7 Komparativt materiale

Norske borger må ha vært en viktig erfaringsbakgrunn for erkebiskopens byggevirksomhet til enhver tid, og kanskje særlig bispeborgene. Bispeborgene har imidlertid en langt mindre utpreget fortifikatoriske karakter enn de kongelige anleggene, og private stormannsborger er svært få.

Et av de viktigste forskningsverkene i norsk borgforskning ble lagt fram av Gerhard Fischer. Hans arkeologiske metoder var imidlertid ikke egnet til å gi sikre holdepunkter for relativ eller absolutte dateringer og heller ikke funksjonsbestemning (Hommedal 1990) (Nordeide 1997a). Fischers presentasjon av borgene begrenset seg til de norske kongeborgene fra middelalderen, og de private og de geistlige anleggene falt utenfor denne rammen (Fischer 1951) . Det er dessverre etter Fischers tid ikke utført noen større utgravninger i noe borglignende anlegg i Norge, med unntak av bispeborgen i Hamar og Erkebispegården i Trondheim.

I nyere tid har Anna Lena Eriksson lagt fram en doktoravhandling med tittelen "Maktens boningar: Norska riksborgar under medeltiden" (Eriksson 1995). Hun har gått igjennom en del av anleggene på nytt, men har ikke hatt noe særlig nytt grunnlag å bygge på. Også denne gangen falt de geistlige og de privat borgene utenfor rammen, inklusive slottet på Steinvikholmen. Dette til tross for at erkebiskopen på slutten av middelalderen var både erkebiskop, lensherre og leder av Norges Riksråd, og derfor kunne betraktes som både en kirkelig og en verdslig fyrste.

Det har altså aldri vært lagt fram noe forskningsverk over det samlede norske borgmaterialet fra middelalder. Dette er også langt utenfor rammene for dette arbeidet, men det gjør også at grunnlaget for å sette Steinvikholm slott inn i en relevant ramme ikke er den beste.

De kjente norske borgene kan deles inn i noen grove hovedtyper, der de mest vanlige typene er
• Ringmursborger, der en ringmur omgir eller integrerer ulike bygingsledd (for eksempel i Tønsberg, Bergen (Bergenhus), Oslo (Akershus og Kongsgården), Valdisholm i Østfold, og for den saks skyld, bispeborgene og Erkebispegården i Trondheim. Ringmursborgene kan være relativt enkle, eller de kan være mer komplekse; inndelt i ulike områder.
• Enkeltstående steinhus, som kan være omgitt av vollgraver, vann eller andre typer festningsverk, for eksempel Mjøskastellet, Steinhuset på Gran og Audun Hugleikssons borg i Sunnfjord
• Relativt homogen borgtype, der bygningene utgjør ytre festningsverk istedenfor ringmur, men kan ha vann eller andre festningsverk i tillegg, for eksempel Steinvikholm og Ragnhildsholm.

Typene ser ikke ut til å være bare kronologisk betinget, men like mye avhengig av topografi, byggherre og funksjon. Det finnes også glidende overganger. Det må imidlertid påpekes at dateringsgrunnlaget for mange borger er svakt, og det må derfor tas forbehold for kronologien.

Graden av forholdet mellom befestning og bolig varierer. Alle borgene har imidlertid det til felles at de kombinerer bolig med en grad av befestning, enten utfra byggemåte (sterke steinkonstruksjoner, i motsetning til de vanlige trehusene), eller topografi i sammenheng med ytre festningsverk (ringmur, vollgraver, andre typer befestning). Hvis vi tenker oss at en borg kan ha ulike gradienter av bolig- og forsvarsfunksjon, kan begge disse variere, men det må være et minimum av begge deler. King mener at graden av bolig kan være på et minimum i et middelalderske festningsverk:
"a typical castle is a fortified habitation, but there are a great many atypical castles, in which the element of habitability is unimportant, as compared with the requirements of defence" (King 1988 s.175)

En kan også gå den andre veien og definere et anlegg som en borg i middelalderen selv når festningsverkene er av mindre omfang i forhold til boligfunksjoner.


