8 Steinvikholm slott: et slott eller frivillig fengsel? Hvorfor bygde erkebiskopen det nye slottet på Steinvikholmen, og hvordan kunne han gjennomføre dette byggeprosjektet? Festningen representerer nye ideer i bygningsteknologi i Norge. Den er det første, kjente byggverket som er gjennomført planlagt for artilleri. Det at de runde tårnene ble bygd for bruk av kanoner var nytt. En nøkkel til svaret kan derfor ligge i hvor disse ideene kom fra. Den grunnleggende ideen minner om idéen bak kong Henry VIII’s borger langs sørkysten av England. Disse ble bygd som kompakte blokker, forsvart ved artilleri (Toy 1985 (1939) s.232). Men de engelske borgene er yngre (ca 1540), og arkitekturen er likevel ulik den for Steinvikholmen. F. B. Wallem mente at ideene kom fra tyske borger, særlig borgen i Riga (Wallem 1917 s.11ff). Dag Johnson har derimot argumentert overbevisende om at ideene til begge disse borgene kom fra Roma (Johnson 1957). Leonardo da Vinci var pavens militære rådgiver i perioden 1513 — 1516, og blant hans tegninger finnes en tegning av en borg som ligner nesten til forveksling på Steinvikholm slott. Leonardo tegnet denne borgen i sin tid i Milano, i årene 1483 til 1499, og han var militær rådgiver for paven i tiden 1513 til 1516. Dette var mindre enn 10 år før erkebiskop Olav var der (Johnson 1957 s.120ff). Leonardo tegnet en fire-fløyet borg med runde kanontårn i hjørnene. Johnson konkluderte med at Olav Engelbrektsson lærte ulike aspekter ved artilleri i Roma, og umiddelbart etter at han kom tilbake, forvandlet han teori til praksis (Johnson 1957 s.122). Når vi studerer Olavs handlingsmønster i det første året som erkebiskop, er det nærliggende å tro at Johnson hadde rett i sin teori. Olav Engelbrektsson måtte nemlig oppholde seg lengre enn planlagt i Roma for å få sitt pallium. Olav ble valgt til erkebiskop 30/5-1523, og dro deretter til Roma for å få sitt pallium. Pave Hadrian IV døde 14/9-1523, og Clemens VII ble viet først i slutten av november. Nesten 3 måneder gikk før Olav fikk palliet. Han dro hjem ved juletider, og nådde Nidaros 31/5-1524 (Hamre 1998 s.256ff). Han dro videre på Herremøtet i Bergen (august 1524), og straks han kom hjem startet han forberedelsene til å bygge Steinvikholmen slott (Wallem 1917 s.79f). Peter Steinhogger ble trolig byggeleder, og han var også byggherre for Erik Valkendorf. Steinhoggermerkene på Steinvikholmen stemmer overens med dem som kan knyttes til Erik Valkendorfs arbeid på domkirken (ibid. s.20). Oppholdet i Roma gav ham opplagt anledning til å komme i kontakt med pavens rådgivere, og bl a kunne han få tips om militær strategi. Men vi vet også at han hadde daglig kontakt med kongens uvenner, Jørgen Skodborg og Zutfeld Wardenberg. Han har trolig visst allerede da han var i Roma at riksrådet var villig til å hylle Fredrik som konge, og kan ha diskutert den politiske situasjonen med dem han har snakket med (Hamre 1998 s.258). Den tidsnærhet som finnes mellom hans reise og hans oppstart på byggeprosjektet, støtter teorien om at reisen har vært avgjørende for Olavs handlingsmønster. De urolige forholdene rundt kirken og Norges selvstendighet kan også ha tvunget Olav til å være forutseende mht. forsvar. At kirkens menn var influert av utenlandske forbilder er logisk. De fleste av høyere rang hadde en lang utdannelse i utlandet, og kirken hadde et veletablert, internasjonalt nettverk. Olav Engelbrektssons egen bakgrunn og foreldre er usikker. Det er imidlertid mye som tyder på at han var sønn av Engelbrikt Gunnarsson og Jorunn fra Trondenes, som besøkte Roma i jubelåret 1500. Han var utdannet ved universitetet i Rostock, og var muligens også ved universitetet i Louvain en stund. Men Rostock var i hovedsak hjemmet hans i tiden 1503-1514. Noen av Olavs nære medarbeidere, Gaute Taraldsson og Christoffer Trondsson var utdannet