindelse opplyste Fru Ingerd at hun sendte smør til erkebiskopen, og hun etterlyste samtidig to levende gjedder som han hadde lovet henne lenge. Rent bortsett fra at dette vidner om "smøring" i bokstavelig forstand i forhold til de interessene som skulle pleies, så vidner "de levende gjeddene" også trolig om fiskeoppdrett. Det later til at både Olav Engelbrektsson og Fru Ingerd drev med fiskeoppdrett på denne tiden. "Karusseåkeren" ved Steinvikholmen og en karussedam på Austråt som nevnes i stridighetene mellom erkebiskopen og Fru Ingerd, vitner om dette. Som oftest skulle de imidlertid ha både karusser og gjedder, liksom menyen fra Steinvikholmen vidner om (se Figur 16). Dette var oppdrettsfisk som aristokratiet la stor vekt på å kunne servere. Det var mat som var regnet som statussymbol, og det var trolig uakseptabelt for et visst sosialt sjikt å ikke kunne servere karusser og gjedder på denne tid (Nordeide in prep.).

Den mest utfyllende, skriftlige kilden vi har om Steinvikholmen, er den uvurderlige "Olav Engelbriktssons rekneskapsbøker 1532 - 1538".66 Men det er som nevnt et problem å skille mellom hva som skjedde i Erkebispegården Trondheim, Erkebispegården i Bergen og hva som skjedde på Steinvikholm slott. Regnskapsbøkene er dessverre heller ikke systematisert i nevneverdig grad. Det kan her derfor kun bli en summarisk behandling av hvilket potensiale kilden har, snarere enn hva den faktisk kan gi oss av informasjon.67

Regnskapslistene til Olav startet med en meny som trolig ble servert på slottet. Det var én meny for "fiskedager", og én for "kjøttdager" (Figur 16). Menyen viser at det er brukt importerte ingredienser, så som vin, og de fleste typer "krydder" var trolig også importert. Eksklusivt kjøtt, såsom saftige deler av kjøtt (steik), både av tamme og ville dyr stod også på matseddelen. Dessuten var fint brød og oppdrettsfisk (karusser og tørkede gjedder) typisk mat for aristokratiet.

Det framgår av regnskapslistene at de er skrevet i alle fall delvis på Steinvikholmen, og lønningene er delvis også utbetalt der. Også på disse punktene har det vært en uklar funksjonsdeling med Erkebispegården i Trondheim. "Mynten" — myntverkstedet - lå i Erkebispegården, og herfra ble det myntede sølvet tilsendt. Iblant er det uttrykt klart at utbetalingen er gjort "her på slottet", som f.eks. i 1536 da "Nils tygelslager" har fått låne granbark, og dessuten har fått mel, ost, kjøtt og en kjele. "Slottet" er i denne forbindelse uten tvil identisk med Steinvikholm slott. Det oppgis dessuten at "vi" har liggende 2500 teglstein på gården hans. Det har altså vært engasjert en teglslager som har fått utbetalt lønn i naturalia. Denne teglslageren har trolig bodd og produsert teglsteinen hjemme på sin egen gård.

1536-37 var en spesiell tid da erkebiskopen leide inn en rekke hollandske soldater med båter. Han dannet en hel krigsflåte med base ved Steinvikholmen. Hvorvidt disse båtsmennene bodde på skipene sine eller i slottet når de lå ved land, er imidlertid uklart. I alle fall var skipene utrustet med egen kokk m.m. ombord, ved siden av det rene båts- og krigsmannskapet. Det var i alle fall tre skip: "Blå kravell" , "Blåhulc" og "Christoffer", hver ledet av en skipper; Skipper Jacob og Skipper Sorg på "Blå Kravell", og Skipper junge Johan og Skipper Arent islending på "Christoffer. Av disse står både Skipper Sorg og Skipper junge Johan på en liste over "forræderske båtsmenn", (dvs de hadde opptrådt forrædersk mot kongen, ikke mot erkebiskopen), hvorav noen døde i Trondheim og andre i Hammersund på Nordmøre i 1537.69 Det var et mannskap på ca 75 mann på "Christoffer", 73 på "Blå Kravell" og 102 på "Blå hulc". Det framgår av mannskapslistene at det ikke bare var hollendere, men at det var en internasjonal forsamling. "Bøsseskytterne" var imidlertid bare oppgitt som "35 stk.", og da er det ikke mulig å se hvilken nasjonalitet som skjuler seg bak. Det er imidlertid en feilkilde at "bøsseskyttere" kan være det samme som "båtsmenn" - i så fall er disse også oppgitt med navn andre steder i listene.

Enten disse båtsmennene var innlosjert på slottet og kun spiste sine måltider der, eller om de bodde i båtene på havnen like ved, så har flere hundre utenlandske soldater måttet sette sitt preg på livet i slottet. Og det må ha vært et utpreget militært preg på slottet, i alle fall i denne tiden.

Skrivemåten på navn varierer fra brev til brev. Det kan derfor være vanskelig å være sikker på om personer er identisk eller ei. Også Fru Ingerd skrev navnet sitt på ulike måter, som både "Jngertdt" (DN XI nr.623) og "Jngerd" (DN XI nr.617). Med tilnavnet "Ottis dotther" er det i dette tilfellet likevel ikke tvil om identifikasjonen.

I et brev fra mars 1537 har erkebiskopen listet opp hvem som skulle bli på Steinvikholm slott når han forlot landet. Senest i mars hadde erkebiskopen altså planlagt flukten som ble gjennomført i april. Men også dette var en spesiell situasjon: det er ikke mulig å generalisere til hvem som bodde i slottet ved en tilnærmet "normal" situasjon utfra den bemanning som finnes i et krisetilfelle som denne. På den annen side var nok borgen konstruert nettopp for å kunne fungere i slike situasjoner. Denne kilden er så spesiell at jeg vil gjengi listen over noen av navnene, gruppert for å gjøre oversikten enklere.70

Listen består av 110 navn. Det er ulike skribenter, og det er litt uklart i hvilken rekkefølge beskjedene skal oppfattes, men i alle fall skal en del av disse folkene bli igjen på slottet etter Olavs flukt i april. Etter de første 12 navnene står det i alle fall en beskjed om at
"Tesse efftterne karl bliffue wed slotthett".

Kun navn:	Opplysning om geografi:	Opplysning om yrke:

Her Torffyn	k p Anders Swenske	Erik schriffuer
Søffryn Mortensson	k p Bentt Swenske	k p Byørn hossmand
Jøren Persson	Per Selandzffar	Mykell koch
k Ener Tyeld	Gøstaff Hallendzffar	Erick smedh
Christoffer Nielsson	Knudt Østherdall	Joen skomager
Christoffer Raffuelsson	k p Pouell Juthe	Monss bysseskytte
Niels Jonsson	Mykell Fynne	Hans kock
Tord Engebritsson	Gudmwnd jemtt	k Mads glasmeister
Her Mykell	Niels Selandzffar	o k Jon kock
Oluff Olsson	Lasse Swenske	Knudt badzman
Nils Wyntther	Mons Jemtt	Byrrie badzman
Guthe Byørnsson	Calus Fransous	o k Anders Nilszon bager
k p Trond Erlandsson	k p Henrik Tysk	o k Heyne kock
Knudt Tiøstelsson	Oluff Fynbo	Reynold bysseskydt
Halward Torgersson	Tomes Skotte	o k Gunner schriffuer
Hanss Hansson	Oluff Fyndbu (2.ga.)	Oluff Gauttes dreng
Knudt Syurdsson	Jon Tybo	Nils Schriffuer
Oluff Andersson	Per Judte	Alff badzman
Tøris Hemingsson	o k Michil Juthe	Syurd pycker
Anders Jonsson	Søffrin Sielensffar	Her deken
Oluff Jonsson	Oluff Romsdall
Oluff Gudmwndsson	Mongs Sundmør
k p Erik Bagge	Jacop Sundmør
Aslach	Oluff Godtte
Gaute Taraldson	Knudt Nordmør
Ambrosius	o k Lasse Suenske
Nils Bertilson	Oluff Jempt
Oluff Teisthe	Morten Helsing
Hans Mongson	Halward Herdall
Arne Gunnerson	Jens Herdall
Oluff Ericson
Gaute Symonsson
Jffuer Torsthenson
Trond
Oluff
Haluord
o k Oluff Torgerson
Gudmund Elskilson
Jens Waerdde
o k Arent Rotuall
o k Anders Oluffson
o k Hafftoer
o k p Torbyørn Gauteson
o k Nils Søffrinson
Nils Beinchtson
o k Peer Bagge
Christiern Gregusson
Henrich Madszon
Lasse Storm
o k Gregusson
Oluff Asmundsson
Jon Gauteson
Christoffer Holst
o k Peer Botolffson
o k Haluord Taralson
k Nils Anderson

Så langt jeg kan tyde disse listene kan vi belegge følgende yrkesgrupper:
4 kokker og en baker, 1 smed, 1 glassmester, 1 skomaker, 3 skrivere, 3 båtsmenn og 2 bøsseskyttere. Dette sikret et minimum av drift, sikring og forefallende arbeid. De som er oppgitt med yrkestittel har trolig status over dem som ikke har det, og kan oppfattes som ledere for et betydelig mannskap.

Listen viser ellers ikke helt uventet et 100% maskulint samfunn. Blant dem vi kan spore geografisk tilhørighet til utfra navnet var det 8 dansker, 5 svensker, 1 skotte, 1 tysk, 1 fransk, 1 finne, 1 godtlending eller fra Götaland? (avhengig av hva "Godte" betyr), 1 hollender, og 11 fra ulike deler av Norge. De øvrige uten geografisk tilnavn var trolig fra Midt-Norge. Også noen av navnene på denne listen står nevnt på den nevnte listen over "forræderiske båtsmenn" fra 1537, hvorav de fleste trolig ble henrettet eller drept, bl a Gaute Taraldsson, Oluff Torgerson og Michil Juthe.

Fra den 24. april samme år foreligger det et nytt brev. Erkebiskopen hadde rømt, og slottsloven71 på Steinvikholmen var oppfordret av kong Christiern III. til å oppgi slottet.72 Slottsfogden Søfren Mortensson, væpneren Jörgen Pedersson, kannik Torffin Olufsson, dekan Knut Persson og alle de andre hoffmennene var ikke villige til det. De opplyste at deres herre hadde gitt dem i befaling å holde slottet. De hadde rikelig med krutt og kuler, "all annen krigstilbehør" og "gode dugelige hoffsmenn", og manglet ikke noe.

Slottsloven måtte likevel overgi slottet til slutt. Ved overtagelsen av slottet i juni 1537 ble det laget en inventarliste over innbo på slottet (se Wallem s.75, Mathiesen 1906 s.54ff). Av denne inventarlisten framgår det at det fantes følgende inventar på slottet (understrekninger og tekster i parantes er mine tilføyelser, der ordforklaringer tilføyet NHL er hentet fra Norsk historisk leksikon (Fladby, Imsen, and Winge 1981)):

I "Jørgen Persens kammer":
1 badekar og vaskefat

I "det nye rom":
badekar.

Matvarer:
3 lester og 4 tønner smør, og
24 tønner under bryggerhuset
28 stick tysk mel
1/2 lest tysk mel i tønner
6 lester byggmel
600 tønner havre og havremalt
1 skippund humle

Kreaturer:
3 kyr
8 arbeidsklipper (små hester, NHL)
33 voksne griser
27 sauer
30 gjeder (geiter?)