7.1 Enkelte norske borger

En av de flotteste borgene i Norge er Tønsberghus, som har vært bygget ut ved ulike anledninger. Selve borgen er bygd på et platå med steile klippesider, idet bergarten i området er av en slik karakter at den spaltes i rette vinkler (Sørensen 1980). Dette gjorde borgen nærmest uinntagelig, og klippen ble tidlig utnyttet til befestninger. Saxo Grammaticus skrev at platået var befestet allerede i 1160-årene, og Snorre nevnte bl a trekasteller under borgerkrigstiden på slutten av 1100-tallet (Nordeide 1983 s.132f). De steile klippekantene ble senere befestet med en ringmur, utbygd i flere etapper. Rester av en indre ringmur tyder på at borgen har vært delt i en ytterborg og et indre borgområde. Det indre borgområdet er uklart, men har trolig beskyttet hovedbygningene i borgen (Figur 29).

Ringmuren av stein ble kanskje bygd allerede fra 1224, som en ren gråsteinsmur, og flere av bygningene kan stamme fra samme tidsrom (Eriksson 1995). Det ble bygd og reparert på både ringmur og bygninger etter hvert. I alle fall fra 1276-tallet ble det også brukt tegl, for dette året er det oppgitt at Magnus Lagabøters "teglkastell" sto ferdig (Nordeide 1983). Rundt 1340 bygdes det 6 rondeller og halvrondeller i tilknytning til ringmuren. Disse rondellene var et nytt trekk ved borgbygging i Norge (Eriksson 1995 s.109). Rondellene kunne brukes til å flankere ringmuren med manuelle våpen.

Også i Trondheim bygde kong Sverre en borg på en steil klippe, som i Tønsberg. Sverresborg er lite undersøkt, men de synlige restene i dag er karakterisert ved steinbygninger som beskyttet inngangspartiet, supplert av en ringmur på lettere tilgjengelige steder (Figur 30). Steinbygningene skal være oppført av Håkon Håkonsson, etter at de eldre bygningene ble brent under stridighetene på kong Sverres tid:
"Han let òg gjere muren om Sverresborg på Steinberga og byggje hus etter at baglarane hadde brote henne ned." (Soga om Håkon Håkonsson s.368).

Dette skjedde altså i andre fjerdedel av 1200-tallet. Sverresborg er mest interessant som en alternativ lokaliseringsplass for slottet på Steinvikholmen, som erkebiskopen trolig har vurdert. Sverresborg var ikke i bruk i første halvdel av 1500-tallet, så vidt vi vet.

En av de andre hovedborgene i Norge er Akershus i Oslo. Den er trolig bygget hovedsakelig på 1300-tallet under Håkon V, men detaljene er sterkt omdiskutert (Eriksson 1995 s.146ff). Den er preget av en ringmur med ulike bygningsledd, og er inndelt i ulike borggårder. Den bærer mer preg av et borgkompleks heller enn den enkle, kompakte, homogene borgen vi kjenner fra Steinvikholmen. Det er heller ikke kjent kanontårn ved Akershus.

Også Bohus skal være bygd på 1300-tallet (Eriksson 1995). Dette var også en ringmursborg, med ulike bygningselementer mer eller mindre innpasset i hovedstrukturen.

Selv om borgen på Steinvikholmen på mange måter er bygget i gammel tradisjon der bolig og borg er integrert, representerer den noe fundamentalt nytt, både i arkitektur og ved det at den baserer forsvaret på kruttvåpen. Denne arkitekturen, med en strengt regelmessig og intens arealdisposisjon, og elementer som forsvarstårn og systematisk planlagte kanonporter, kan byggherren ikke ha funnet forbilder for i Norge. Når et helt teknologi-kompleks ser ut til å bli tatt i bruk på én gang (både bygnings- og våpenteknologi), kan vi også utelukke at det er egne oppfinnelser Olav her tok i bruk. For å forstå Olav Engelbrektssons bakgrunn for å bygge slottet slik han gjorde, er det derfor også nødvendig å sammenligne med utenlandske borger fra seinmiddelalderen.