ved det erkekatolske universitetet i Køln. Olav var venn med bl a den fremtredende svenske biskopen Olaus Magnus, og dessuten ble han i Roma kjent med den kjente geografen og humanisten Jacob Ziegler (Hamre 1998 s.254). Hans besøk på ulike steder i Europa, særlig oppholdet i Roma, har gitt ham anledning til å treffe mange betydningsfulle personer på en gang. Disse samtalene og det han har sett ute på reisene sine har uten tvil gitt ham mange impulser, og kan ha vært retningsdannende for hans handlingsmønster når han kom hjem. Den nevnte Jacob Ziegler hentet mye informasjon fra Olav Engelbrektsson og fra hans forgjenger, Erik Valkendorf, til sin bok om "Schondia". Her beskrev Ziegler Norge som et rikt land før danskene fikk styringen og tømte landet for verdier. Zieglers fremstilling av forholdet mellom danskene og Norge mener en særlig må tilskrives Olav Engelbrektsson (Hamre 1998). Andre, tidligere erkebiskoper oppholdt seg også utenlands, bl a i landflyktighet under konflikter med kongen. For eksempel oppholdt de seg i England (Eystein, 1180-83); Lund i Danmark (nå Sverige) (Eirik, 1190); Sverige (Jon, 1282); Roma (Erik, 1522), og Olav Engelbrektsson flyktet selv til Lierre i dagens Belgia i 1537. Mange av dem døde imidlertid også i eksil, og hadde knapt utbytte av de internasjonale impulsene etter den siste reisen (for eksempel Erik Valkendorfs siste tur til Roma og Olav Engelbrektssons siste tur til Belgia). At biskopene oppholdt seg i andre land i perioder er også kjent fra andre land. Det er for eksempel kjent at engelske biskoper var i eksil i Cluny, Burgund, mens andre var i Paris (James 1990 s.174f). Slike ordninger må ha vært viktige for utvekslinger av idéer i europeisk kultur. At arkitektoniske impulser kan ha vært brakt med byggherren fra utlandet til hjemlandet er også vurdert for andre anlegg i våre naboland. Hesselagergård på Fyn framstår i tegl med "venetianske gavler" som en har antatt at byggherren, adelsmannen Johan Friis, fikk inspirasjon til under sitt Italia-opphold i ca 1520.91 Det var også nære forbindelser mellom denne familien og den nærmeste familien til den forrige erkebiskopen i Nidaros, Erik Valkendorf, som bl a samarbeidet rundt teglproduksjon i 1529.92 Det er med andre ord tett forbindelse mellom aktuelle byggherrer for monumentale anlegg, adel og geistlige i unionen. Vi vet ikke hvordan gavlene har sett ut på Steinvikholmen, så for den saks skyld kan også dette slottet ha hatt "venetianske gavler". Synet på Leonardo da Vinci har variert over tid. Saunders har karakterisert ham som blant "the most prominent of the artist/military engineers of the early renaissance who applied themselves to fortress design." (Saunders 1989 s.49) Dette synet deles ikke av alle forskere. Om de samme forholdene uttaler en annen forsker, Duffy, følgende: "Leonardo da Vinci nowadays appears as one of the towering figures of the Renaissance, and yet his contemporaries seem to have regarded him as little more than a foot-loose dilettante. His notebooks were full of doodlings of old-fashioned catapults and bombards, and peddled his limited capacity as a practical engineer to the Venetian Republic, the Pope and the king of France. He died at the palace of Amboise, where he had earned his keep as a deviser of mechanical entertainments for festivities." (Duffy 1996 s.41) Hvorvidt kirken var ledende innen militærteknologi er også sterkt omdiskutert. Vi finner klart eksempler på at kirken lå etter i utvikling, bl a ved eksempelet om Spøttrup, og det kan derfor synes som om Duffy har rett i sin karakterisering av kirkens militære evne, med dens middelmådige rådgivere. Men slike forhold må ha variert over tid, og med kirkens respektive ledere. Olav Engelbrektsson var først og fremst kirkens mann, men han var også kongens representant som lensherre, og han var leder