Kjøtt og fisk:
1/2 binge saltgrønn (grovsaltet?) kukjøtt
100 røkte nautfald (lemmer og sider av ku, NHL)
150 saueskrotter
50 sider flesk
2 tønner salt laks
14 tønner saltfisk
5 tønner saltsild
1 kvarter tørrsild
50 vog tørr bergefisk (=fisk fra Bergen? NHL)
150 rav (den feite randen av kveite, NHL)
30 kipper rekling (rekling er vintrøkede strimler av kveite, 1 kipper = 60 el. 80 strimler, NHL)

Våpen:73
1/2 kartov (kortløpet, grovkalibret kanon, NHL)
1/2 slange (rel. langløpet bakladningskanon, NHL)
2 skjærmbrækkere (kortløpet, grovkalibret kanon, NHL) hver med to kammers
2 halve skjærmbrækkere med 6 kammers
3 halve jernslanger hver med 2 kammers
5 kvart slanger, hver med 2 kammers
8 stenbøsser (ildvåpen, for steinkuler? NHL) med 10 kammers
1 støpt kvarterstykke (kanon) med ett kammers
14 dobbelte skerpentiner hver med 2 kammers
5 enkelte skerpentiner (finkalibrede kanoner med langt løp, NHL) med 10 kammers
5 dusin haker (håndskytevåpen, NHL)
3 tønder kuler
11 tønder tre fjerdinger krudt
1 1/2 tønde krudt som ikke duer til andet end fyrkranse (kastes mot angriper for å tenne ild, NHL)
5 fjerdinger salpeter
haltredje tønde svovl
1 fjerding fotangler (for å hindre hestene)

Bryggeredskap:
en bryggepanne og
2 bryggekar
2 små kar

Kjøkkenredskap:
10 kjeler
9 gryter
2 mortere
1 rist
1 stekespidd
11 "tøndefad"?
11 tinntallerkener.

I tillegg var det lagret ting i "det store tårnet":
St. Olavs skrin, som han ligger i
St. Augustins skrin (erkebiskop Eystein), av sølv
et helligdomsskrin av forgylt kobber
en St.Olavs bolle, av sølvbeslått tre
16 tinnfat
28 tallerkner
12 tinnkanner
3 tinnflasker
56 kjeler
24 gryter
2 vaskefat og et badekar
1 gammel silkepute,
5 benkedyner
120 skinnfeller
11 sengeklær av vadmel
13 voksne oterskinn og 11 halvvoksne
3 reveskinn
3 deger barkede huder
1 deger barkede saueskinn
1/2 skippund voks.
1 stor messingkrone
5 lysestaker av jern

Svennenes sengetøy:
35 senger med lakener for svennene
21 dyner uten lakener
3 ryer
7 hodeputer.

I "det nye rommet":
3 sengeklær og 3 senger.

I "herrens rom":
3 senger
1 seng og et sparlagen,
8 benkedyner,
7 hynder (benkeputer, NHL),
2 bordkranser,
1 kobberkanne.

I "bakbygningen" (= trebygningen?):
1 seng og en ulveskinnsfell foret med gult klede,
1 bjørneskinnsdekke foret med gult klede,
3 duker.
badekar og vaskefat

Ifølge Wallem var det trolig de største kanonene som ble oppregnet først, deretter de mindre, og til sist håndvåpen. Videre hevdet han at det har vært ulike typer kanoner, og både forladnings- og bakladningskanoner, men kaliber er ikke oppgitt.

Det er verd å merke seg at det var totalt 42 senger. Dette kan peke mot hvor mange som bodde fast på slottet. Men det er mulig at noen i tillegg har sovet i båtene, i feller på golvet eller faste veggbenker som ikke er nevnt. De 42 sengene kan uansett ikke ha rommet alle erkebiskop Olavs båtsmenn. Og i forbindelse med sjuårskrigen i 1564, ble det oppgitt at det bodde 500 mann på slottet (se foran, kap.5). Men begge disse to siste tilfellene stammer fra ufredstid med unntakstilstand og beleiring, og reflekterer trolig ikke "den normale" stab på slottet ved fredstid.

I inventarlistene er det også nevnt en del rom og aktiviteter. Det er for eksempel helt klart at det foregikk bryggerivirksomhet i tillegg til vanlig matlaging. Vi kan også se at "det store tårnet" (i nyere tid kalt for "Bonden") ble brukt som "bankboks" for kostbarheter, i alle fall ved dette tilfellet. Det fantes dessuten et "nytt" rom, brukt som soverom, som for å fortjene denne betegnelsen må være bygget i tiden ca 1530 — 1537. Vi finner et "herrens rom", som trolig må være erkebiskopens, slottsfogden eller dekanens private gemakker. "Jørgen Persens kammer" er relativt sparsomt utstyrt, og "Jørgen Persson" finner vi igjen som den fjerde på listen over menn som skulle bli igjen etter erkebiskopens flukt, etter dekanen, slottsfogden og en kannik. Han har vært en betydningsfull mann for erkebiskopen, ettersom han var væpner, og en av dem som forhandlet sammen med slottsfogden og dekanen på erkebiskopens vegne ved overtagelsen av slottet.74 Dette kan tyde på at de førende menn i slottet hadde hver sine egne rom.

Beliggenheten til de ulike rommene får vi ikke vite så mye om. Men vi får vite at det er oppbevart matvarer "under bryggerhuset". Dvs. at "bryggerhuset" kan ha stått på stolper, noe vi ikke har belegg for. Mer sannsynlig er det at det lå i andre etasje, eller mest sannsynlig i første etasje over kjellerene i vest- eller nordfløyen. En bygning med navn "bakbygningen" høres ut som et som en bygning med en litt bortgjemt og kanskje ikke så fornem beliggenhet. Den må trolig ha lagt "bak" noe. Men inventaret var fornemt: med forede ulve- og bjørneskinnsfeller.

I tillegg til alle herlighetene og matvarene som var oppbevart i slottet, var det også "ferskmat" i form av ca 100 levende dyr. Disse skulle også ha plass i eller ved slottet.

Den omtalte, mulige brannen i 1542 kan muligens spores i to dokumenter. Disse to dokumentene er de eneste skriftlige kildene til brannen:
1. juni 1542:
"hver skal i fire Dage hjælpe at arbeide og færdiggjøre Stenvigsholms Slot, og hvilke som ere langt fra ham bosiddendes, skulle i det Sted give Fetalie." 75
10. juli 1543:
"och bleff same hans breff opbrendt paa Steuighollum metth merre hans goudts"76

Disse opplysningene sammenholdt med brannlag og destruksjonsmasser har fått tidligere forskere til å tro at slottet har brent i 1542, og har deretter gjennomgått en gjenoppbygning. I forbindelse med gjenreisingen kan ombygninger ha funnet sted. Dette er slett ikke noen urimelig slutning. På den annen side kan vi slett ikke være sikre. Vi har jo også opplysninger om at Erkebispegården brente i 1532, og selv om ingen kilder nevner dette, har også dette vært en mulig anledning til at slottet på Steinvikholmen brente. En innvending mot dette er at den angjeldende kilde fra 1532 forteller spesifikt om at de brente Erkebispegården og to av setegårdene, og en ville da forventet at de også ville ha nevnt Steinvikholm.77 Vi kan uansett ikke være sikre på at slottet i så fall kun har gjennomgått denne ene ombygningen.

I 1556 fikk lensherre Evert Bild kongens tillatelse til å flytte tilbake til Trondheim. Administrasjonen flyttet da tilbake til Erkebispegården, og lenet skiftet navn til "Trondhejms len". For å kunne gjøre dette, måtte de bygge en ny stor tømmerbygning i Erkebispegården. "med mange Boliger udi" (Lysaker 1990 s.8f). Steinvikholm var likevel fortsatt et attraktivt mål for de svenske troppene under den nordiske "7-årskrigen" i 1560-årene (kap.5).

Slottet var forlatt i 1575 (se kap.2). Kilder fra tiden 1543 - 1575 er svært sparsomme og dreier seg for en stor del om forhandlinger i forbindelse med konflikter (se kap. 5). Disse forteller oss lite om selve slottet eller de aktiviteter som har funnet sted der.

6.2 Gjenstandsmateriale fra utgravningene

6.2.1 Metode og kildekritikk

(Se også kap.4)
Kildeverdien til dette materialet er avhengig av en rekke faktorer: bevaringsforhold, innsamlingsstrategi og dokumentasjon under utgravningene, samt hvilke områder som er utgravd i forhold til slottet som helhet. De fleste aspektene ble behandlet under kap.4. Der så vi at det synes som om hele slottet er tømt like grundig, og at det derfor foreligger materiale fra hele slottets grunnflate, såvel som fra hele slottets levetid. Likevel stammer hovedtyngden av funn trolig fra slottets siste brukstid, inklusive destruksjonen i ca 1575. Trolig stammer også noen funn fra tiden 1525-1542. Det har også forekommet aktivitet på holmen etter at slottet gikk ut av bruk, f.eks. bygdefester, men denne vil jeg ikke tro har etterlatt spor etter f.eks. militær aktivitet.

Wallem beskrev funnsituasjonen slik (Wallem 1917 s.61f):
"..ikke ethvert fund av løse gjenstande paa Steinvikholm kan uten videre indtegnes i billedet av slottets utstyr i det 16de aarhundrede, slik som tilfældet er med de fundne bygningsdele. Enkelte av de smaasaker, som kom frem ved utgravningerne, er utvilsomt tapte eller bortkastede saker fra senere tid; der har jo gjentagne gange været foretat store nedbrytningsarbeider paa Steinvikholm, naar der skulde hentes bygningssten fra de gamle mure til de nye befæstninger ved Trondhjem, og naar omegnens folk brøt ut stene til sit private bruk. Enkelte fundne bruksgjenstande bærer stilistisk præg av at tilhøre senere tid end det 16de aarhundrede, og der er fundet mynter fra det 17de aarhundrede som bekræfter rigtigheten av, hvad her er fremholdt.
Men med de begrænsninger, som her er anført gir vore to kilder, inventarfortegnelsen og de løse fund, alt i alt et ganske stort og broget billede av, hvad Steinvikholm har rummet."

Øvre datering er likevel 1860-tallet, da utgravningene startet, og på den tid var det under 300 år siden slottet ble forlatt.

De øvrige punktene vedrørende kildekritikk er verre. Det er ikke sagt noe om bevaringsforholdene i utgravningsrapportene, og det er ikke ivaretatt noe særlig organisk materiale. Det er usikkert hvorvidt dette skyldes innsamlingsstrategi, som kun er sporadisk beskrevet, eller om det skyldes at dette materiale ikke var bevart. Organisk materiale synes å stamme fra fuktige områder, som kjellerne, brønnen og avfallshauger utenfor slottet. For øvrig er det kun få gjenstander av tre, bein eller horn, bl a en del knivskaft. Organisk materiale kan være vanskelig å få konservert og få bevart etter det har ligget i jorden. Axel Krefting var imidlertid særlig opptatt av konservering, og skrev artikler om temaet. Det kan derfor synes som at konserveringsproblemer ikke har vært av avgjørende betydning for at de ikke har samlet inn organisk materiale.78 Den samme Axel Krefting bemerket at det fantes en "stor mængde ben, østersskalle og andet kjøkkenaffald" utenfor kanonport Fa i rom 110 (Krefting 1894 s.8). Dette materialet ser ikke ut til å være samlet inn, og i dette tilfellet skyldes det trolig at de ikke har sett kildepotensialet i denne typen materiale. Det er derfor mulig at det har vært bedre bevaringsforhold for organisk materiale enn en kan få inntrykk av utfra funnsammensetningen.

I utgravningsjournalene beskrives det i noen tilfeller at de renset ned til berget. Allikevel virker det som om de har konsentrert seg om å fjerne grusen, og bare unntaksvisk har gravd seg ned i kulturlagene. Hvis min formodning er riktig, er det naturlig at det er lite organisk materiale. Vann renner fort igjennom grus og stein, og materialet, særlig det organiske, vil brytes ned. I så fall er de innsamlede gjenstandene mest representativt for det ikke-organiske materialet. Innsamlingsmetodene ser ellers ikke ut til å ha påvirket representasjonen i nevneverdig grad.