7.2 Utenlandske borger

I Norden ble det nesten stillstand i borgbyggingen på 1400-tallet etter Margretes forbud. Først på slutten av 1400-tallet ble det igjen et oppsving i kongens og kirkens borgbygging. Det skjedde imidlertid ingen umiddelbar tilpasning til kruttvåpen. Det finnes kanontårn i Stockholms bymur fra 1400-tallet, men dette var et unntak (Tuulse 1952).

Fra de siste tiår før reformasjonen ble imidlertid bl a tradisjonelle voller som rent beskyttelseselement umoderne.89 Vollene ble et hinder for ildgiving, og et nyttigere redskap for fienden enn for borgmannskapet. Men borgen Spøttrup var et unntak fra denne regelen, og ble bygd uten voller. Det er likevel mer forundringsverdig at hjørnetårnene manglet. Her synes det som at de ikke har lyttet til tidens signaler (Hahr 1930 s.133f) (Tuulse 1952). Spøttrup ble bygd av biskopen i Viborg ca 1500 (Lefèvre 1991). Den var preget av en tett forbindelse mellom forsvar og bolig; dette typiske trekket ved middelalderens borger som forsvant rundt 1600.

Etter Spøttrup ble den kvadratiske, firfløyede borgen aktuell for både adelen og biskopene. Men på begynnelsen av 1500-tallet ble de runde kanontårnene introdusert for fullt i skandinavisk forsvarsarkitektur. Ifølge Tuulse opptok adelen disse prinsippene først etter "Grevefeiden" (1533-36), med unntak av Olofsborg i Finland, som skal være bygd av den svenske riksforstanderen Erik Axelsson Tott (ca 1415-81) før 1477, bygd av "16 utenlandske murmestere", med utpregede kanontårn (Figur 31). Grunnplanet på Olofsborg var imidlertid forskjellig fra Steinvikholm.

Fredrik 1 (1471-1533) synes å være den første av de kongelige byggherrene som hadde større interesse for de nye linjene i forsvarsarkitektur. Tuulse fremhevet Sönderborg fra hans tid som typisk eksempel: et kastell med diagonalt stilte, runde tårn (Tuulse 1952). Sönderborg er imidlertid datert til ca 1530-1550, noe som fører også de kongelige byggherrene for nyere forsvarsarkitektur til tiden etter "Grevefeiden" (Norn 1949).

Wallem har sammenlignet slottet på Steinvikholmen med borgene i Eriksholm ("Trolleholm") (bygd i 1538), Torup (bygd ca 1550) og Vidtskövle (bygd 1553) (Wallem 1917 s.11f) (Figur 32). Dette er alle kvadratiske borganlegg med runde, diagonalt stilte hjørnetårn, men altså alle yngre enn Steinvikholm. De kan altså ikke ha tjent som forbilder. Varianter av grunnformen, men med firkantede tårn, finnes i Vegeholm og Tomarp, der eldre tårn er passet inn i en ny form i respektive ca 1530 og 1550, slik at borgen fikk diametralt motstilte tårn i en firkant. Også disse borgene var yngre enn Steinvikholm (ibid. s.12f). Wallem trakk videre fram borgene som ble bygd etter "Grevefeiden" (1533 — 36) i Danmark, da mange borger ble bygd som enkeltfløyede anlegg med to hjørnetårn. Eksempler på dette er Heselagergaard, bygd av Johan Friis i 1538-48, 90 Egeskov, bygd av Frants Brokkenhus i 1554; Nakkebølle, bygd av Jakob Brokkenhus i 1559, alle på Fyn, i tillegg til Borreby på Sjælland, bygd av Johan Friis i 1556 (ibid. s.13). Også disse var yngre enn slottet på Steinvikholmen. Dernest nevnte Wallem flere danske borger, som er regulære, firefløyede anlegg liksom Steinvikholmen: Østergaard (1516), Villestrup og Kokkedal. Noen av disse borgene var yngre enn Steinvikholmen, og dessuten manglet de flankerende rundtårn.

