For å skaffe inntekter til vedlikehold av ruinen har det de siste årene vært fremført en opera, og ytterligere tiltak er planlagt. Oppsetning av ulike drama på slike steder fordrer en ekstra sannhetsgehalt i den historie som fortelles, for publikum vil automatisk koble den historien som fortelles med den arena den utspilles på. Men den historien som fortelles i operaen om Olav Engelbrektsson forfalsker historien på vesentlige punkter. En slik bruk av kulturminnet kan dessuten føre til slitasje med en uakseptabel høy kostand for kulturminnet. Prisen i dette tilfellet er en ødeleggelse av ikke fornybare ressurser som er autentiske kilder til vår historie. På Steinvikholmen har særlig vesentlige deler av havneanlegget lidd under den intensiverte bruken av anlegget, i tillegg til at slottet skjules innvendig av tribuneanlegg i store deler av sommersesongen. Operafremførelsen har vært basert på tilskudd fra det offentlige, og en kan spørre seg om det som påføres kulturminnet av uopprettelige skader er forsvarlig i forhold til de midler som eventuelt kommer inn til vedlikehold. En bør snarest evaluere det faglige utbyttet av ulike typer satsing, både i forhold til kronekostnader og i form av kostnader for kulturminnet.