Den følgende oversikt er bygget på registreringer og tegninger i dagbøkene. Det kan av og til virke som om det er funnet en hel del materiale som ikke er registrert i dagbøkene. F.eks. nevner Wallem at de fleste kakkelfliser ble funnet utenfor sørfløyen, men dette framgår ikke av dagbøkene (se nedenfor). Det er likevel mulig at Wallem her tar feil, ettersom han selv ikke deltok i utgravningene. Ved å bruke dagbøkene elimineres faren for å miste informasjon fra materiale som kan være gått tapt. Wallem bemerker f.eks. at

"Desværre har den tillid man har vist de besøkende paa slotsruinen været misbrukt, saa de allerfleste av stenkulerne er stjaalet av souvenirsamlende personer"(Wallem 1917 s.63).

Den følgende oversikten vil derfor bygge på opplysninger i dagbøkene, med notater foretatt fortløpende underveis ved utgravningene.

6.2.2 Oversikt over funnmaterialet

Alle funn er lagt inn i en database for å få en oversikt over dem. Ettersom det særlig er aktivitetsmønsteret i slottet som er interessant her, ble gjenstandene kategorisert etter funksjon, og de enkelte delene av slottet ble gitt en kode for å sikre forbindelsen mellom funn og kontekst (Vedlegg 1 og 2).

Hvis vi studerer funnene samlet, kun fordelt på de utvalgte funnkategorier, er det ett forhold som er verd å nevne: Det er en påfallende stor andel funn av våpen, eller gjenstander som kan knyttes til våpenbruk (Figur 17). Dette utgjør en nesten like stor gruppe som husholdningsfunnene.

Deler av selve bygningene og bygningsmaterialer skulle ha dominert enda mer enn de gjør i diagrammet. Denne typen materialet er ofte oppgitt i "mengder av" eller "flere poser med". Denne funnkategorien forteller oss imidlertid ikke så mye om hvilke aktiviteter som har foregått i slottet. Det ville også være rart hvis en ikke fant mange bygningsrester i destruksjonslagene i en ruin.

Våpenfunnene er totalt dominert av kruttvåpen: kuler, krutthorn m.m.

Kan funnene fortelle noe om lokalisering av aktivitet innen borgen? Nedenfor følger en oversikt over funn slik de er registrert per rom i dagbøkene for utgravningene i 1894-1900, og i årsberetningene for tiden før 1894.

Kjelleretasjen
(se Figur 8)
Det er vanskelig utfra dagbøkene og gjennomskue i hvilken forfatning taket i kjellerene har vært. Det er for eksempel bemerket at "Kjælderen Ød’s ramponerede Hvælv udbedrede ogsaa",79 men det er ikke mulig utfra dette å si om hvelvet har vært gjennombrutt og at funn fra rommet over derved har rast ned i kjelleren, eller ikke. Akkurat denne beskrivelsen gjaldt hvelvet i kjeller 007, hvor det ikke er notert funn fra, så en tør anta at hvelvet har vært relativt intakt, men skadet. Men disse forholdene gjør likevel at det ikke er mulig å si om funnene fra kjellerene kun representerer funn fra kjellerne, eller om de kan ha rast ned fra overliggende rom i 1. og 2. etasje. Funn fra kjellerene er her likevel antatt å ligge i riktig kontekst, og funn fra 001 - 003 også fra fase 2, ettersom disse kjellerene tilhører en yngre byggefase.

001: Det er en del våpenfunn fra kjelleren: et kanonløp, parertang til sverd, bakstykke av en kanon og en klinge av jern med gullstrimler. Det er også en mulig pil av tre med jernskoning, 3 støpeformer for kuler, 4 kuler (i bly og stein), og div. utstyr for blykuleproduksjon. En spore hører med til rytterutstyr, men kan også være en del av krigsutrustningen, om enn ikke som del av krigsutrustning i en borg. Deler av en bøtte eller et trekar (uvisst om det er lagget eller bøkret) kan ha vært et oppbevaringskar, som er naturlig i en kjeller. Det er også funnet en mulig tverrøks og en mulig mureskje, som begge kan være byggeredskaper. En perle og et hæljern kan være personlig utstyr, der perlen kanskje kan være fra en rosenkrans like så vel som en pynteperle. En gryte i støpejern er også funnet. En del spiker og nagler samt noen andre uklare funn forteller ikke så mye om funksjon.

002: Også her ble det funnet en jerngryte. Dessuten fant de en halv kvernstein, spiker, kull og en blykule.

003, 004, 005: I 003 og 005 ble det ikke gjort funn. I 004 ble det funnet et fingerbøl og et beslag for dolk eller sabel.

006: Funn av keramikk og en bordkniv kan peke mot kjøkkenfunksjon, men funnmaterialet er svært lite.
007, 008: Fra 007 er det ingen funn, men i 008 er det en rekke funn. Der er det funnet mengder av spiker o.l. og diverse bygningsdetaljer som ikke sier noe om funksjon. I tillegg er det en del fragmenter av kokekar i keramikk og mengder av bein og kull, noe som tyder på tilbereding av mat, og eventuelt bespisning. Men det er også en rekke våpen og redskaper, som øks eller hellebard og krutthorn, en syl (eller en brynjepilespiss?), hakke/tverrøks, bryne og mureskje. Det er derfor ikke et entydig aktivitetsmønster vi får.

001-003 er fra tiden etter ombygningen. Funnene er svært heterogene, med et sterkt innslag av våpen, iblandet andre ting som på ingen måte gjør bildet klart.

Samlet sett er det ikke noe klart mønster i funnmaterialet i forhold til hvilken funksjon kjellerene har hatt. I tilfelle de er brukt til oppbevaring, synes det som de like mye er brukt til oppbevaring av våpen som av matvarer. Men kjellerrom kan ikke ha vært noe gunstig lager for krutt og kruttvåpen over lengre tid med mindre de har lyktes å holde en tørr atmosfære i dem. De eneste funn som ellers peker i noen særlig retning for rommenes funksjon, er mengdene med kull og dyrebein sammen med kokekar i kjeller 008. Det kan stamme fra oppbevaring av mat eller at materialet er rast ned ovenfra. Det kan ikke ha foregått matlaging her, ettersom det ikke er ildsted i kjellerene.

1.etasje
101, "Borgstuen":
Fra den eldste bruksfasen (fase 1), i eller under brannlaget, finnes det en stikkert (lysestake) og en mulig mureskje. Foruten diverse bygningsdetaljer er det øvrige funnmaterialet stort sett knyttet til våpen og våpenbruk: kanoner, sverd, kuler og emner for kuleproduksjon.

Fra den yngste bruksfasen (fase 2), over brannlaget, ble det funnet flere fat og tønner i lagene . Dette ble tolket som bryggerivirksomhet, men kan også tolkes som oppbevaringskar. Noen få funn av våpen og rytterutrusting finnes også fra samme periode.

Hofflund anførte at dette rommet i "den senere tid" kunne ha tjent som bryggerhus, fordi de blant kull m.m. fant bånd og staver etter et "større bryggekar", samt flere mindre, i tillegg til bunder og staver til eiketønner "av den nu brugelige Facon" i massevis. En menge teglstein mente han kunne stamme fra en skorstein. Igjen er det usikkert hva Hofflund mente med "senere tid", men tønner har stort sett hatt samme utseende siden tidlig i middelalderen. Etter en nøyere stratigrafisk gjennomgang mente han dette rommet har utviklet seg som følger:

a) før 1542: golv og loft var i tre. Oppholdssted for besetningen.
b) i 1542: de brente flisegolvene styrtet ned og begrov våpnene
c) golvet restaurert med brolegning, plankegolv og gjenbrukt teglflis.
d) i en "senere tid": brukt som bryggerhus, basert på funnene av tønner og kar, samt en "bødkerdeichsel av den endnu brugte form"80

En kan innvende mot denne betraktning at "dikselen" etter tegningen ser ut som en vanlig tverrøks som kan brukes ved vanlig tømrerarbeid, det er derfor ikke mulig etter tegningen å dømme om det er en øks eller diksel. En diksel burde bestå av både en hammerdel og en økseegg. Med den valgte formuleringen i feltjournalen høres det likevel ut som de vet hva de snakker om.

Det er vanskelig å tro at de har funnet det praktisk å lage tønner i slottet ute på holmen. Derimot har de nok hatt bruk for en diksel så lenge de hadde tønner som oppbevaringskar, så det ville være naturlig å finne et slikt redskap sammen med tønnene. Denne indikerer i så fall bruken og ikke produksjonen av tønnene. Ettersom de fleste kanonportene i 1. etasje ble stengt etter brannen, er denne etasjen trolig mindre interessant som soldatrom etter denne ombygningen. Det er påfallende at våpenfunnene ligger under brannlaget, mens tønnene ligger over. Denne etasjen kan derfor godt ha fungert som soldatstue før brannen, og som bryggeri eller oppbevaring av øl og vin etter ombyggingen. Jeg antar derfor at dette kan ha vært "borgstuen".

102, 103: Det er ikke registrert funn fra disse rommene.

104: Her er det funnet en lysestake i messing, samt en fot og mulig tut av en messinggryte. Et fragment av kokekar av keramikk, et hengebryne og 10 kanonkuler av jern. Det er ingen kanonporter i dette rommet, så våpenfunnene herfra stammer trolig fra et depot.

106, tårnrommet i det store tårnet: I 1894 - 1900 ble det kun funnet en sopelime, en tønnebunn, lærstykker og kvist og kvast. Men Krefting rapporterte også om funn av en 6 kilos jernslegge, blykuler, rester etter støping av blykuler, samt kanonkuler av jern og stein (Krefting 1887, Krefting 1894).

107: Det er ikke registrert funn fra dette rommet.

108: I dette hjørnerommet i nordvest er det et forvirrende funnbilde: deler av et krus, en kniv med snodd skaft, tolket som kirurgkniv, kakkelflis, kistehaspe, nøkkel, øks, kjederester, i tillegg til en rekke gjenstander av jern og mer intetsigende funn. I 1886 ble det også funnet en blankett, keramikk, båtnagler, kniver, sporer, plogjern m.m. Dette siste ble funnet sammen med trekull som fantes nederst ved det som Krefting tolket som det opprinnelige golv. Han tolket dette derfor for en mulig smie (Krefting 1887 s.54f).

I rom 108 var det en 3,3 m dyp sjakt, 5,75 m x 2,5 m stor. Denne sjakten gikk helt ned på fjellet. I 1886 og 1893 ble det funnet "en mængde jernskrab", som for eksempel hestesko, tønnebånd, smedverktøy, en mengde "firkantede ringer" av samme størrelse, en hakke, en spore osv. (Krefting 1894 s.11).
Undersøkelsene i 1886 og 1893 kan imidlertid ikke ha omfattet annet enn toppmasser. I 1894 grov de fortsatt nemlig i "toppmassene", som er nærmere beskrevet som "den øverste meteren". I disse massene ble det funnet en del hamp og taurester.

Det er vanskelig å si noe om funksjon utfra et så sprikende materiale, men det kan virke som at mye av jernmaterialet kan stamme fra siste bruksperiode. Heller ikke den dype sjakten er mulig å tolke utfra gjenstandsmaterialet. Snarere kan en tenke seg sjakten som en vannbeholder, ettersom det synes å være et tydelig fravær av gjenstander, og bunnen er tettet med blåleire oppå berget.

109: Et bein fra en sel, deler av en kobberkjel, jernkiler og en blykule forteller ingenting om hva dette rommet har vært brukt til.

110: I 1893 ble det ved kanonporten i dette rommet (Fa) og utenfor denne, funnet en "overordentlig stor mængde ben, østersskaller og andet kjøkkenaffald", samt nedraste, sotede teglstein, trolig fra et stort ildsted i tegl.81 Det ble ellers ikke registrert funn på rom 110 i 1894-1900. Funnene utenfor peker mot en kjøkkenaktivitet, og hvis dette avfallet kommer fra rommet innenfor, kan dette ha vært et kjøkken.