av riksrådet. Det kan synes som at han brukte alle sine posisjoner for hva de var verdt, og avla til dels motsigende løfter i ulike retninger. Dette minsket ikke faren for konflikt mellom erkebiskopen og kongen. Olav må ha forutsett krigsfaren, og ha sett behovet for et moderne forsvar. Han var den eneste i Skandinavia som klarte å reise en betydelig væpnet opposisjon mot den danske kongen og lutheranerne. Hvis Zieglers beskrivelser som antatt i hovedsak bygget på Olavs ord i sine beskrivelser av Norge, reflekterer dette et syn som også var sterkt nasjonalistisk. Om Olav Engelbrektsson reiste den norske opposisjonen som en statsleder for å bevare Norge som en selvstendig nasjon, med et stort behov også for personlig makt, eller om hans motivasjon var av edlere karakter for å kjempe for religiøse mål, vil derfor fortsatt diskuteres. Olav så trolig at Erkebispegården i Trondheim ikke var mulig å bygge om for alene å kunne tilfredsstille hans behov, enten pga. topografisk beliggenhet, ombygningskostnader eller grunnleggende problemer i arkitekturen. Han var en person som hadde mange lederroller, og vi kan ikke se bort fra at han derfor har ansett representasjon like viktig som militær strategi for å skaffe seg autoritet. Det kan derfor tenkes at han derfor ganske enkelt ønsket seg et moderne slott, i renessansestil. Han bygde bevisst opp sin egen stat, med egen myntproduksjon,93 administrasjon og en krigsflåte. Flåten gjorde det nødvendig med en lokalisering tett ved sjøen. Han bygde det nye slottet lengre øst, i den tro at de mest sannsynlige allierte ville komme fra Sverige i øst, mens fienden mest sannsynlig ville komme sørfra, fra Danmark. Kongen satt i København, og han var den mest sannsynlige motstander som Olav Engelbrektsson åpent opponerte mot ved flere tilfeller. Kongen representerte både en trussel for reformering av kirken, og den danske kongemakten var også en trussel mot norsk selvstendighet og rikdom, ved at skatten ble fraktet til Danmark. Med to ulike anlegg ville den danske kongen trenge flere soldater eller mer tid for å erobre begge erkebispens residenser. Olav ville vinne tid til kanskje å få hjelp fra Sverige. Det er også mulig at han med det nye slottet ville prøve å trekke potensielle krigshandlinger bort fra kirkelige anlegg, i den hensikt å beskytte dem mot ødeleggelse. Olav mente nok å beholde Erkebispegården i Trondheim som et sted for særlige funksjoner, men brannen i 1532 satte en midlertidig stopp for dette. Vurdert som borg: Steinvikholm slott var sterk nok da den ble bygd. Slottet ble aldri erobret som følge av kamp. Borgen ble aldri skutt i stykker fra land, slik Skaar har påstått ville skje, - her må han ha feilvurdert rekkevidden og effekten av de våpen som var i bruk. Skaar kan også ha undervurdert behovet for vann, for dette var ifølge skriftlige, samtidige overleveringer den svakhet som felte borgen etter reformasjonen. Men det er flere kompliserende faktorer for en slik vurdering: Folk som kjenner lokaliteten i dag, hevder at det er umulig å tenke seg at de har klart å tømme brønnen.94 Vann-situasjonen ble også betydelig forbedret da slottsbrønnen i nordveggen ble tilføyd etter ombygningen, altså trolig etter Olav Engelbrektssons tid. Det er derfor også mulig at dette er oppgitt som årsak for å ha en god unnskyldning til å trekke seg ut med "æren i behold", mens det egentlig lå feighet eller svakhet bak overgivelsen. Hva skulle den forsvare? Skaar ser ut til å ha hatt rett i vurderingen av at borgen først og fremst har vært en del av det passive forsvar. De runde kanontårnene var ikke så effektive, fordi de bød på mange dødlinjer i rekkevidden for våpnene. Borgen gav ikke mange muligheter for initiativ i kampen. Dette var i tråd med middelaldersk kamptradisjon, der murene kun forsvarte seg selv og ikke fungerte som sperrelinjer