Det finnes også en nokså identisk, men mindre borg i Uppland: borgen Penningby. Dette var en rent verdslig borg, for riddere og riksråder m.fl., men dateringene spriker. Den er datert fra siste halvdel av 1400-tallet til begynnelsen av 1500-tallet (August Hahr); og til tiden 1493 — 1525 (Fritz Nordström); mens Gustaf Upmark, Erik Lundberg og Christian Lovén har lagt byggetiden til midten av 1500-tallet (Söderberg 1967) (Lovén 1996). Det er også omdiskutert blant de samme forskere hvorvidt tårnene er opprinnelige eller ikke. Det er trolig flere byggefaser i den, og den nederste delen er bygd av stein, mens den øvre delen er av tegl.

Også erkebispegården i Uppsala har hatt to runde tårn. August Hahr mente at det ene er et middelaldersk tårn, men at det andre ble bygd av kong Gustav Vasa som et ledd i å befeste den gamle erkebisperesidensen (Hahr 1930).

Utenom Norden er det også relevante borger å sammenligne med. Allerede på slutten av 1400-tallet eller tidlig på 1500-tallet, kunne en finne bastioner ved borger i Italia, som de tidligste i Europa. På 1400-tallet ble det også tatt hensyn til artilleri i borgbyggingen i England, men likevel repeterte de der stort sett 1300-tallets plan og metoder, med særlig forsvar av inngangen. Ifølge King var det liten oppmerksomhet rundt artilleri, og de fulgte ikke med på kontinentale forhold (King 1988 s.160). Selv om de laget konstruksjoner for å tilpasse kanoner så tidlig som på 1300-tallet i England, tok det lang tid før det ble bygget bygninger som var spesialtilpasset for artilleri. Når artilleriet begynte å bli slagkraftig mot murverk, måtte murverket bli lavere, tykkere, og forsvaret måtte bringes nærmere bakken (Toy 1985 (1939)).

Kelly De Vries deler seinmiddelalderske befestede boliger inn i "the castle complex" og "tower house" (DeVries 1992 s.250ff). Begge måtte i seinmiddelalderen være arkitektonisk vakre og tilfredsstille også et estetisk behov. Forsvarsmessige elementer, som krenelering osv var gjerne mer dekorative enn funksjonelle. Grøftene var gjerne fylt med vann, og utnyttet estetisk til vannliljer, svaner eller lignende. De såkalte "borgkompleksene" var færrest, og bygget videre på gamle tradisjoner med korsfarerborgene. Disse var preget av å være "befestede komplekser", ettersom korsfarerne hadde behov for mer plass enn det et borgtårn (keep) kunne gi. De hadde som tidligere ringmurer med tårn, som noen ganger også omkranset et borgtårn. Veggene var gjerne rektangulære, med runde tårn i hvert hjørne, som for eksempel i Bodiam Castle i Sussex. Den mer tallrike typen, "tårnhuset", bygde mer på den tradisjonelle typen med borgtårn. De var gjerne 2 — 5 etasjer høye, og rektangulære i grunnplan (ibid.).