111: Det ble gjort mange funn på rom 111. Her ble det funnet nøkler, stikkerter (lysestaker som stikkes inn i veggen), en mureskje, saks og kniv; mengder av slagg, noen hakker, en blankett, foruten en rekke bygningsdetaljer og diverse jernstykker, kobberplater m.m. Det er påfallende mange redskaper, men de representerer ulike typer aktiviteter og er vanskelig å tolke i en spesiell retning.

112, 113 (det lille tårn): I 112 (gangen inn til det lille tårnet) er det ikke gjort funn. I selve tårnrommet er det gjort viktige funn av bygningsdeler, men gjenstandene er få: et dreiet trefat, deler av en tønne, i tillegg til 6 kanonkuler av stein i store kalibre (70 - 130 mm). Et dosete med plass for 3 ble også funnet her. Tønnen og 3-seteren kan stamme fra en dass med minst 3 seter. En konstruksjon i bunnen av tårnet er tidligere tolket som cisterne (se under), men begge deler virker usannsynlige i et forsvarstårn. Kanonkulene passer bedre inn i det forventede inventaret i tårnet. Vi kan likevel ikke utelukke at tårnet har endret funksjon over tid. Spørsmålet om alternative tolkninger av cisternen bør derfor ligge åpent.

114: I dette største rommet i østfløyen er det gjort mange funn. De fleste sorterer under kategoriene bygningsdetaljer og "diverse". I tillegg er det funnet en lysestake av messing, del av en kobbergryte og flere deler av kokekar.

115: I 1893 ble det funnet stykker av to kanoner. Sammen med kanonporten som peker mot porten, og fraværet av andre funn, kan dette styrke den tidligere teorien om at dette har vært et vaktrom som voktet porten.

116: I det lille rommet 116 ble det gjort mange funn. En halv klebergryte og deler av kokekar av keramikk tyder på matlaging. Et bemalt fat, en bierhane og en flaske kan tyde på servering av mat. Tre kanoner, et mulig krutthorn og en hestesko kan være soldatutrustning, men et fingerbøl peker heller mot tekstilhåndverk eller reparasjonsarbeid. I tillegg er det funnet 3 blanketter, store mengder jernskrammel, sammensmeltet bly og golvtegl.

På bakgrunn av den påfallende konsentrasjonen av blanketter i og nær ved dette rommet har det tidligere vært fremsatt en teori om at en har preget mynt i dette rommet, og at rommet kan ha vært brukt som en enkel form for verksted, uten behov for ildsted (Nordeide 1996). Denne teorien bygget bl a på at det var mulig å tilføre blankettene et preg uten å måtte varme dem opp, og dette var igjen avhengig av den tildannelsesprosess av blankettene som gikk forut for pregingen. Senere forskning har imidlertid vist at med den metall-sammen-setning og struktur som blankettene har fra denne perioden, har det ikke vært mulig å prege dem uten bruk av ildsted. Legeringen i blankettene fra denne tiden inneholder så lite sølv at de ville sprekke hvis de ikke ble varmet opp før preging.82 Det finnes ikke ildsted i dette rommet, og teorien om myntpreging i dette spesielle rommet må trolig derfor forlates. De store mengdene av enkeltfunn gir rommet heller et påfallende preg av lager. Funnene av blanketter må likevel sees i sammenheng med at Mynten i Erkebispegården brente i 1532. Til tross for at den ser ut til å ha blitt bygd opp igjen ganske raskt, kan de ha hatt behov for å lagre eller prege blanketter på Steinvikholmen for en kortere periode.

Rom 116 ligger svært beskyttet ved siden av vaktrommet, og trolig med tilgang kun gjennom vaktrommet. Dette rommet har, ved siden av de solide tårnene, trolig egnet seg for å oppbevare verdifulle gjenstander.

118, Trebygningen: Det er funnet en skavekniv, en kile og et uidentifsert redskap. To kanonkuler av stein, et bissel, ildstål og et buet treskaft som kan ha tilhørt en øks, samt en svensk mynt er de sikre funnene herfra. 4 kanonkuler er muligens funnet her. Disse funnene gir samme inntrykk som funnene fra rom 101, i den eldste perioden. Også dette rommet kan ha vært brukt for soldatene, som vaktstue eller oppholdsrom.

120, Borggården: Bortsett fra bygningsdetaljer er det funnet 3 mynter, 4 kanon-/geværkuler, en pile-/spydspiss og en bordkniv. To av myntene er fra 1600-tallet, mens den tredje er fra slottets bruksperiode (1534-59).

010, Slottsbrønnen: Denne brønnen skal være anlagt ved ombygningen etter brannen i 1542. Alle funnene stammer altså fra siste bruksperiode eller senere, skjønt det kan ha vært eldre gjenstander fortsatt i bruk etter 1542 fra en eldre periode. Til gjengjeld var det mange fine funn i brønnen, som inneholdt mer enn 2 meter dype avsetninger. Mange av funnene er knyttet til kjøkken/ bespisning, såsom deler av tønner, kokekar, krus, diverse kar, skeier, skål, kobberkjel, og bøtter. En stikkert kan ha vært brukt overalt, og en dolkeslire av lær har nok fulgt folk der de var, som personlig tilbehør. Mange skodeler og en velbevart filthatt har nok også det. Et velbevart brønnhjul var en del av brønnkonstruksjonen. Et relikviegjemme, trolig fra et alter, ble funnet i bunnmassene her. Det er fristende å tolke dette som rester etter en bevisst ødeleggelse av relikviene etter reformasjonen, fra det kapell som må ha vært her i erkebiskopens tid. Alt i alt passer funnene i brønnen best med at brønnen har fungert for kjøkkenet, som naturlig er.

Øvrige funn stammer fra slottets utside, og er derfor ikke så velegnet til å funksjonsbestemme enkeltdeler av slottet. Det er likevel verd å merke seg at det er registrert påfallende store mengder dyrebein og kardeler som kan tyde på kjøkkenavfall. Dette er særlig lokalisert til de nordre og nordvestre områdene. I den grad avfall er kastet ut av slottet gjennom glugger eller lignende, kan dette tyde på at kjøkkenvirksomhet var lokalisert til nord- og vestfløyen.

Etter denne gjennomgangen av funn etter kontekst får vi ikke noe tydelig bilde av aktivitetsmønsteret i slottet. Bortsett fra følgende har vi lite å gå etter:

- En antydning av dominans av matproduksjon og muligens bespisning i nordre og nordvestre deler
- En påfallende våpenkonsentrasjon i det lille (og det store) tårnet og i de tilstøtende rom til det store tårnet
- Tegn til at rom 104 og 116 er brukt som lager
- Kjellerene ser ut til å være brukt som lager for våpenutstyr og mat

Det er ikke påvist noen sikre dasser i slottet, men de må være lokalisert til slottets yttermur, kanskje helst på andre sider enn den søndre, som vendte mot land. Det kan ha vært plassert en treseter i eller ved det lille tårnet.

Gjenstander fordelt etter funksjonskategori
Sammensetningen av gjenstander per rom gav ikke så tydelige aktivitetsmønstre mht arealdisposisjon. Det kan være en annen mulighet å studere hvordan ulike gjenstandskatgorier fordeler seg i slottet. Fordelingen av ulike funksjonskategorier er vist på figur (Figur 18 - Figur 24). På disse figurene er områdene utenfor slottet bare vist med et fiktivt rektangel utenfor hver fløy. Notatene i feltjournalene forteller bare at det er gravet på "utsiden øst for" eller lignende, og mer unntaksvis kan vi bestemme nærmere hvor funnet er gjort. I dette tilfellet er likevel alle disse funnene slått sammen og plassert i de viste rektangel. Området ved "båthavnen / skipsbukten" og "nordterrassen" er tatt med under "utvendig nord" (122). "Sydterrassen" er tatt med under "utvendig sør" (124), og "kalkbingen" er tatt med under "utvendig øst" (123). Funn med usikker kontekst er strøket fra denne oversikten, eller oppført under konteksten "99".

Funnene er vist med sirkler av ulik størrelse, hvor størrelsen øker med frekvensen. Sirkelen er plassert midt i det rommet funnene er gjort. Ettersom det er både kjellere og rom i 1. etasje på samme figur, kan det av og til være vanskelig å oppfatte hvilket rom funnet er gjort i. Det er da verd å merke seg at det ikke er gjort noen funn i kjelleren 007, men derimot viser sirkelen over denne kjelleren funn som er gjort i rom 109. Likedan er det ikke gjort funn i rommet 107, og sirklene i dette rommet er derfor gjort i kjellerene under. I de øvrige funn skulle det ikke være problematisk å skille mellom markeringene.

Før vi ser på fordelingen av funnkategori, bør vi se på hvor det er gjort mye og lite funn totalt sett. Alle funnmønstre som kun reflekterer den totale funnfrekvensen kan avspeile andre forhold enn funksjon, som f. eks. bevaringsforhold, gravedybde m.m. Figur 18 viser denne fordelingen. Det er særlig mange funn i nordfløyen og utenfor vest-, nord- og sørfløyen. Det er også en betydelig andel av funn i rom 114 og 116 i østfløyen, samt på borggården og i det lille tårnet i nordøst.

Funn av Kategori 1: Husholdning, viser i store trekk samme funndistribusjon som det totale funnmaterialet. Dette er også en relativt stor funngruppe, som utgjør en stor andel av det totale materialet (se Figur 17). Dog er det konsentrasjonene i vestre deler av nordfløyen som er mest markant av området inni slottet, sammen med rom 114, 116 og området utenfor sør- og nordfløyen. Det er mye kokekar, krus og kniver for matstell i denne gruppen.

Av penere ting som kunne tenkes å komme fra representasjon, er det funnet noen i området utenfor sørfløyen og tårnet i sørvest. Det er likevel ikke mange funn det er snakk om, og ikke spesielt luksuriøse: ulike messinggjenstander og et ornert beinstykke. Lysestake av messing er funnet i 114 og 104, mens en lysekrone av messing er funnet utenfor sørfløyen. Dette kan peke mot finere spisesteder eller representasjonslokaler i sør- og østfløyen.

Funn av Kategori 2: Bygg gir den samme fordeling som det totale materialet. Dette er den absolutt største funngruppen, men sier lite om aktivitetsmønstre. Et unntak kan likevel nevnes: kakkelovner. I borgene og i adelsskapets hus på kontinentet fantes kakkelovnene side om side med åpne kaminer på 11- 1200-tallet, slik at kaminene var i de representative salene, mens kakkelovnene sørget for røykfri oppvarming i de mer private boligrommene (Kaufmann 1997 s.480). Nyere forskning har også vist en særlig knytning mellom kakkelovnen og "finstuen", også i seinmiddelalder (Henkel 1997 s.459f). Kakkelovner har også vært satt opp i verksteder i seinmiddelalderen, men da i sekundært bruk.

I dagbokens anmerkninger om kakkel er de fleste registrert på vestsiden eller nordvestsiden. Imidlertid skrev Wallem i sin bok (s.73) at de forekom vesentligst i grusmassene utenfor sydfløyen, hvorav han sluttet at det hadde vært kakkelovn i overetasjen der. Dette utsagnet er det vanskelig å ta stilling til, fordi det er uklart hva han bygger på. På en av kakkelflisene kunne Wallem lese et årstall som syntes å være 1552 (Wallem 1917 s.74), men det er også funnet både grønn og svart kakkel i kullaget, noe som tyder på at det også fantes kakkelovner før brannen.

Funn av Kategori 3 er en liten funngruppe, og nokså ensidig sammensatt av ulike typer redskaper. Klare byggeredskaper er holdt utenfor denne gruppen.

Det er ikke tydelige fiskeredskaper belagt fra Steinvikholmen. Det er heller ikke mange vitnesbyrd om spesifikke håndverk. Unntak er slagg i rom 111, og noen få, spredte tekstilredskaper. De andre gjenstandene kan være multifunksjonelle, eller det er usikkert hvilket håndverk de er anvendt for. Funn av denne kategorien er spredd, men mest markant er forekomstene i nordfløyen.