i egentlig forstand. Olav levde i en periode da militær teknologi og strategi var i rask endring. Hans valg av våpen og byggeteknikk var derfor moderne, men ideen med den fjerne lokaliseringen var gammel. Den var basert på tradisjonell tankegang om at makten var din inntil borgherren og borgen var erobret. Vi kan også se utfra tilgangsanalysen at borgherren var sikret en maksimal beskyttelse. Ut fra foreliggende kampteknikk var dette ensbetydende med at Olav Engelbrektsson ved å forsvare borgen og seg selv mente å forsvare byen / landet / festningen/ katolisismen: Så lenge Olav selv var i live (i borgen), hadde han makt. Regelen var at en fiende ikke var slått før borgen var tatt. Fienden oppsøkte derfor gjerne slike borger først, for å erobre borgen og dens hersker. Men denne regelen var i ferd med å endres: for å erobre Trøndelag har de ikke alltid brydd seg med å ta Steinvikholm - de har nøyet seg med å erobre byen, som var det viktigste mål: ved invasjonen av Erkebispegården i Trondheim i 1532, ble det ikke gjort noe forsøk på å invadere slottet på Steinvikholmen. I andre tilfeller har det gitt borgens innbyggere tid til å områ seg, ved at de har tatt byen først, dernest borgen. Og kongen hadde forlatt slottet allerede ca 1575 fordi det var for avsides i forhold til Trondheim . Erkebiskopen kunne ha lagt sin borg på Sverresborg eller Nidarholm (Munkholmen). Men for erkebiskopen var båten blitt viktig, og han hadde bygd opp en flåte med tanke på kamp. Sverresborg manglet derfor nærheten til vann. Derimot var Nidarholm fordelaktig, og erkebiskopen brukte denne selv som utgangspunkt for sine styrker. Når han ikke valgte Nidarholm, må det altså ha vært strategisk tenkt: med tanke på å vinne tid i forhold til en fiende som kom sørfra (Danmark), med muligheter for hjelp østfra (Sverige), og med rask tilgang til og fra med båt. Lokaliseringen var muligens ikke rent pragmatisk betinget ved at Steinvikholmen var tilgjengelig, for som vi har sett, var den kanskje allerede i kirkens eie. Skaar hadde imidlertid ikke rett i at borgen var foreldet allerede ved bygging. Forløpere til bastioner lå bl a i kileformete tårn tegnet av Francesco de Giorgio Martini i 1470-årene, men først i 1487 er det påvist helt klare bastioner for første gang, trolig tegnet av Giuliano di Francesco Giamberti da Sangello (1445-1516). I 1494 fulgte broren opp med nye bastioner ved gamle fort (Duffy 1996 s.25ff). Italienerne var først ute med bastioner, liksom de var med kruttet i Europa. Paven og Roma fikk, såvidt jeg kan forstå, bygget bastioner i 1530-årene mot "The Medici dukes". Det ser ikke ut til at bastioner har fått gjennomslag utenfor Italia og for paven i Italia før uti 1530-årene, og vanligvis ikke før etter 1550. I Skandinavia og vår del av Europa derimot var Steinvikholmens borgtype med sine runde kanontårn faktisk en nyvinning. I Norden ser det bare ut til at Olofsborg i Finland var tidligere ute med sine runde kanontårn. Rondeller i tilknytning til borger og ringmur var ellers en gammel tradisjon, og de runde formene hadde i løpet av middelalderen vist seg å ha fordeler framfor de firkantede, hvor kantene var svake punkter som kunne angripes (Saunders 1989 s.48). Vi kan altså oppfatte slottet på Steinvikholmen som en i Skandinavia for sin tid hypermoderne borg, selv om det fantes enkelte borger i Italia med bastioner. Men det later til at paven har holdt seg med litt gammeldagse, og ikke de beste, militære rådgivere på denne tiden. Borgen hadde kanskje også en svakhet med dårlig vanntilførsel (se foran), men dette synes mindre sannsynlig. Den fungerte som en tilfluktsborg med passivt forsvar, snarere enn et aktivt stridsmiddel, og den kan plasseres midt mellom den middelalderske kampteknikk og den senere teknikk med kruttvåpen. Mulighetene som ble gitt Olav Engelbrektsson til å bygge