I England fulgte både murtykkelse og generalplan gamle tradisjoner fram til kong Henry VIII laget en storstilt utbygging av festninger i perioden 1539 — 47 (se under). Ved hans festninger var boligfunksjonen mindre viktig enn forsvaret. De var svært eksperimenterende i sin form, og varierte derfor fra sted til sted. Mest vanlig var imidlertid en form med et sentralt tårn med kanonplattformer rundt (Figur 34). Disse plattformene, eller rondellene, hadde gjerne flere kanonporter, og var åpne mot himmelen for at røyken fra kanonene skulle kunne forsvinne uhindret. Også det sentrale tårnet hadde mange åpninger for mindre kanoner (King 1988 s.175ff). Fra rundt 1500 ser dette ut til å ha vært et vanlig trekk ved befestninger i England: runde tårn som ble bygd nye, eller gamle som ble gjenfylt slik at de dannet åpne plattformer for kanonen. Dette siste var vesentlig forskjellig fra tårnene på Steinvikholmen hvor kanonene stod i lukkede rom, med den ulempen at røyken ville ha større problemer med å forsvinne. Hvordan tårnene på Steinvikholmen så ut på toppen, vet vi imidlertid ikke. Ferdig utviklede bastioner kom først senere også til England.

Kong Henry VIII’s borgbygging var en respons på en invasjonstrussel i 1538 fra den franske og spanske kongen, i ledetog med paven, som ville ekskommunisere Henry. Invasjonen ble det ingenting av, men trusselen var alvorlig nok til at Henry bygde ca 30 befestninger på kort tid. Allrede i 1540 var det 24 nye navn på befestninger som allerede skulle ha garnisoner (Saunders 1989 s.36f).

Borgene og slottene i England fra slutten av 1400-tallet og på 1500-tallet var preget av en symmetri typisk for renessansen. Det ble en nyansering av hallens funksjon, der det gjerne ble bygget flere haller med benevninger som "øvre" og "nedre hall; "vinter-" og sommerhall"; "store" og "lille hall" osv. Dessuten ble det en utvikling av private rom, der grunnlaget for betegnelsene "upstairs and downstairs" ble lagt. "Alt" foregikk ikke lenger i en eneste hall (James 1990 s.171). Dette ble et vanlig trekk ved de engelske borgene.

Befestninger i Nederlandene synes å følge noe av den samme utvikling. Ved festningsanlegg rundt og i byen Gravelines i Flandern er det regnet med at det har vært runde, taktekte tårn fra 1528, og at det ble bygd regelrette bastioner fra ca 1540. Fra samme tid ble taket fjernet fra tårnene, og de ble gjort om til åpne kanonplattformer (Roosens 1996 s.193f).

Wallem fant imidlertid den nærmeste parallellen til Steinvikholm slott i Tyskland, nærmere bestemt i Riga, hvor han fant en borg som hadde stor overensstemmelse både i form og størrelse med Steinvikholmen (Figur 35). Denne borgen skulle være ca 10 år eldre, bygd ca 1515 (Wallem 1917 s14f). Wallem antok at denne borgen kunne ha vært brukt som forbilde for slottet på Steinvikholmen. Den tyske ridderorden utviklet befestede, geistlige ridderkaserner, som tok form som fire fløyer rundt en kvadratisk borggård på 12- og 1300-tallet. Disse borgene dannet bakgrunn for borgen i Riga (ibid. s.15).

Hahr førte en relativt uklar argumentasjon mot Wallems teori om hvor forbildene for de firkantede, "kubistiske" borgene med diagonalt stilte rundtårn kom fra. Han har argumentert for at bakgrunnen for de danske/skånske borgene kanskje var en parallell foreteelse, og at Wallems argumentasjon for et forbilde i Rigaborgen var tvilsom, fordi han syntes Riga-borgen lå for perifert til at han kunne tenke seg at impulsene fulgte den omveien som dette var (Hahr 1919). Hahr mente at for eksempel Gustav Vasa nok har kjent til Steinvikholmen, liksom Riga-borgen:
"Han har sine blickar riktade åt alla håll för at lära och upptaga vad han anser för sitt rike nyttigt, och redan tidigt finna vi honom ta tyska befästningsingenjörer och byggmästare i sin tjänst." (Hahr 1930 s.139)
Han mente likevel at visse trekk, liksom rundtårnene, kom som innflytelse fra tysk og fransk borgarkitektur (Hahr 1930).