Funn av Kategori 4: Våpen er særlig konsentrert til rom 101, "Salen", 113 (lille tårnrom) og 116. Våpenfunnene fra rom 115 og 106 vises ikke på Figur 21, ettersom de er fra en eldre undersøkelse. Ettersom det ikke er funnet andre kategorier funn i rom 115, er disse funnene markante. For øvrig viser fordelingen av våpen mye det samme mønster som den totale funnmengden, men avviker på et par punkter: Det er funnet relativt mye våpen i rom 118, mens det derimot nesten ikke er gjort våpenfunn i rom 111 og 114.

Det er funnet en gåsefot i kullaget, noe som tyder på at det også kan ha vært brukt armbrøst i tiden før 1542.

Kategori 5: Mynt: er særlig konsentrert til borggården og rom 116. Konsentrasjonen av blanketter i rom 116 kan trolig forklares med at dette var et oppbevaringsrom. Ytterligere en blankett er funnet i rom 111, og dessuten en fra "høyenloftsvalen", som jeg ikke har lykkes i å finne ut hvor er. En mynt fra Christian 1.’s tid er funnet på samme sted. Den sistnevnte, blankettene og en mynt fra Chistian 2. utenfor i nordvest er alle fra erkebispetiden. Samtlige myntfunn fra borggården er fra tiden etter reformasjonen, og de fleste også etter slottets brukstid. Ved flere tilfeller skal en ha fraktet stein herfra til Trondheim, til ulike festningsverk, og en kan ikke se bort fra at myntene har havnet her ved arbeid for å skaffe stein allerede før Kristiansten ble bygd. Det kan ha stått ganske mye igjen av ruinen fortsatt da noen ferdedes på borggården i siste halvdel av 1600-tallet.

Funn av Kategori 6: Ideologi er kun 4 stk., hvorav det ene er relikviegjemmet som ble funnet i slottsbrønnen (nevnt over). De øvrige funn er et bokbeslag og en skrivetavle med bumerker fra utsiden av sørfløyen, samt et trestykke med bumerker fra rom 101.

Funn av Kategori 7 er også en svært liten funngruppe, som i hovedsak består av båtnagler, sporer, bissel og hestesko, samt en hjulaksel. Det er altså rester av både hest, vogn og båt som transportmidler, men fordelingen av dem gjør oss ikke mye klokere.

Kategori 8: Igjen en liten funngruppe, hvor mesteparten av funnene består av elementer fra drakten, inklusive hatt og sko. De fleste funnene kommer fra utsiden, eller aller flest fra brønnen. Funnene fra brønnen reflekterer nok helst avfall /gjenfylling og gunstige bevaringsforhold for organisk materiale. Det er vanskelig å slutte ut fra dette at folk har oppholdt seg mer rundt brønnen enn ellers i slottet. Funn fra kjelleren 001 er fra tiden etter ombygningen (i 1542?).

De funn som ikke er bestemt som annet enn Kategori 9: Diverse, følger samme funndistribusjonsmønster som den totale funnmengden: der hvor det er mye funn, er det også mye "diverse", og vice versa.

6.2.3 Oppsummering

Samlet sett gir heller ikke en oversikt over funnene per funksjon noe særlig mer informasjon. Men det kan se ut som om nord- og vestfløyen, altså i de samme områder hvor det er kjellere, har hatt den mest sammensatte funksjonen. Der har det vært matlaging og bespisning, men også andre aktiviteter ser ut til å ha funnet sted. Det kan virke utfra gjenstandsmaterialet som at dette har vært "økonomifløyene".

Det store tårnet har vi liten informasjon om utfra gjenstandsmaterialet, eller rettere: det er påfallende få funn fra dette rommet. Dette har enten ikke vært brukt, eller kanskje måttet være forbeholdt ren bevoktning, selv etter ombyggingen i 1542? Tilstøtende rom 101 og den tilstøtende trebygningen 118 ser ut til å ha vært brukt som oppholdssted / lager for soldater og materiell, i alle fall før ombyggingen. Det lille tårnet har et langt mer komplisert funnbilde, som gjør det vanskelig å si noe om spesifikk funksjon. Det er likevel klart at begge tårnene opprinnelig må være bygd som forsvarstårn, uansett hvilken tilleggsfunksjon de kan ha hatt.

Rom 116 og kanskje også 104 ser ut til å ha vært lager for ymse gjenstander. Likeså er det en svak antydning til at representasjonsting samler seg rundt øst- og sørfløyen, og at tilsvarende områder ikke har hatt den samme økonomisk mangeartede aktivitet som i vest- og nordfløyen. Rom 115 ser imidlertid ut til å kunne ha hatt en ren vaktfunksjon, med utelukkende våpenfunn.

6.3 Ruinen selv

De ulike rommene i slottet, slottets arealdisponering og totalinntrykket av borgen kan også gi informasjon om hvilke aktiviteter som har foregått i slottet. Kan en i tillegg lokalisere noen av de kjente aktiviteter til bestemte deler av slottet? Det har f.eks. vært gjort forsøk på å identifisere "fangehullet", hvor Nils Lykke satt fanget, og det har vært gjort forsøk på å identifisere andre deler av slottet.

Allerede Ziegler og Axel Krefting identifiserte en del elementer, som tårn, trapperom, brønn/ vanncisterne og kanonhvelv, og disse er det som oftest ikke tvil om. I tillegg har de fremført noen teorier om andre rom i slottet. Wallem har gjennomgått hvert enkelt rom etter at utgravningene var ferdige, og har oppsummert mye av det Hofflund og Kielland har diskutert i sine dagbøker.

Rom 115 ble av Krefting (1894) og Ziegler (1875) antatt å være vaktstue (Kreftings rom "i"). Det ligger midt imot porten, og underliggeren av et skyteskår ligger i nivå med yngste brolegning (Krefting 1887 s.58). Her ble det også, som vi så, funnet rester etter 2 kanoner.

Ved Kreftings undersøkelser var enda store deler av ruinen dekket med grus. Det var derfor en del detaljer han naturlig nok ikke kunne se. F.eks. trodde han at terrassen på borggården fortsatte helt fram til vestmuren, og han kunne ikke se noe portrom ved hovedporten. Den mest grundige gjennomgang med de beste forutsetninger er det Wallem som har gjort, og den følgende gjennomgang av slottets rom vil i hovedsak bygge på hans redegjørelse for bygninger og funksjon (1917), tilknyttet mine kommentarer.

6.3.1 Kjelleretasjen

(se Figur 8)
I vestfløyen er kjellerene 001, 002 og 003 tilført senere (etter 1542?). Dette har ført til at golvnivået i 107 og 108 ble betydelig hevet, og derved ble begge kanonhvelvene i vestmuren ubrukelige (Wallem 1917 s.35, 37ff).

I mellom 002 og 004 er det en passasje som er utvidet til et lite rom, som igjen fører over i den trange, lystette kjelleren 003 (Figur 25). Krefting tolket dette som en vanncisterne, tilhørende en yngre fase. Ved utgravning i 1886 sto det klart, velsmakende vann i rommet, og de bar ut nærmere 80 bøtter vann (Krefting 1887 s.53). Dybden på rommet opp til terskel var 52 cm.83 Det samlet seg også stadig vann under utgravningen, så det måtte brytes et avløp for å drenere rommet.84 Golvet hadde stampet leire med trebrolegning over som golv. Dette rommet har Hofflund og Wallem begge kalt for "fengsel" eller "fangehull". Årsaken til at de har tolket rommet som fengsel er fordi det ligger isolert, mørkt, kaldt og fuktig, og et fangehull skulle være så gruvekkende som mulig. Som Wallem selv sier (s.37).

"Fængslet - eller skulde det kanske heller kaldes "fangehullet", hvortil aldrig det mindste glimt eller refleks av dagens lys nogensinde naar ind- "

…eller Hofflund (Journal A, s. 35):

"Dækkhelle i det sydøstre Hjørne ved Døren tyder med Bestemthed paa, at det har været et Fangehul, der hvad isolerthed, Mørke og Fugtighed anbelanger, fuldkommen har staat paa Høide med hin Tids værste."

Det er vanlig at slike rom har fått tildelt en fengselsfunksjon:
"The name prison is often misapplied to ill-lighted rooms which were actually stores, or even latrines"(Toy 1985 (1939) s.226).

I mange av de tilfeller hvor vi vet at det har vært fengsel, har det allikevel vært slike mørke, ukomfortable, rømningssikre rom. De var gjerne plassert i kjellere, og gjerne i kjellere i tårnene eller det sentrale boligtårnet ("the keep"), for eksempel i Launceston Castle, Conway Castle og Warwick Castle i England, og Chateu de Pierrefonds i Frankrike (Toy 1985 (1939)). Men i mange tilfeller har det også vært vanlige lagerrom som er tolket som fengsel, fordi lagerrom også oftest skal være mørke og kalde. Golvet i 003 med stampet leire under, og det faktum at det var så kraftig vanntilsig der at de var nødt til å bryte nytt avløp under utgravningen for å bli kvitt vannet, gjør at en ikke kan ta tolkningen som fengsel uten diskusjon. Hofflund beskrev selv situasjonen slik:85

"Da det er stor Skade, at Fængslet alltid løber fuldt af Vand, saa Indgangen til samme er stængt for Publikum, har vi gjort en del dessverre frugtløse Anstrengelser for at finde et Udløb for samme. Det ser virkelig ut, at dette Rum er det eneste paa Slottet, hvor der ikke har været sørget for afløb."
Han noterer videre at de har lyktes å lage et avløp, og de murte deretter et avløp som ble drenert ut gjennom sjakten i rom 108.

Tilsiget med vann må ha vært like sterkt før som nå, og leiren i golvet, som må være tilført, tyder på at de har ønsket at vannet skulle stå der. Treplankene over leiren tyder på at golvet har vært brukt, eller at leiren ikke var gunstig underlag i seg selv. Også i kjeller 001 var det golv av leire, men dette var tørrere og da var ikke leiren så problematisk å gå på. Langs veggene i 003 er det murt ca en halvmeter høye benker langs den ene kortveggen og langveggen, og en 1,39 m høy plate i hjørnet ved inngangsdøren (Figur 25). Dette tolket Wallem som "brisker" og "bordplate", men det er vanskelig å tenke seg en bordplate nesten 1,5 meter høy. Vi må heller søke en annen tolkning av dette rommet, som heller mer i retning av den opprinnelige teori som vanncisterne eller reservoar. Kjellerne har trolig i stor grad vært brukt til å oppbevare mat, og en kan tenke seg at dette rommet ble brukt for å holde f eks melkeprodukter kjølig, liksom en i senere tid har hatt vannavkjøling av melk. Under beleiring kunne de umulig nå noen depot av ferskmat fra fastlandet. Kanskje de har beregnet at det skulle stå ca 0,5 m med vann, og at "briskene" rundt var til å gå på for å nå de tingene som befant seg nedi vannet. Et alternativ kan være som lager for levende fisk, eller rett og slett som vannreservoar.

Hvis alle ombygninger skjedde etter 1542, og disse kjellerne derfor er fra etter 1542, må de uansett ha hatt et annet fengsel før dette. Vi vet at erkebiskopen holdt Nils Lykke fanget her, som ble brent eller røkt i hjel i 1535. Det kan i alle fall ikke ha skjedd i dette vannhullet, oppført i teorien etter 1542. Det er mer sannsynlig at dette har vært i et av tårnene, som ellers er regnet for det sikreste bygningsleddet.

Også en del av kjellerne i nordfløyen har ifølge Wallem vært tilføyd etter brannen i 1542: nemlig 004, 005 og 006 (Wallem 1917 s.38). Disse har adkomst via kjellerne i sør, og har ikke hatt forbindelse til de opprinnelige (før 1542) kjellerne 007 og 008. Wallem antydet ikke hva kjellerene kan ha vært brukt til. Han bemerker at det ble gjort mange gjenstandsfunn i 007 og 008, særlig i 008, men ifølge Wallem kan disse funnene ikke si noe om hvilken funksjon de har hatt. Utfra utgravningsprotokollene er det imidlertid ikke gjort funn i rom 007.