borgen på Steinvikholmen, må sees på bakgrunn av at han var både lensherre, erkebiskop og leder for riksrådet. Dette gav ham flere ressurser, flere muligheter og større behov for et slikt byggverk. Også i England ble de mest vellykkede byggeprosjektene i kirkelig regi organisert som en kombinasjon av kongelig og kirkelig byggverk (James 1990 s.175). Vi må derfor se Olav Engelbrektsson like mye som lensherre som kirkefyrste i dette handlingsmønsteret. Behovet for forsvar var kanskje størst for erkebiskopen, mens symbolet var viktigere for lensherren? De skiftende forholdene mellom kirke og konge har kanskje vært mer uberegnelige enn ønskelig for erkebiskopen selv. Borgen / slottet kan i dag sees som et viktig bindeledd mellom middelalderen og nyere tid i herskerteknikk. P g a den raske utviklingen som fant sted i kampteknikk i takt med kruttvåpnenes økede effektivitet, ble borgen fort uaktuell. Det ble ikke lenger aktuelt med forsvar og tilfluktsborger av denne typen, i tillegg til at fienden skiftet fra å være dansk til å være svensk. Med den endrede strategi, skiftet slottet raskt fra å fungere som borg og bolig, til å kunne bli et frivillig fengsel, eller et ufrivillig perifert tilhold. Vi har også sett fra ombygningsarbeidene at de fortifikatoriske aspektene ble drastisk redusert etter ombygningen, og det kan ikke ha vært behov for dette stedet utfra et slikt perspektiv. Borgen ble derfor raskt forlatt. Lensherrens residens flyttet tilbake til Erkebispegården allerede i 1556, og 15 - 20 år senere var slottet forlatt. Det kan se ut som om Olav Engelbrektsson totalt sett har vært forutseende i sine behov for forsvar. Han har tenkt strategisk i forhold til tradisjonell kampteknikk, og han har vært en foregangsmann i borgbygging i Skandinavia. Borgen holdt det den lovet: erkebiskopen og borgen ble ikke tatt i Olavs tid, og den var også en passende ramme rundt lensherren på samme tid. Konklusjonen på hvorvidt byggingen av borgen på Steinvikholmen var en viktig og riktig strategi, eller en uklok, politisk satsing er likevel avhengig av om vi vurderer Olav Engelbrektsson som erkebiskop eller lensherre. Som erkebiskop ser det ut som en riktig, om enn ikke tilstrekkelig, satsing. Det nye slottet var trolig likevel av avgjørende betydning for at erkebiskopen ikke ble totalt lammet da Erkebispegården i Trondheim ble brent og lagt i ruiner i 1532, selv om store deler av hans strategisk viktige aktivitet som mynt- og rustningsproduksjon ble lammet. Som lensherre er det også lett å forstå hans behov for det nye slottet, selv om hans politiske rolle som lensherre for øvrig synes å ha vært mildest talt uklar. Men: først og fremst er det farlig å dømme hans rolle i et spill og i en tidsalder da militære aspekter har vært i en uforutsigbar, rask endring, hvor bl a borgene var i ferd med å miste den viktige posisjonen de hadde hatt. Det er også vanskelig å skille ut hvilken rolle han har spilt i ulike foretak: når han handlet som erkebiskop, og når han handlet som kongens mann, som lensherre eller som riksrådsleder? Olav Engelbrektsson måtte allikevel flykte, og han tapte kampen. Dette skyldes altså ikke svakheter ved borgen, men kanskje det faktum at det større, politiske spillet ikke fulgte den forutsatte strategi, eller at han simpelthen hadde for sterke krefter mot seg. Opposisjonen mellom kirke og kongen ble for stor. Da Erkebispegården ble tatt i 1532 spilte han en opposisjonell rolle som lensherre i forhold til kongen i Danmark. Som om ikke det var nok, var det noen politiske og religiøse prosesser i gang i hele vår del av verden som ikke lot seg stoppe av Olav Engelbrektssons forsøk på fysisk maktutøvelse. Disse prosessene felte erkebiskop Olav Engelbrektsson, og tvang ham til å flykte i 1537. Disse prosessene felte derved både den katolske kirken og norsk selvstendighet.