Hahrs argumentasjon synes å være preget av en ekte beundring for Gustav Vasa, men hans argumentasjon om parallellitet faller når en trekker inn kronologien. Alle borgene med noenlunde sikker datering i Danmark ser ut til å være yngre enn Steinvikholm. Og til tross for Hahrs skepsis: de tyske borgene for Ridderordenen er dem som er hyppigst holdt fram for å ha vært forbilde for Steinvikholm slott, hvor bl. a. borgen i Riga inngår. Deres konventhus vokste fram fra 1200-tallet, og ble bygd rundt bygninger som var viktige for Ordenens sosiale struktur: Kapittelhus, kapell, dormatorium og refektorium. Disse ble gruppert rundt en gårdsplass, i et firefløyet anlegg, og det ble etter hvert et lukket, firkantet anlegg. Disse konventhusene ble førende i arkitektur for Den Tyske Orden (Tuulse 1958 s.105f).

Også bispepalassene i Det Tyske Ordensriket var direkte influert av denne arkitekturen. Disse ble dominert av konventhuset, med en gårdsplass omgitt av arkader. Det er hevdet at forbildene for disse borgene må regnes som en uavhengig utvikling, uten direkte innflytelse fra Midtøsten eller Sør-italia, men det er også hevdet at det er hentet forbilder fra Rhin-egnen, for eksempel det at de har gavler i hjørnene, og ikke fremstår som én uniform masse, slik som borgene lengre sør i Italia og Orienten. Men det er også pekt på forbilder fra områdene lengre sør. Den firkantede formen hvor husene i de fire fløyene er svært like i høyde og størrelse, kan regnes som reminisenser fra dette området (Tuulse 1958 s.108f).

Etter innføringen av ildvåpen var Den Tyske Ridderordenen tidligst ute i Nord-Europa med å bruke den nye teknologien, og endret arkitekturen i tråd med dette. Det ble bl a bygd en rekke solide, runde flankeringstårn; ett trekk som spredte seg over hele Tyskland. Den tidligste av disse borgene ble bygd før slaget i Tannenberg i 1410. En viktig periode med ombygging og modernisering fant sted under ordensmester Wolter von Plettenbergs tid (1494-1535), hvorav Riga-borgen igjen er det mest kjente byggeprosjektet (Tuulse 1952 s.226). Armin Tuulse hevdet at Steinvikholm slott ble modellert på basis av Riga-borgen, og at en rekke av de føydale borgene i Skåne fra andre fjerdedel av 1500-tallet ble bygd av håndverkere fra de Baltiske landene. Han beskrev fenomenet slik:
"These structures represent the Indian Summer of the Teutonic Order’s architecture; here the truly medieval habit of combined defence and residential purpose is still maintained." (Tuulse 1958 s.128)

Senere har Johnson vist en alternativ tolkning av forholdet mellom Riga-borgen og slottet på Steinvikholmen: han mente at de begge kunne ha felles forbilde i Leonardo daVinci's tegninger i Roma, da han fungerte som rådgiver for paven i tiden 1513 — 1516 (Figur 36). Johnson klarte derved å bringe inn betydningen av Roma som kultursentrum i forhold til erkebispens handlingsmønster henimot reformasjonen (Johnson 1957).

Etter gjennomgangen av aktuelle borger foran, står erkebiskopen i Nidaros tilbake som en av dem som introduserte en ny type forsvarsarkitektur til Skandinavia. Denne arkitekturen var tilpasset mer effektive kruttvåpen, med bl a en systematisk bruk av runde kanontårn som flankerte slottets fire vegger, samt voktet adkomst til slottet.