I denne redegjørelsen hevdet altså Wallem at kjelleren 006 var et resultat av ombygning etter brannen i 1542, og at denne kjelleren hadde adkomst til de yngre kjellerne i sør. Når en leser Kreftings stratigrafiske betraktninger rundt kjellerens trapp og brolegningen i borggården (se også Figur 26), kan det imidlertid ikke være tvil om at trappenedgangen, og ergo kjelleren, må ha tilhørt den tidligste steinbrolegningen (Krefting 1887 s.55). Krefting mente også at den trappen som førte ned til kjelleren er så stor at den neppe førte ned kun til kjeller 006, men at denne må ha hatt forbindelse med kjeller 005. Denne antagelsen ble bekreftet ved senere undersøkelser, og det medfører at høyst sannsynlig kan også 005, og kanskje 004, ha vært en del av det opprinnelige anlegget. De ser dessuten ut til å være lagt ut etter en symmetrisk og helhetlig plan, med et samlet dreneringssystem under alle disse kjellerene i nordfløyen. Tilføyelsen av kjellerne 001, 002 og 003 vil alene være grunn nok til at golvnivået i rom 108 måtte heves.

6.3.2: 1.etasje
Straks innenfor porten ligger er lite, rettvinklet rom som må ha vært vaktrom og alternativ passasje inn til borggården. Dette vaktrommet (117) har hatt utgang ut til portrommet mellom den ytre og den indre port, og har gitt adgang videre til det indre i slottet. Wallem tolket dette som å være en ekstra inngang/ gjennomgang for å slippe å åpne den indre, store porten. Det er nok riktig, men det kan også ha rommet en portvakt liksom vaktrommet i portrommet i Erkebispegården i Trondheim. Fra vaktrommet er det som sagt videre adgang til de indre delene av slottet, til borggården og muligens til rom 118.

Trebygningen 118 ser ut til å ha opptatt arealet mellom terrassen og vestmuren, langs borgstuens nordvegg. Grunnen er sterkt skrånende mot sør, slik at det er nesten 3 meter stigning fra borggården til bunnen av ildstedet inni rommet. I dette området er det funnet mye brent treverk, gjenstander og dessuten 2 ildsteder (Wallem 1917 s.33f). Det er uklart hvorvidt disse ildstedene har vært i samme eller i to adskilte rom. Hofflund mente imidlertid at de ikke var anlagt samtidig. Det "nuværende ildsted" (="ildsted 4" (det vestligste?) lå over kullaget, og var derfor bygget etter brannen.86 Ifølge Wallem ble imidlertid begge disse ildstedene (og bygningen, må vi tro) oppført etter brannen, og kan derfor være samtidige (Wallem 1917 s.33f). Det er usikkert hva Wallem bygde dette på. Rommet kan ha vært en varmestue for portvakten.

En dominerende terrasse (119) preger borggården. Den er i dag 2,4 m høy, og er bygd inntil sørfløyen. Det er ikke oppgitt noen holdepunkter for om denne terrassen hører med til det opprinnelige anlegg eller ikke. Hvis den er opprinnelig, har den i så fall raget nær 4 meter over borggården. Wallem bemerket at det ikke var funnet spor av noen bygningsrester på den. Han tenkte seg at det kan ha stått en svalgang på den, men neppe noen større bygning. Hvis det virkelig var en åpen terrasse, er det ikke lett å se hvilke funksjon den kan ha hatt.

Terrassen kan ha formidlet adgang til 2. etasje. Det er ikke påvist noen innvendige trappeoppganger til 2. etasje fra rommene i 1. etasje. Riktignok påpekte Wallem at det er mulig at det har ført en trapp opp fra rom 102 og 103, men sa selv at det ikke er funnet spor etter dette. Rom 102 er svært lite for å kunne føre opp en trapp, og det er også helt klart en sekundær tilføying (etter 1542?), ettersom det stenger et kanonhvelv i sørmuren. Det er mer sannsynlig at terrassen har vært basis for en svalgang med trapp opp til 2. etasje, som har gitt adgang til rommene over.

En annen forklaring på terrassen, er at terrenget stiger sterkt mot sør ca fra den aksen som porten og rom 115 representerer. Her er det et fremskutt bergparti som hever seg 2,3 meter over dagens borggård. Mens dagens nivå på borggården ligger på 9 - 9,5 m , så ligger nivået på terrassen og innvendig golv i sørfløyen på 11,5 - 12 m (Figur 27). Terrassen kan altså også være et forsøk på å "temme" et uregjerlig, naturlig element, og omforme det til noe praktisk. Dette gir slottet en kompakt karakter, og en konsekvent og stram linje som passer godt til de strenge, geometriske formene i renessansens slott og hager.

Borggården (120) er steinbrolagt, og ifølge Wallen er det 1,2 m kulturlag mellom den eldste og yngste brolegningen. Disse kulturlagene antas å stamme fra tiden før brannen i 1542, og er, så vidt som jeg kan forstå, i hovedsak intakte. I det nordøstre hjørnet har det vært en stor forsenkning (ca 3 x 7 m) som kan ha vært brukt til ansamling av regnvann e.l. Det er et system av renner fra innvendig i østfløyen, fra terrassen og fra borggården. Disse munner ut i denne forsenkningen, som så dreneres videre gjennom en renne som går under nordfløyen, øst for den østligste kjelleren, og ut av slottet gjennom nordmuren. Ved behov for vann har de kanskje kunnet stenge avløpet? Det er imidlertid ikke sikkert at denne forsenkningen er opprinnelig, ettersom det er antydet at den kan være brukt til grisefjøs av det langt yngre småbruket på holmen (Gravbrøt 1993 s.47).

Når en trekker fra det arealet som opptas av terrassen, trebygningen sør for denne, forsenkning i nordøst-hjørnet og trapperom over kjellernedgang (-ene), har arealet på borggården vært minimalt: Arealet eksklusive terrasse og trebygningen, men inklusive trapperom og forsenkning, er på ca 450m2. Totalt sett har altså åpent areal ikke vært stort større enn ca 400 m2.

Om det har vært et fysisk skille som har delt borggården i en ytre og indre borgdel er mer usikkert, men fragmenter av en relativt kraftig mur i nord-sør-retning kan være rester etter en slik skillemur. Krefting har tolket dette som et trappehus, men det er uklart om det opprinnelig har vært én eller to vanger til denne trappemuren. Krefting skrev på et tidspunkt at de har ryddet og murt opp trappevangene i flertall, og det er uklart om han da også påviste den vestre vangen (Krefting 1894 s.10). I forbindelse med disse notatene tegnet Hofflund to trappevanger i feltjournalen, der det tidligere kun var tegnet en østre vange. Wallem tegnet siden kun én, og omtalte stedet som at kun den østre vangen var påvist. Muren i den påviste østre vangen synes uansett unødig kraftig for å være kun en trappevange. Den korresponderer dessuten med søndre avgrensning av terrassen. Dagens terrasse rager ca 2,4 m over dagens borggård (Figur 27). Ved opprinnelig nivå på borggården 1 - 1,5 m under dagens nivå, ville en mur i høyde med golvet på terrassen ha dannet en ca 4 meter høy vegg, og den kan godt ha vært høyere. En eventuell åpning inn mot indre borggård, må ha vært i forlengelseslinjen mellom hovedporten og porthunden i rom 115, slik at porthunden kunne vokte begge portene inn til borggården. Dette kan trolig bekreftes eller avkreftes ved nye feltundersøkelser.

Sørfløyen

Rom 101 har en tenkt på som "borgstuen". Hofflund antok at dette var salen for soldatene, mens den tilsvarende store "riddersalen" for slottets herre, lå over 101 i 2. etasje Dette bygde han på størrelsen og på funn som tydet på at den egentlige "Riddersalen" lå i 2. etasje. Den var bedre utstyrt, bl a med glaserte teglfliser på golvet (se 2. etasje). Før rommet ble avdelt med "forstuen" 102, hadde rommet dessuten direkte adgang fra terrassen. Ikke minst var det direkte adgang til det store tårnet og tilliggende rom i sørfløyen. Den sentrale beliggenheten i forhold til hovedtårnet ble regnet som viktigst for tolkningen.87

Rommet har trolig hatt to pilarer som understøttere for et bjelkelag i tre, som var basis for golvet i hallen i 2. etasje. En kunne tenke seg at dette rommet var overhvelvet. Dette ville være vanlig for denne typen konstruksjoner fra denne tiden, men egentlige hvelvribber er ikke funnet. En tilsvarende løsning med flatt tregolv finnes ellers både i Glimmingehus (i Skåne) og Nyborg (Fyn), som er bygget på samme tid, så det er slett ikke utenkelig med flatt tak. Profilet i pilaren i overetasjen er antatt å være finere, mer forseggjort enn i 1. etasje, men grunnlaget for denne tolkningen er heller spinkel (se Wallem 1917 s.321f).

Over portalen inn til hallen i "Vekthuset" i Erkebispegården finner vi Olav Engelbrektssons våpenskjold. Det er interessant at det også i forbindelse med dette rommet (i rom 102) ble funnet en rikt profilert bue, med et skjoldfelt på toppsteinen. En kan tenke seg at Olav Engelbrektssons våpen har sittet også her (Krefting 1894 s.5). Men selve våpenskjoldet var hugget bort, og derfor ikke mulig å identifisere. Om det har vært plassert i 1. eller 2. etasje er uvisst, men Krefting antok at den var rast ned fra 2. etasje. Det er også funnet en lignende stein med deler av våpenet intakt utenfor nordfløyen. Dette funnet viste erkesetets våpenskjold (Wallem 1917 s.54).

Det ble gravd ned på fast fjell i dette rommet. Fjellgrunnen hellet sterkt mot nord, samtidig som det var sagtakket etter avhugging. Årsaken til at de har hugget i fjellet er uviss. Det kan ha vært behov for bygningstein eller avretting.

Rom 102 kalte Wallem "forstue", uten nærmere forklaring. Det var direkte adgang til rommet fra terrassen. Rom 103 hadde også adgang fra terrassen. Rommet var ikke brolagt, men fjellet var dekket av "kraakeskjæl" (= kråkeboller?) og kalk (Wallem 1917 s.30f). Dette var trolig kun en kalkmasse som synes å ligge i bunnen mot fjellet i flere rom, og var trolig kun en rest av konstruksjonslagene. Gravbrøt kalte rom 103 og 104 for "forrådsrom", uten at hun har begrunnet nærmere hva hun bygde de te på. Hjørnerommet 104 var ikke brolagt, og fjellgrunnen ser ut til å ha dannet golv også her.

Østfløyen

I østfløyen er det 3 rom som ligger til terrassen / borggården: rom 114, 115, 116. Opprinnelig ble disse rommene bygget med et sammenhengende kanalsystem under veggen. Dette drenerte vann ut gjennom en synkebrønn gjennom veggen i rom 114, og videre ut i den store forsenkningen i borggårdens nordøstre hjørne. Denne forsenkningen ble drenert videre gjennom en kanal som løp under nordfløyen og ut gjennom nordmuren. Kanalsystemet i østfløyen ble imidlertid tilstoppet da golvnivået ble hevet i rom 115. Rom 114 er det største rommet i østfløyen, og hadde en midtpillar. Det er ikke funnet hvelvribber på Steinvikholmen, så sannsynligvis har det også her vært flatt tak, liksom i rom 101.

Wallem foreslo ikke noen funksjon for noen av disse rommene, bortsett fra rom 115, som er forsynt med en kanonport som kan bestryke hovedporten. Han mente, liksom Krefting og Ziegler, at dette var en slags vaktstue (Wallem 1917 s.58). Det er ikke påvist rester etter noe ildsted. Gravbrøt foreslo dette som forrådsrom, men argumenterte ikke for denne tolkningen. La oss derfor holde fast ved den opprinnelige teori om at rommet i alle fall kan ha vært brukt som vaktstue, eventuelt med andre funksjoner i tillegg.

Det er verd å merke seg at det ikke finnes kanonporter i den ytre østveggen i 1. etasje.

Nordfløyen

Nordfløyen består av rommene 108 - 111. Opprinnelig har det vært tre rom, der rom 110 og 111 har utgjort ett rom som siden er blitt delt. Ved denne ombygningen ble golvet i rom 109 og 110 hevet ca 1 m, og kanonporten i rom 110 ble ifølge Wallem gjort ubrukelig ved at skilleveggen mellom rom 110 og 111 ble satt opp. Denne skilleveggen skjermer delvis for kanonporten. Også kanonporten i rom 109 ble satt ut av drift da de anla en dyp brønn foran kanonporten (Wallem 1917 s.39).

Axel Krefting identifiserte rom 108 som en mulig smie "i senere tider". Denne formuleringen virker litt forvirrende, og det er usikkert om han baserte sin tolkning på at både vegger og jordlag over opprinnelig golvlag syntes svartbrente, eller om han mente det yngre golvlaget. I forbindelse med disse lagene fant han også kull og en rekke jerngjenstander, men igjen er det usikkert hvilke lag det er snakk om. Han nevnte at midtpartiet var oppfylt med en fast kalkmasse som han ikke prøvde å forklare, og som også er vanskelig å relatere til lag. Det er mulig å tolke det slik at disse funnene ble gjort i toppen av lagene, og at han med "senere tider" mener "etter at slottet gikk ut av bruk"? Uansett er det vanskelig å akseptere hans teori om smie, ettersom det ikke er påvist noe ildsted i rommet.

Wallem bygde på et bedre kildemateriale, og han presenterte ikke noen funksjonsteori for dette rommet. Også i dette rommet ble golvet hevet, og kanonporten ble derved satt ut av drift. Hele nordfløyen ligger lavere enn borggården, og øverste golv i rom 108 ligger ca 1,2 m lavere enn golvet i naborommet i sør. Det opprinnelige golvet har vært enda 1 m lavere. Det er tegn til en 2. etasje over dette rommet. Det later til at en ved ombyggingen (etter 1542?) tilførte en 3,3 m dyp sjakt, 5,75 x 2,5 m stor, som ble ført helt ned på fjellet. Sjakten var trolig overhvelvet, og det ble funnet en del hamp eller tau og dyrebein i den (Wallem 1917 s.36). Krefting mente at sjakten var en brønn, fordi den var så omhyggelig tettet med kalkmørtel (Krefting 1893 s.11).

Rom 109 er ca 150 m2, og opptar halve nordfløyen. Det har vært direkte adgang fra borggården gjennom en dør ca midt på sørveggen. Rett inn fra døren lå slottets brønn foran en kanonport, i nordveggen. Wallem mente at den kombinasjon av kanonport og brønnkonstruksjon som foreligger, tyder på at brønnen er anlagt etter en ombygning.

Et usedvanlig stort ildsted, 6 - 7 m langt, 2 m dypt, opptok området mellom brønnen / kanonporten og østveggen. Ildstedet var murt i tegl. På hvert søndre hjørne (altså de frittstående hjørnene) har det vært en pilar, og i midten har det vært en skorstein (Wallem 1917 s.39).

Ildstedet minner mye om et ildsted fra begynnelsen av 1500-tallet i Erkebispegården. Dette ildstedet var ca 5,5 m langt (inklusive pilarene), og var også murt i tegl. Det hadde 4 hjørnepilarer som antas å ha båret en kappe (i bygning K156, Periode 6 fase 2-4) (Nordeide 2000). Ildstedet i Erkebispegården hadde en luftkanal under ovnsbunnen, og denne stod i forbindelse med det som må ha vært et ildsted i et tilstøtende rom i vest. Kanalen kunne åpnes og lukkes og må ha vært ment for å heve varmen i ildstedet .

Dette aktuelle ildstedet på Steinvikholmen er dårlig dokumentert. Etter Wallems, Kreftings og Hofflunds bemerkninger omkring ildstedet i rom 109, har det vært bygget over den 1,08 m brede gangen langs nordmuren som skulle gi adgang til kjelleren 008 (Wallem 1917, s.104, note 1). Det betyr at det også her kan ha vært muligheter for å ta inn luft i ildstedet nedenfra, men det er umulig å si utfra dokumentasjonen.
Det store ildstedet fikk Hofflund til å mene at dette var "Folkekjøkkenet". Siden rommet og ildstedet var så stort, mente han at det også kunne ha vært spiserom. Naborommet (110) kunne ha vært spiserom for befal (Hofflund journal A s. 37).

I rom 110 (avdelt fra 111) ble det funnet en midtpilar in situ, trolig for å bære golvet i 2. etasje, ettersom det heller ikke her er noe som tyder på at rommet har vært overhvelvet. Det er mulig at pilaren er satt opp etter romavdelingen, ettersom det ikke er funnet tilsvarende midtpilar i rom 111. En mengde, brente teglstein lå i rasmassene, noe som er tolket å stamme fra et nedrast ildsted (Krefting 1894). Utfra dette antok Krefting at det kan ha fungert som spisesal (ibid. s.12). Krefting har i sin beretning om dette forvekslet rom 110 og 109, og det kan derfor være usikkert hvilket rom han omtaler. Faktisk kan de omtalte rasmassene stamme fra ildstedet i rom 109. Hans teori er også basert på et tynt grunnlag, fordi et spiserom ikke nødvendigvis må ha et ildsted. Det må derimot kjøkkenet, verksteder og festsalen. Vi vet heller ikke om teglsteinen kommer fra dette rommet eller en 2. etasje. Hvis Kreftings observasjoner av kjøkkenavfall i tilknytning til dette rommet og hans bemerkning om nedrast ildsted er riktig, peker dette mest mot at rom 110 har vært et kjøkken.

Hjørnerommet 111 har gitt adgang til det minste tårnet og til naborommene 114 og 109 (110). Golvet var uten brolegning først, og lå i nivå med inngangsdøren til tårnet. Rommet har senere fått en brolegning ca 1 m over det opprinnelige nivå (etter 1542?). Rommet ble avdelt da rom 110 ble dannet.

Vestfløyen og tårnene

Det eneste rommet av noen størrelse i vestfløyen opptar arealet mellom nordfløyen og porten. Rom 107 har vært utsatt for ombygning liksom mange andre, med heving av golvet i forbindelse med bygging av kjellere under. Det opprinnelige golvet har ligget i nivå med opprinnelig brolegning på borggården. Ved denne ombygningen ble nok en kanonport satt ut av drift. Gravbrøt har foreslått dette som stall, men fremfører ikke noe grunnlag for sin tolkning.

I det lille tårn finnes det en "hemmelig" utgang, 125, av Wallem kalt "løngang", som har gitt en beskyttet fluktrute ned til båtene i havnen (ibid. s.44). Utenfor åpningen var det murt opp en beskyttelsesmur mellom tårnet og en bergknaus mot nord, som sammen med en bergknaus mot sør beskyttet mot sikt og angrep fra nesten all kanter. Inngangen gikk fra tårnrom 113, som en igjen kunne komme inn i fra rom 111, via passasjen 112.

I bunnen av tårnet var det en velbevart konstruksjon, tolket som vanncisterne, formet som et hjul med 8 eiker i teglstein, og med vannbeholderen, selve "brønnen", i midten. Mellom to av "eikene" var det fylt igjen med betong, stein og lignende, men fra de andre rommene var det et 3-4 cm stort hull inn mot midtrommet. En har antatt at vannet samlet seg i de 7 rommene, klarnet der, for deretter å renne inn i "brønnen" i midten. Det hele var dekket av et tregolv. Hvis dette virkelig skulle være en vanncisterne er brønnen i så fall urimelig liten, og det er vanskelig å forstå hvordan vannet i det hele tatt kunne komme inn i denne konstruksjonen. Det har heller ikke vært mulig å finne paralleller til den. Med funnet av et sete for en minimum tre-seters dass er det like nærliggende å tolke dette som en latrine. I dag er konstruksjonen fjernet, men den er godt dokumentert.

En del stokker som også ble funnet her, ble antatt å komme fra 2. etasje i tårnet. I tillegg fant de "kongen" (midtstolpen fra det koniske tårntaket), med 6 sperrer som hadde vært tappet inn i denne (Wallem 1917 s.45).

Det store tårnet, den såkalte "Bonden", lå i det mest utsatte hjørnet mot sørvest. Det var den sterkeste delen av slottet, med en murtykkelse på over 5 m. Ved utgravning var det bevart vegghøyde i inntil 5 - 6 m. Tårnet har kunnet bestryke porten og veien opp til slottet. Adkomst til tårnets hovedrom, 106, fikk en gjennom borgstuen (rom 101) og passasjen 105. Krefting har sett spor etter en utgang i et høyt nivå. Denne døren kan ha gitt utgang til å bestryke porten, og de må ha hatt tilgang til den via en trapp inni rom 106.

Hvorfor dette tårnet kalles for "Bonden", finnes det ingen forklaring på hos Wallem. Verken Krefting, Hofflund eller Kielland brukte dette begrepet; de omtalte det kun som "det store tårnet". Det synes som om det var Henrik Mathiesen som først nevnte "Husbonden" i 1897, og likeså ved sitering av inventarlisten fra 1537, skrev han "I taarnet, som kaldes bonden" (Mathiesen 1897, Mathiesen 1906 s.56).

6.3.3: 2. etasje

Det finnes som nevnt noen rester etter 2. etasje i det nordvestre hjørnet (rom 108), i det store tårnet ("Bonden", rom 106), og i det lille tårnet, rom 112 finnes det en trapp opp til andre etasje. Utfra trappens lengde og bredde, samt trappetrinnenes høyde, anslo Krefting at 2. etasje måtte ha ligget max 4,5 m over golvet i 1. etasje. Vi kan anta at det har vært minst to etasjer i hele slottet, og muligens en vaktetasje på toppen. Vi vet ingenting om planløsning i 2. etasje. For å kunne omtale de teoretiske rommene i 2. etasje, vil vi her anta at det har vært samme planløsning i 1. og 2. etasje. Rommene blir betegnet som i 1. etasje, men med startnummer 2 istedenfor 1.

I rom 101 ble det funnet mengder av glaserte fliser som lå med glasuren ned eller sto på høykant, og som derfor ble tolket å ha tilhørt rom 201. Det klebet treverk til underkant av flisene, noe som viste at de har ligget på tregolv. Også dette støtter teorien om at de kom fra 2. etasje.88

En har tenkt seg at det var salen / hallen som lå i 2. etasje over rom 101, med samme størrelse som rom 101 før avdelingen med rom 102. Rom 101 målte innvendig opprinnelig 24,5 x 9,5-8,5 m, som gir et areal på 210 m2. Til sammenligning måler den seinmiddelalderske hallen i "Vekthuset" i Erkebispegården 23 x 10,6 m, som gir et areal på 240 m2. Denne hallen kan være omtrent samtidig, og bygget av erkebiskopen den også. Vi kan også sammenligne med den eldste hallen i Erkebispegårdens "Østhus" fra 1100-tallet: den måler 19 x 9,2, som gir et areal på 175 m2. Det er særlig god korrespondanse i mål mellom den seinmiddelalderske hallen i Erkebispegården og rom 101. Rom 201 har etter opplysningene over hatt et golv som var belagt med glaserte teglfliser over et tregolv.

Det er ikke nevnt så mange rom i slottet i skriftlige kilder, og det er heller ikke nevnt noe kapell. Vi må likevel ta det som gitt at erkebiskopen har hatt et kapell her, ettersom slottet ble bygget som en av hans hovedresidenser. Et kapell er et fast element i en bisperesidens (Thompson 1998). Det har trolig ligget øst - vest, skjønt et borgkapell ikke nødvendigvis har koret i øst (Lovén 1996 s.32). Det har trolig ligget i 2. etasje. En må tenke seg at en har hatt tilgang til forsvarstårnene fra hver etasje. Det er i så fall lite tenkelig at kapellet har ligget slik til at en har måttet løpe gjennom kapellet for å komme ut i tårnet. Dette gjelder særlig det nordøstre hjørnet, hvor adgangen til tårnet i så fall vill ha vært innerst i koret. Et eventuelt kapell bør derfor ha ligget i nordfløyens vestre del, eller i sørfløyens østre del. Funn av relikviegjemmet og en mulig relikviekrukke i og ved nordfløyen kan peke mot at kapellet var lokalisert til nordfløyen, men ingen av funnene var i opprinnelig kontekst.

6.3.4 Tilgangsanalyse av ruinen

Steinvikholm slott er bygd med en intens bruk av areal. En slik arealdisposisjon stiller strenge krav til planleggingen for at planen skal fungere. Slottet skulle både fungere som residens for erkebiskopen og for opptil flere hundre andre beboere; som forsvarsanlegg og administrasjonssentrum. Disse funksjonene skulle kunne ivaretas samtidig med at store mengder ressurser av ulike typer skulle kunne bringes ut og inn av slottet, uten at det gikk ut over verken sikkerhet eller komfort.

I dette tilfellet er det nyttig med en nærmere analyse av arealdisponeringen, for å finne ut hvordan de kan ha brukt arealet i borgen. Dette kan igjen være med å underbygge teorier om hvilken type rom som ligger hvor. Som redskap i en slik analyse er en såkalt "tilgangsanalyse" nyttig. En tilgangsanalyse (access analysis) er laget for å analysere bruken av området ved hjelp av tilgangskart (Hillier and Hanson 1984). Slike kart vil skape oversikt over organiseringen av arealet, organiseringen av bevegelse, og på den måten måle tilgangsdybden i ulike deler av anlegget (Gilchrist 1994 s.160ff).

I analysen brukes hvert rom eller inngang som én komponent, og disse blir forbundet med andre komponenter via linjer. Dette kartet må kalibreres i forhold til ståsted, som skal være et enkelt punkt utenfor eller innenfor anlegget.

I vårt tilfelle er det naturlig å måle tilgangsmulighetene fra en ankommer slottet fra land, og med tilgang primært til 1. etasje, som er den av hovedetasjene som er bevart (Figur 28). Tilgangskartet viser at en besøkende sluses gjennom svært mange kontrollposter før en står i borggården. Behovet for kontroll og bevoktning har variert med tidens politiske situasjon, hvorvidt det var stabile, trygge tider, eller om det var en skjerpet beredskap. Hvis en lyktes i å passere de 4 portene på vei over sundet, ankom en hovedporten som var beskyttet av to "porthunder" (kanonglugger), et fallgitter foran porten, og dessuten en portvakt. Hvorvidt besøkende ble sluset igjennom portvakten eller fikk direkte adkomst til borggården er uvisst. Ved større massetransporter var en i alle fall nødt til å bringe varer direkte inn gjennom porten. Det var derfor to hovedporter, én indre og én ytre, slik at en unngikk å ha direkte adgang selv om den ene porten ble åpnet.

I tilgangsanalysen er det indikert at borggården har vært delt i en ytre og en indre borggård. Hvis vi antar at denne inndelingen er riktig, vil vi kunne se en funksjonell deling av borgen:

I ytre borggård ville en få et relativt offentlig rom, der en har kunnet bringe inn mat, brensel, våpen og andre ressurser i slottet uten å slippe inn i den mer private sfæren. Dette området gav direkte tilgang til de fleste kjellerne i nord- og vestfløyen, hvor ferskvarer trolig ble lagret. De har dessuten hatt direkte tilgang til rom 107, som kan ha hatt en mer fluktuerende funksjon. I dette området hadde en for eksempel muligheter for å motta gjester. De kunne oppholde seg ute eller i det oppvarmede rommet i trebygningen straks innenfor porten (118) mens de ventet på foretrede.

Selv om teorien om en fysisk deling i en indre og en ytre borggård skulle vise seg å være feil, ville en oppleve en dypere og mer komplisert tilgang til de øvrige rommene i slottet. Her har det måttet være en rask tilgangsmulighet til tårnrommene og alle rom med kanonporter (rom 101, 107, 108, 109, 105, 106, 113 og 115). Disse rommene, og de rom en måtte gjennom for å komme dit, måtte være tilgjengelig for soldatene. Det er utfra dette nærliggende å tro at 101 virkelig var brukt som borgstue, og at 110 før oppdelingen også kan ha fylt det samme formål. Disse rommene har vært tilstrekkelig store for en større mengde mennesker, og har gitt den nødvendige tilgangen til forsvarstårnet og kanonportene på den viktigste forsvarssiden, mot sør og sørvest. Etter ombygningen ble imidlertid begge disse rommene avdelt (101 — 102, 110 — 111). Dette forvansket tilgangen til tårnene, og de tilstøtende rommene ble omtrent halvert i størrelse. Når vi samtidig vet at de fleste kanonportene ble stengt etter ombygningen, er dette nok et tegn som tyder på at slottets forsvarsfunksjon ble drastisk svekket etter ombygningen.

Hvis vi skal lete etter mer private områder i slottet, må vi lete etter de rom som ligger i enden av en tilgangskjede. Disse har budt på den beste beskyttelse, og var minst utsatt for gjennomgangstrafikk. Rom 104 ligger definitivt svært beskyttet. Med en tilsvarende rominndeling i 2. etasje, eller for eksempel med rom 204 og 203 i ett rom, ville dette gi en god plassering av et kapell: det har en plassering i øst - vest retning, muligens med østre gavl fri. Det er et av de få rommene som ligger slik til at en ikke må gå igjennom dette rommet for å komme til andre. Særlig viktig må det ha vært at en ikke måtte løpe gjennom kapellet for å komme til kanonportene. Besøkende kunne også ha lett tilgang fra salen i rom 201 til kapellet.

Tilgangskartet kan også støtte teorien om at erkebiskopens private gemakker har vært i 2. etasje i østfløyen, for eksempel i rom 214, 215 og 216. Dette ville gi erkebiskopen nokså direkte tilgang til kapellet, og videre til salen, i rom 201. Han ville også ha lett tilgang til det lille tårnets 2.etasje, og via trapp ned til lønngangen som gav ham en beskyttet flukt fra slottet. Også denne plasseringen ville gi en logisk funksjon til en skillemur som beskyttet indre borggård. Da ville erkebiskopen få en ekstra beskyttelse i hele hans virkeområde, som naturlig var hans private gemakker, kapellet og salen i 2. etasje. I tillegg til å se slottet som delt i en ytterborg og innerborg, kommer det til syne at slottet kan ha vært funksjonsmessig delt i en nordre og vestre del for økonomibygninger, og en søndre og østre del med bolig og representasjon.

Denne planen minner sterkt om et annet slott det er rimelig å sammenligne med, nemlig Erkebispegården i Trondheim. Erkebispegården var ikke delt i en ytre og indre gård, men også der var gården delt med en usynlig diagonal hvor erkebiskopens mest prominente bygninger lå i den nordvestre delen, mens økonomibygningene lå i den sørøstre delen.

6.4 Oppsummering

Det er klart at det har vært minst én stor ombygning, som har medført en heving av nivået på golvene og på borggården. Med den beskrivelse av de kulturlag som foreligger mellom de to byggenivåene, lyder det som en rimelig tolkning at dette er destruksjonsmasser fra en brann (i 1542?), og at ombygningen altså skjedde etter brannen. Ved denne ombygningen har nærmest alle kanonportene i 1. etasje blitt satt ut av funksjon, også i det store forsvarstårnet. Bare "porthundene" og kanonportene i det lille tårnet ser ut til å ha vært opprettholdt. Gjenmuring av kanonporter ser derved ut til å være et gjennomgående trekk ved ombygningen, og kan tyde på at angrepsmulighetene ble redusert til fordel for lagringsmuligheter eller bokomfort. Det er sannsynligvis ved samme ombygning de har delt av de to store rommene nærmest tårnene, som tidligere kan ha vært brukt til oppholdsrom for soldater.

Hvis brokastellene og palisadene i sundet er fra middelalderen, er det lagt sterk vekt på slottets forsvarsevne. Slottet har trolig ikke hatt vinduer på utsiden på denne tid. Vinduer utad ville bryte ned det sikkerhetsnett en hadde prøvd å bygge opp via strenge tilgangsbegrensninger og andre sikkerhetstiltak. De små vinduene som er belagt, er klemt inn i den lille knekken mellom tårn og respektive syd- og vestvegg. Wallem mente at de dekorative elementene var konsentrert til slottets innside, mot borggården. Dette virker logisk og riktig i forhold til den mer overordnede plan bak slottet. Vi må derfor tenke oss en lukket borg utad, med en mer rikt dekorert, men liten og konsentrert borggård. Vinduer i yttermur kan en imidlertid ha satt inn ved ombygningen, når en stengte kanonportene. Slottet ble derved forvandlet fra en typisk middelalderborg, med en nær integrasjon mellom bolig og festning, til et mer rent beboelses- og administrasjonshus.

Både gjenstandsfunn og tilgangsanalysen tyder på at rom 116 og 104 har hatt en relativt beskyttet beliggenhet med vanskelig tilgang. Dette har gjort dem egnet som oppbevaringsrom for mer kostbare ting, men de kan også ha fungert som vanlig lager. Det store tårnet har ved flere anledninger ellers fungert som "bankboks", og har nok vært regnet for det sikreste bygningsleddet.

Det er i et par tilfeller avdelt rom slik at det ble flere og mindre rom. Det ble tilføyd kjellere under vestfløyen, men jeg tror derimot ikke at Wallem har rett i at tre av kjellerene under nordfløyen er sekundære tilføyelser. Derimot tror jeg at minst fire, og mest sannsynlig alle fem kjellere i nordfløyen er en del av det opprinnelige anlegg. Ombyggingen har skjedd ved samme anledning som da kanonportene i 1. etasje gikk ut av bruk.

Det virker rimelig sikkert belagt utfra ulike kilder at kjøkkenaktivitet har vært lokalisert til nordfløyen. I en overordnet plan ser det ut til at slottet har vært delt i en ytterborg og en innerborg, tilsvarende en mer offentlig og en mer privat sfære. Funksjonelt ser den også ut til å være delt diagonalt, liksom Erkebispegården i Trondheim. Fløyene i nord og vest har rommet økonomifunksjoner, mens fløyene i sør og øst har hatt rom for beboelse av de øvre sosiale lag, administrasjon og representasjon. Samfunnet ser ut til å ha bestått av utelukkende voksne menn, men kvinner kunne besøke borgen. Antallet mennesker som har bodd i borgen er usikkert. Det høyeste antall beboere som er oppgitt er 500, og det har vært opptil 250 båtsmenn på en gang i 1536-37, trolig i tillegg til de faste beboerene. Hvor mange som har sovet i slottet av disse er usikkert. Det er oppgitt 42 senger i inventarlistene, noe som peker mot et langt lavere antall losjerende enn tallene over. Det faste antall beboere var trolig nærmere 42 i antall, enn toppen på 4-500 som er nevnt under beredskap.

Den eneste sikre brønnen (010) er anlagt etter en ombygging, og er altså ikke opprinnelig. Andre mulige vannreservoarer av ulike slag er en sjakt i rom 108, en liten kjeller (rom 003) (begge er også anlagt etter ombygningen), en konstruksjon tolket som cisterne i det lille tårnet (113), og en stor forsenkning i nordøstre hjørne av borggården. Alle disse er imidlertid usikre som kilder til drikkevann. Vi vet ikke når brønnen i nordfløyen ble anlagt. Det har sammenheng med at vi ikke vet om det bare finnes to byggefaser i slottet (ca 1525 og 1542). Men før brønnen 010 ble anlagt har det trolig vært lite vann i slottet.